Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kristina Athanasiou mener at generiske programmer i psykisk helse eller pedagogikk ikke løser systemiske problemer og at forskning og ideologi er farget av sin samtid. At noe er generisk betyr at det er spesielt for en art og kommer av det latinske ordet «genus» som betyr opphav eller art.
Generiske programmer løser ikke systemiske utfordringer
Når vi snakker om generiske legemidler mener vi legemidler som inneholder samme virkestoff som originalpreparatet men som lages av en annen produsent enn originalprodusenten. Innen psykisk helse forstår man vanligvis generisk som en mal for et behandlingsforløp som er tilpasset en målgruppe og lokale forhold.
I diskusjonen om behandling av skolevegring eller ufrivillig skolefravær skulle generisk bety en mal for et forløp av intervensjoner som tilpasses til lokale forhold. Dette vil ikke Athanasiou ha noe av og det må respekteres.
Siden hun forsøker å beskrive min bakgrunn og interesseområder kan det være på sin plass å kort redegjøre for dem og samtidig rydde vekk påstander som at jeg mener problemet ligger hos barnet eller i familien og at man «ikke kan lokke traumatiserte barn tilbake til helvete med å tilby dem non-stop» (sic!). Hun fortsetter med å påstå at «Når barn engster seg for å være på skolen, grunnet for eksempel mobbing, faglige vansker eller savn av venner, hjelper det lite å tilby behandling hjemme en time pr.uke over åtte uker. Det er skolen som må endres, og ikke barnet».
Ifølge Kristina Athanasiou bekjenner jeg meg til behaviorisme, en ideologi som fikk «sin magre start» med Skinner og Løvaas i USA. Behaviorisme fikk imidlertid sin start, om ikke mager så i hvert fall betydelig, lenge før B. F. Skinner og Ole Ivar Løvaas.
Behaviorisme er filosofien bak vitenskapen om atferdsanalyse og den oppsto på begynnelsen av 1900-tallet som en reaksjon på hvor kort psykologien var kommet i forståelsen av mennesket psyke. Psykologien på den tiden var dominert av Sigmund Freud og psykoanalyse som hadde studiet av det ubevisste sjelelivet som mål for forskningen.
Psykologi som fag hadde sprunget ut av filosofien under renessansen på 1500-tallet og var preget av dualismen, ideen om skillet mellom sjel og legeme. Freud og andre ville utvikle metoder for å få tilgang til det ubevisste sjelelivet og gjenopptok Wilhelm Wundts idé om introspeksjon (av latin: introspektare = å se inn i) som forskningsmetode.
Freud mente at han fikk slik tilgang ved å observere og rapportere egne opplevelser, tanker og følelser. Det ble debatt om introspeksjon var en velegnet metode til å studere sjelelivet. Behavioristene ville ha mer pålitelige metoder der resultatene kunne kontrolleres og etterprøves. Derfor omdefinerte behavioristene målet for psykologisk forskning fra å studere sjelelivet til å studere atferd. Samtidig var de opptatt av at moderne forskning på mennesket måtte være preget av nyvinninger i naturvitenskapelig forskning.
Så følger en lang periode med forskning og utvikling av psykologisk kunnskap og vi hopper til Charles Darwin og B.F. Skinner. Darwins teori, som senere er verifisert, om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg av egenskaper (gener) dannet hypotese hos Skinner om at det samme prinsippet gjelder for etableringen av menneskelig atferd (kalt læring).
En lang og intens forskningsinnsats på flere dyrearter inkludert mennesket har bekreftet dette.
Prinsippet om seleksjon av atferd ved dets konsekvenser i
Svar til Willy Tore Mørch: Vitner om en manglende forståelse for en kritisk situasjon
Nei takk til offentlig dressur!
Dette ganske komplekse systemet legges ut av motstandere, og de som ikke har forstått det, som belønning og straff og i sin mer perfide form som non-stop-terapi.
Hvis man skal løse problemet med skolefravær må vi finne ut hva som selekterer vegringen. Det vil være noe i barnets omgivelser, befolket av lærere, foreldre, venner, fritidsledere osv. Det kan innebære ny kunnskap hos lærere, omorganiseringer i skolen, færre elever pr. lærer, nye yrkesgrupper inn i skolen, foreldreveiledning, flere praktiske fag for noen, og andre kontekstuelle tiltak.
Altså, skolen (og hjemmet) må forandres, da forandrer barnet seg. For de spesielt interesserte, som Kristina Athanasiou, kan jeg anbefale å lese «Grunnbok i pedagogisk psykologi. Utvikling, sosialisering, læring og motivasjon». Spesielt de siste to kapitlene.