AMIR RANJBAR, sosionom og daglig leder i WILD X
For snart 11 år siden kom jeg til Norge som enslig mindreårig asylsøker.
Jeg var fjorten år gammel, og mitt eneste forhold til å være ute i naturen var å dra på piknik og noen få turer i fjellene ved hjembyen min i Iran.
I flere år slet jeg med å få oppholdstillatelse i Norge.
Jeg bodde på institusjon, og en vinterdag i 2013 fikk jeg tilbud om å være med på en hyttetur med friluftsorganisasjonen Wild X, som er Norges eneste flerkulturelle frilufts- og miljøvernorganisasjon.
Jeg tror de ansatte på institusjonen spurte om jeg ville delta, i håp om at jeg skulle få tankene over på noe annet enn situasjonen jeg var i.
Lite visste jeg, at denne hytteturen skulle endre alt, og bli starten på kjærligheten og engasjementet mitt for friluftsliv.
Plutselig satt vi der, 40 ungdommer fra mange ulike land, med hver våre historier, dypt inne i Femundsmarka.
Mens jeg satt rundt bålet med en kopp varm kakao i hendene følte jeg på en ro jeg ikke hadde kjent på lang tid.
Vi lyttet spent når lederen Tor fortalte historier om naturen, dyrene og opplevelsene fra all tiden han hadde tilbrakt utendørs.
I løpet av de neste årene fikk jeg mange avslag på søknadene mine om oppholdstillatelse. Det føltes ut som verdenen min var satt på vent.
Da ble naturen stedet hvor jeg fant trøst, ro og håp.
Jeg lærte meg å tenne bål, fiske, jakte og finne den beste teltplassen.
Jeg oppdaget at man fortsatt kan ha det gøy selv med våte sokker, kalde tær og fingre.
Jeg kommer heller aldri til å glemme den stinkende lukten når alle deltakerne skulle tørke sine skitne sokker og sko - samtidig.
Etter turene hadde jeg alltid en ny giv til å fortsette på den usikre hverdagen som hang over meg.
Telttur, jakt og fiske ble min terapi, og kunne erstatte lange timer hos en psykolog.
Det ble også lettere for meg å komme i kontakt med norske jevnaldrende på skolen.
Jeg hadde plutselig egne historier om turer og friluftsliv, noe som gjorde det enklere å finne noe å snakke om.
Det føltes så godt å kunne fortelle at jeg også hadde gjort noe i feriene og helgene, at jeg også hadde noe meningsfullt å fylle dagene med.
Jeg føler at det på mange måter gjorde det lettere å bli involvert i og forstå norsk kultur.
I dag er jeg blitt en engasjert jeger og friluftsmenneske, og har fått venner for livet gjennom vår felles interesse for friluftsliv.
Det er en spesiell sjarm med det å dele lavvo med sju andre, og våkne opp til teltduk som har klistret seg mot ansiktet.
I naturen kan en vanlig brødskive med svett ost smake som en deilig pizza etter en lang tur.
Jeg elsker spenningen når du fisker og vet at du kan få en sprellende ørret på kroken hvert sekund.
Eller når man jakter dypt inne i furuskogen og vet at hvert skritt kan bringe deg nærmere tiuren.
Fortsatt er det å drive med friluftsliv en pause fra bekymringene i hverdagen. Det er sosialt, og en nydelig måte å pleie vennskap på.
Når jeg er i naturen går tankene mine fra å handle om «hus, bil, jobb, renter, krig og familie» til at jeg kan sitte med en iskald øl i hånda og lure på hvor jeg skal plassere teltet eller om jeg har samlet inn nok ved til bålet.
Når man er langt oppe på fjellet eller dypt inn i skogen er det vanskelig å tenke på om hvordan Norges Banks renteheving påvirker prisen på tacokjøttdeig, eller om jeg kan få kjøpt meg bolig før jeg fyller 30 år.
Jeg tenker heller på om jeg klarer å slå rekorden min og trekke opp en enda større fisk enn sist.
Eller så lar jeg tankene gli over til ren fascinasjon over naturen rundt meg; til lydene, luktene, insektene og dyrene.
Jeg tenker på hvordan alt henger sammen, og hvor uendelig mye det betyr for oss mennesker å få ta del av det.
Det handler om å lage et rom hvor man kan hvile mentalt. Jeg setter tankekjøret til side og lar kroppen få lade opp igjen.
Jeg har definitivt fått bedre fysisk og psykisk helse av å være så mye i naturen.
Jeg hører stadig historier fra ungdommer jeg jobber med om hvor mye det betyr for dem å ha et slikt tilbud.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det de forteller, og synes mange av deltakerne minner om meg selv som fjortenåring.
Alle fortjener en slik mulighet, og jeg vil alltid være takknemlig for at jeg ble oppfordret til å være med på tur. Og ikke minst over at jeg får jobbe med at andre unge kan få samme opplevelser som det jeg fikk.
Naturen er et pusterom, men også en måte å finne ut hvem man er, hva man står for og hva man drømmer om å oppnå i livet.