Sår i sjelen tar tid å reparere. Den tiden får vi ikke.

Dype traumer fra en vond barndom. Sår i sjelen etter langvarig krig og konflikt. Komplekse symptombilder som passer inn i flere kategorier av lidelser.

Dette er ikke uvanlige skjebner i psykisk helsevern.

Bak disse komplekse sakene ligger ofte liv med langvarig lidelse og mange svik. Dette tar tid å reparere. For at mennesker med omfattende lidelseshistorikk skal våge seg inn i det sårbare, og ha nytte av behandlingen vi tilbyr dem, må de få muligheten til å bygge en trygg relasjon til hjelperne sine.

Men tiden det tar å bli trygg, kan vi dessverre ikke tilby i dagens psykisk helsevern. Dette lider både pasienter og behandlere under.

La meg utdype.

Pasienter klager over mangelfull behandling i økende grad, og det rapporteres om behandlerflukt fra offentlig psykisk helsevern.

Hjelpere ønsker å hjelpe pasientene sine. Men det er for få ressurser til rådighet. Når pasientstrømmen øker, blir vi fortalt at vi må jobbe klokere. Men uansett hvor klokt vi jobber, kommer noen pasienter til å trenge mye hjelp for å få et verdig liv. Disse pasientene faller ofte mellom alle stoler, og blir skjøvet fra avdeling til avdeling. Gjerne med nytt fokus på utredning og behandling hvert sted.

Lise Hovda-Isaksen

psykologspesialist og spesialrådgiver i RVTS Sør

Hjertet mitt blør for disse pasientene.

Hjertet mitt blør for alle hjelperne som dag ut og dag inn går med en følelse av at de ikke gjør nok. At de ikke har nok tid.

Vi trenger tid og rom til å jobbe helhetlig med pasientene. Kaoset de ofte lever i, og symptomene de strever med, er et forsøk på å håndtere et uutholdelig symptomtrykk der alt henger sammen med alt. De trenger at vi ser denne sammenhengen, at symptomene deres blir gitt mening, kontekst, slik at de forstår seg selv bedre, slik at de kan prøve nye mestringsformer og etter hvert ta sunnere valg for seg selv. De trenger hjelp til å bli glad i seg selv, og til å se egne ressurser. De trenger tryggheten av mennesker rundt seg, slik at de kan kjenne seg mindre alene.

De trenger en heiagjeng. Et lag av mennesker de er trygge på, som kan utfordre dem og hjelpe dem med hverdagsfungeringen. Nav, kommunens oppfølgingstjeneste, fastlege og behandler spiller på lag, og de jobber etter et felles mål: å hjelpe pasientene til økt livskvalitet. En må spille på mange strenger for å få dette til.

Pasientene trenger å bli møtt med empati, og interesse. Dette er følelser som svekkes i systemer under press. Mennesker blir utslitte. Demoraliserte. Lidelsen er for stor. Man har ikke mulighet eller overskudd til å hjelpe slik man tror på.

Pasientene trenger kanskje mer fleksibel oppfølging, der man jobber mer intensivt i begynnelsen for å øke funksjonsevne og redusere symptomtrykk. De vil selv måtte si noe om hvilke symptomer som er mest ødeleggende for dem, slik at de kan begynne å jobbe med det de selv er mest motivert for. Når fungeringen deres bedrer seg vil det være viktig å redusere intervallet og hjelpen gradvis, slik at de får stadig nye erfaringer med å stå i vanskelige situasjoner, og mestre dem. Uten hjelp. Erfaringsmessig kan det å jobbe intensivt i perioder av terapiløp gi kvantesprang i fungeringsevne og symptomtrykk.

Kanskje kunne vi løst mye ved å tilby et system der det ble lagt til rette for å utvikle effektive gruppetilbud, revidere eksisterende tilbud og tenke kreativt. Et system der man jobbet helhetlig og fikk veiledning fra hverandre, fremfor å måtte flytte pasienter mellom flere avdelinger. Vi hadde definitivt vunnet mye tid og skapt mer sammenheng i behandlingsløp dersom vi også hadde mer effektive kanaler for samhandling mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Spesielt hvis en også hadde ressurser nok til å ivareta pårørende bedre.

Kanskje er det slik at hjelpere som jobber i systemene mest av alt trenger tillit til at de gjør jobben, og mer tid til å jobbe på en måte som gir mening for dem. Tid til å jobbe relasjonelt og tilby pasientene trygghet. Tid til å lage nye og «klokere» behandlingsløsninger. Tid til å jobbe i team og samhandle. Tid til å ivareta pårørende. Mindre fokus på diagnoser, kategorier og rapportering, og mer fokus på bedring av pasientens funksjon.

Ikke minst trenger hjelpere tid til å hente seg inn mellom hver pasient, prosessere og fordøye det som skjer i samspillet med pasienten, og tid nok til å ta vare på seg selv. Hjelpere trenger god kollegastøtte, gode og rause arbeidsmiljøer og kontinuerlig veiledning. Hjelpere trenger mulighet for faglig utvikling. Ved å gi hjelperen en givende og levelig arbeidshverdag vinner pasientene også.

Slik det er nå, ser jeg for mange tapere. Mange får ikke hjelpen de trenger, og behandlere tvinges til å arbeide på bekostning av egne verdier. Jeg drømmer om et system der relasjonen står i fokus. Der det er raushet.

Der det er tid.