Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Det har vært ei stri tørn. Først fikk vi pandemi med uhelse, frykt og nedstengte liv. Så blei det prisstigning på «alt» inkludert 14 x oppoverBache på rentekurven.
Postkassa buler, rekorder ble satt- i inkassokrav, lengder på matkøer, konkurser og butikktyveri.
Omsetninger i bankene, våpenindustrien og oljeindustrien. Drap, vold og seksuelle overgrep har økt i landet vårt, det samme har drepte i trafikken og henviste til psykisk helsevern.
Naboen gikk til krig, midt i Europa. Mafia i Sverige, polarisering i politikken i hele Europa, fascisme og totalitære styresett i land vi ser på som venner.
Ordskiftet hardnet og forskjellene økte- ideologisk, mellom kjønn, sosioøkonomiske lag i samfunnet, aldersgrupper, religioner, de som mestrer og trives og de som faller utenfor.
Vi styrer mot global oppvarming i en grad der vi må forvente et tøffere liv for alle de som kommer etter oss.
Dyrearter utryddes raskere enn vi greier å registrere det, vi har snart ikke natur igjen og for de av oss som trodde «noen hadde kontroll» har vi i det siste blitt realitetsorientert- det er tilsynelatende ingen voksne hjemme.
Gale gamle gubber som oppfører seg som drittunger, de river i duken som verdens maktbalanse ligger på. De dreper meningsmotstandere og blånekter etterpå, de latterliggjør solidaritet, ser på integritet som svakhet og bryter ned demokratiske institusjoner det har tatt århundrer å bygge opp.
Hvorfor bryr vi oss så lite om industribyen vår?
Menneskeheten har vist seg fra sin mest grusomme side når eldgammelt raseri og hevnlyst skaper umenneskelig vold i midtøsten-øye for øye- barn for barn -gjentar historien seg når mennesker stenges inne som dyr og uskyldige drepes for hånd, med flybomber og av sult og tørst.
Lokalt har det norske selvbildet fått riper i lakken etter lys har sluppet inn på praksis i alt fra idrettsforbundsledere, psykiatere til stortingspolitikere og deres ektefeller.
OG det har vært en forferdelig lang vinter. Hvit Halloween liksom, hva girumæ?
Det er lett å miste trua. Frykt, dårlig nattesøvn og tungsinn er vanlige reaksjoner på alt over. Det samme er strutsing- syndebukkjakt eller dypdykk i godteposen eller vinflaska.
Men livet er alltid i bevegelse. Når du har den tyngste ria er ofte vendepunktet rett ved.
Det smelter! På tur med hunden i dag kjente jeg asfalt og grus under skoene.
Jeg kjente at den gule på himmelen varmet meg i ansiktet- og langt forbi. Mellom bikkjedritten som ligger igjen etter smeltet snø i hagen så jeg fliken av et blomsterbed. Over de skitne brøytekantene langs veien ligger de brungule grassvollene som snart skal fylles av tusen små soler på stilk.
Småfugler sang litt, barnelatter trillet ut av portene ved Hof mottak og søledekket hvit bil med varsler om tom spylevæske gir en merkelig følelse av håp.
Det skal komme en vår!
Olaf og Lene – to nye stemmer i Jarlsberg Avis
Bachen har flata ut og jeg så en fyr på internett født før 1970 som brukte fem utropstegn og blokkbokstaver for å bevare lokalnaturen (!!!!!) To saker i riksmedia traff noe i meg i månedsskiftet omtrent samtidig som sola- Fedre for fred- forbilder som jobber for forsoning mellom jøder og palestinere og saken om Abdul Quayyum (87), Abids far som snudde tankesett, ba om unnskyldning og ønsker å stå frem for endring. Jeg ser det hver dag på jobb også, det ligger en enorm kraft i oss mennesker til å reise oss, til endring. Til å være kreative, finne løsninger og få til det «umulige.» Verden og hverdagen utfordrer oss mer enn på lenge, men hvis lar oss fylle av vårens sprengkraft veit vi at varmen trumfer kulda, nytt liv kommer og det gamle vil falle. Det vi kan få gjort noe med er i dag og alle øyeblikk fremover. Ja, det har vært bratt, og det er langt å gå, men det er i motbakke det går det oppover og vi kan gå den et steg av gangen.
(bonuspoeng til de som kan peke ut sangreferansene:))