Lærerne beskriver sosiale problemer de ser, men ikke har tid eller kompetanse til å følge opp
Forebygging er bedre enn behandling.
Ensomhet, omsorgssvikt, mobbing og psykososiale vansker kan føre til psykisk sykdom, fravær og frafall fra skolen. Lærerne beskriver sosiale problemer de ser, men ikke har tid til eller kompetanse til å følge opp.
Rapporten «Et liv jeg ikke valgte» (2009) fra Agderforsk sier at hovedårsaken til ung uførhet ligger i vansker fra barnehage og fra første år i skolen. Med bedre sosialfaglig kompetanse i skolen mener vi at en del av disse problemene kunne vært tatt tak i tidligere, og flere barn og unge kunne fått en god oppvekst.
Den viktigste inkludering- og integreringsarenaen er skolen. Oslo er en by med stort mangfold, og også store sosiale forskjeller. Slike forskjeller kan også henge sammen med mobbing og sosial utfrysing. Skal vi unngå at sosiale forskjeller på denne måten blir til psykiske problemer må vi starte før utfordringene blir sykdom. Det er kommunene som har ansvar for grunnskolene, og derfor kommunenes ansvar å ta tak i dette.
Tilbudet i skolen er rettet mot barn og unge som allerede har fått problemer. Vi mener at forebygging og tidlig innsats må styrkes. Psykologer og NAV er viktige, men å sette disse inn i videregående mener vi er like dumt som å la være å sikre en vei og i stedet utplassere ambulansepersonell på utvalgte plasser og håpe at ulykken skjer akkurat der så de får reddet så mange som mulig. Vi vil sikre veien barn og unge må gå gjennom hele skolelivet, samtidig som hjelp skal være tilgjengelig når behovet oppstår.
For å bli bedre på forebygging er det behov for sosialfaglig kompetanse i skolen. Det er ikke noe galt med psykologer og helsesøstre, men deres kjernekompetanse er ikke å forebygge og redusere sosiale vansker og ulikhet i skolemiljøet.
Skolesosionomer eller sosialfaglig rådgiver vil bidra til å møte de sosiale utfordringene barn opplever. Med sosialfaglig kompetanse på plass vil helsesøster (eller -bror) få mer tid til den helseforebyggende oppfølgingen av elevene, og læreren vil få mer tid til å være lærer. Vi vil dermed utnytte kjernekompetansen til de ulike faggruppene i skolen og danne et samarbeid mellom disse for å bygge et lag rundt eleven.
I Osloskolen gjøres mye god innsats for å legge til rette for integrering av barn med minoritetsbakgrunn. Samtidig påpeker Rådet for Psykisk Helse at dette er barn som er mer utsatt for psykiske vansker. Psykiske helseproblemer er generelt tabubelagt. I minoritetsmiljøer kan disse tabuene også være sterke. Når vi dessuten vet at personer med minoritetsbakgrunn i tillegg får mindre og dårligere hjelp enn befolkningen for øvrig, er åpenhet og forebygging ekstra viktig. For å støtte lærere i å legge til rette for at også barn med minoritetsbakgrunn bygger gode sosiale relasjoner og nettverk på skolen, vil en skolesosionom eller sosialfaglig rådgiver være helt sentral.
Både barn og voksne kan mobbe. I elevundersøkelsen 2014 svarer litt over 5 prosent at de har opplevd krenkelser fra lærer eller annen voksen på skolen. Vi mener derfor at en sosialfaglig rådgiver i skolen bør være en naturlig del av skolemiljøet, men ikke direkte involvert i undervisning, på linje med helsesøster. Både lærere og elever skal ha en undervisningsuavhengig støtte i sosialrådgiveren eller skolesosionomen. Vårt forslag vil medføre noen endringer i støttefunksjonene i skolen. Dagens sosiallærer, som oftest er en spesialpedagog, har gjerne delt oppgave som sosiallærer og spesialpedagogisk underviser. Denne vil med våre forslag i fremtiden være en ren spesialpedagogisk ressurs i skolen, noe mange skoler også har for lite av i dag. Vårt forslag betyr en ekstra fulltidsstilling i hver skole.
Barneombudet sier at det mangler 1500 helsesøstre i skolen. Vi er enig i at skolehelsetjenesten er viktig, samtidig mener vi at den virkelig store mangelen er på det sosialfaglige feltet. Høgskolen i Oslo og Akershus har en stor satsning på sosialt arbeid i skolen i grunnutdanningen, som en valgfri fordypning i sosionomenes grunnutdanning eller som en videreutdanning. Norge produserer god sosialfaglig kompetanse. Når barn har sosiale vansker og utfordringer som må møtes med sosialfaglig kompetanse, vil vi koble Osloskolen og fagmiljøet på det sosialfaglige feltet i høyskolesystemet. Det er dårlig samfunnsøkonomi å ikke gjøre dette. Vi tror på tidlig innsats, forebygging og en skole som møter og ikke minst ser hele barnet der det er i livet.
