Dagbladet er en del av Aller Media. Aller Media er ansvarlig for dine data på denne nettsiden.  Les mer

Psykisk sjuk er ikke noe magisk

Mytene om de sjuke geniene.

En av favorittepisodene mine av Dr. Who er den der de drar tilbake og treffer på maleren Vincent van Gogh. Han bobler over av sprudlende kreativitet, er dypt i gjeld til den lokale baren, og uglesett av naboene fordi han er gal. Han ser verden i andre farger enn oss andre. Snakker fort, maler fort.

Dagen etter ligger han i senga og kommer ikke opp. Alt er mørke og dyp fortvilelse. Tidsreisene tar ham med til nåtida for å vise ham at han får suksess til slutt, men det hjelper ikke. Selv kontroll over tid og rom hindrer ikke at van Gogh tar livet sitt.

Dette er et slags skoleeksempel på stereotypen om den psykisk lidende kunstner i media. Et virkemiddel som ikke er galt i seg selv, og som ofte fører til gode historier om spennende mennesker. Det finnes nok av eksempler både fra vitenskapen og kunstens verden, selv venter jeg i spenning på både Munch- og Tesla-filmen. Enten de er meget eksentriske, tydelig mentalt syke, eller tungt rusmisbrukende, har det blitt skapt en mytologi: Sylvia Plaths selvmord, Lord Byron og Kafkas anoreksi, Skrik som et maleri av panikkangst, Ayn Rand som skrev Fountainhead i amfetaminrus, eller Hemingways alkoholkonsum.

Og i litt mer fantastiske TV-serier er det ikke bare lidende kunstnere og genier. Der er psykisk sykdom eller nevrodiversitet som autisme, eller rusmisbruk nærmest magisk. Hvordan ville Sherlock være om han ikke var sosiopat? I «Broen» løses drap med asbergers, og i «Heroes» er heroinisme en snarvei til profetiske visjoner.

Sanne sådan.

Batmans traumer gjør ham til en superhelt. Selv om han nok ville gjort mer for kriminaliteten i Gotham om han slang millionene på en bedring av byens antikvariske og underbemannede (og til tider superskurk-drevne) psykiske helsevern, der store deler av superskurkene er superskurker fordi de er mentalt syke genier.

Det er et lite korn av sannhet i stereotypen også. Det finnes forskning som har påvist høyere kreativitet ved visse psykiske lidelser, og man skal ikke se bort fra at en del av pakka ved å ha sin egen døgnrytme og være fri arbeider i litt bohemske miljøer er et konsum av både ditt og datt.

Problemet med stereotypen er denne: det er så lett å bli forført av den. Det er en så mye hyggeligere tanke at det er meningen at det skal være sånn. At det kommer med evner og muligheter du ikke ellers ville hatt. At eksentrisitet fra et tungt symptombilde bare er genialitet og at det bare er samfunnet som ikke har plass til din store personlighet. Du trenger ikke behandling for det som gjør deg fantastisk. Uansett hvor vondt det er.

Og det gjør det lett for oss litt kreative til å ta litt lett på den drinken på en hverdag. Det er jo en del av pakka, ikke sant? Siden vi henger rundt hverandre blir det en del av kulturen.

Og er det ikke egentlig lettere å få mye gjort når man har en manisk periode?

Men det er altså ikke sånn. Det er ikke noe gøy å ha depresjoner eller tvangstanker. Du får ikke skrevet like mye om du er i bakrus. Å være hypoman er greit produktivitetsmessig i en dag, men den tredje natta uten søvn gjør det så som så med produksjon.

Og om det skulle være en sammenheng. Men om det var sånn... Om sykdom ga genialitet ... Så tok fremdeles van Gogh livet av seg etter et liv med lange perioder av fortvilelse. Mon tro om han ville synes det var verdt det?