Ubåtkapteinens dobbeltliv

- Det var mye å være redd for under den kalde krigen. Vi seilte langs norske-kysten og Barentshavet med skarpe torpedoer og hadde nærkontakt med sovjetiske flåtestyrker. Min aller største frykt var likevel å bli avslørt som transperson, forteller John Jeanette Solstad Remø, til Forsvarets forum.

I årevis levde Remø et dobbeltliv. Mens hun i ukedagene var den barske kapteinen med skjegg og ubåtvinge på brystet, ble uniformen bytta ut med kjole og høye hæler på hotellrommet i helgene.

- Hver gang jeg hadde muligheten, kledde jeg meg som kvinne. Men å stå fram var umulig. Jeg var en sikkerhetsrisiko i Forsvaret, for Transvestittisme ble definert som en mental lidelse helt fram til 2010. Hadde jeg blitt avslørt, ville jeg fått sparken på dagen, sier Remø til Dagbladet.

Inntok gutterollen

Remø vokste opp i den lille bygda Ulsteinvik i Møre og Romsdal. Hun var bare fire år da hun fortalte foreldrene at hun var ei jente.

- Det var de slett ikke komfortabel med, forteller Remø.

- En kveld jeg var hjemme alene, ble fristelsen for stor. Jeg var 15 år og bestemte meg for å ta en spasertur i mammas klær å kjenne på friheten. Plutselig dukket det opp tre gutter på vei hjem fra fest. Jeg løp det jeg hadde, men en av dem tok meg igjen.

Fortvilelsen var stor og hun vurderte å gjøre slutt på alt. Etter en søvnløs natt bestemte John Jeanette seg likevel for å sloss videre. Men i frykten for å miste venner og familie, inntok hun en gutterolle.

- Og jeg spilte godt. Så godt at jeg endte opp med å søke Sjøkrigsskolen.

Over 60 år med hemmelighet

Remø jobbet i Forsvaret fra 1969 til 1982. Av disse var hun ubåtkaptein i fire år.

- De første årene, i rekruttskolen og sjøkrigsskolen, hadde jeg ikke mulighet til å være meg selv. Men jeg tenkte at jeg fikk ta det igjen, og holdt meg opptatt og aktiv for å fortrenge det.

Men kvinneklærne var alltid med på tokt. De ble oppbevart på det tryggeste stedet i ubåten – i safen sammen med «Nato Cosmic Top Secret»-dokumentene.

– Utrolig nok var det ingen av kollegene mine som gjennomskuet meg. Samtidig var det ensomt å holde på hemmeligheten.

Arbeidet og rammene var gode i Forsvaret og Remø. Lange seillaser førte til mye fritid. Tid hun kunne være seg selv. Så giftet hun seg med en kvinne.

- At jeg ikke fortalte hun det, at jeg var transseksuell, er det jeg angrer mest på. Det var forferdelig dårlig gjort og like ille som å være utro. Jeg hadde vel et lite håp om at det skulle avta. Men det gjør det aldri, forteller Remø.

De ble senere skilt. Sammen hadde de en sønn, som først fikk vite om pappas hemmelighet da han var i 20-årene.

- Da jeg var ferdig å fortelle, tok han en liten pause før han sa: "Pappa, du er jammen den tøffeste mannen jeg vet om". Det var fint å høre.

Mentalt syk ubåtkaptein

Ifølge helsedirektoratet hadde John Jeanette en psykisk lidelse.

- Tenk om Forsvaret hadde funnet ut at det var en mentalt syk person som var ubåtkaptein, under den kalde krigen, med ansvar for åtte torpedoer. Men jeg var jo ikke syk. Jeg var bare trans, sier Remø til Dagbladet.

I 1982 sluttet hun i Forsvaret og begynte i jobben som statslos. Sakte, men sikkert begynte hun å fortelle familie og nære venner om legningen sin. Da det i 2010 ikke lenger var en psykisk lidelse å være transseksuell, stod John Jeanette offentlig fram.

- Noen slutta å snakke med meg. Andre sa jeg var modig. En gammel kollega fra Forsvaret sa i senere tid at om det var noen han ville gå i krig med, så var det meg.

Forsvarets takhøyde

Etter å ha levd 60 år i frykt for å bli oppdaget, ble endelig John Jeanette sett for den hun var. I dag jobber hun politisk for menneskerettigheter og for å bedre hverdagen til transeksuelle.

- Jeg tror generelt det er svært vanskelig å stå fram som transseksuell, men jeg tror det er ekstra vanskelig i Forsvaret. Personlig kjenner jeg tre-fire offiserer som er transeksuelle, men ikke står fram. Forsvaret sier de er åpne og inkluderende, men det er fortsatt en lang vei å gå. Tiden er moden for å ta mangfold på alvor, sier Remø.

Nulltoleranse for mobbing og trakassering

- I løpet av de tre årene jeg har sittet som ombudsmann i Forsvaret, har vi ikke hatt en eneste sak som omhandler transseksualitet eller kjønnsidentitet blant ansatte eller vernepliktige, sier Roald Linaker til Dagbladet.

Den finnes ingen oversikt over transseksuelle i Forsvaret. De har heller ikke planer om å undersøke dette.

- Forsvaret har nulltoleranse når det gjelder mobbing og trakassering og bruker mye tid på å lære vernepliktige gjensidig respekt, sier Linaker.

Ombudsmannen påpeker at selv om de ikke har fått inn klagesaker på dette, er dette et tema som helt sikker ikke får stor nok oppmerksomhet.

- I samfunnet generelt og i Forsvaret.

- En soldat er en soldat uansett

- Jeg har fått fem-seks henvendelser knyttet til det å være transperson i førstegangstjeneste. I det ene tilfellet var personen motivert til videre militærtjeneste, men da deler av tjenesten føltes ubehagelig, ble dessverre dette ikke noe av, sier Camilla Hansen i Tillitsvalgordningen (TVO) til Dagbladet.

Den største utfordringen er holdninger og fordommer.

- Vi jobber mye for at det skal være en lav terskel for å ta opp fysiske- eller psykososiale problem. En soldat er en soldat uansett hvilken minoritet man tilhører. Forsvaret er en av få stedene der man får delegert ut arbeidsoppgaver, uavhengig av kjønn, religion eller seksuell legning, sier Hansen.

Neste uke skal forsvaret for første gang ha et offisielle oppdrag om å delta på Oslo Pride.

- Dette er et tema vi ser de førstegangstjenestegjørende engasjerer seg for. Med å være synlige i paraden på Pride, tydeliggjør vi at Forsvaret skal være åpen og inkluderende for alle.