Suicidalitet er massedrapenes far

Etter de siste månedenes massedrap har det tilkommet enormt fokus på radikal Islam. Det er viktig, men samtidig må vi ikke glemme hovedårsakene ved massedrapene. Feil diagnoser gir feil behandling og vi vil ikke få bukt med problemet. Det er et underfokus på psykiske lidelser, smitteeffekten av suicidalitet og PR-jag.

I lederen «Ikke alle massedrap er terror», skriver Aftenposten at IS har vært raskt ute med å ta «æren» for noen av angrepene, men at tilknytningen til internasjonale terrororganisasjoner ikke har vært påfallende sterk: «Læringen fra de siste sakene finnes blant annet i erkjennelsen av at både politikere og andre har vært urovekkende raskt ute med å gi IS drahjelp i sin ustoppelige oppmerksomhetssøken. Triste liv som ikke er på vei noe sted, får en pervers form for mening i håpet om internasjonal oppmerksomhet.»

Vi glemmer ofte selve selvmordet bak terrorangrep og massedrap. Samfunnstapere og deprimerte med lav selvfølelse ønsker først og fremst å ta livet sitt. De kan gjøre det alene i det stille som mange dessverre gjør, eller «utvidet suicidalitet». Det vil si at man tar med seg andre mennesker i selvmordet.

Flykrasjet i mars 2015 begått av den tyske piloten Andreas Lubitz, som tok livet av seg selv og de 149 personene om bord, var et såkalt utvidet selvmord. Lubitz var en deprimert mann som ønsket å ta livet sitt, men ikke alene.

Hva er så forskjellen på flyulykken i de franske alpene og det såkalte terrorangrepet i Nice 14. juli i år? Gjerningsmannen Mohamed Lahouaiej Bouhlel var også deprimert. Etter at politiet gikk igjennom hundrevis av vitneavhør som beskriver gjerningsmannen, beskrev statsadvokaten han som en mann som var lite opptatt av religion og med voldelige tendenser. Han spiste svin, drakk alkohol og levde et utagerende seksuelt liv – en livsførsel som er langt fra den som knyttes til jihadister.

Kun fordi han var født i en muslimsk familie og hadde et muslimsk navn, ble det utvidede selvmordet kalt for en terroraksjon. Han har trolig blitt inspirert av radikalister. Men en person uten suicidale tanker lar seg vanskelig farge av ekstreme ideologier til en grad der han er villig til å ofre livet sitt.

Gjerningsmennene bak ulike massedrap som Abdelslam-brødrene i Paris-terroren den 13. november, angrepet på nattklubben i Orlando, lastebildrapene i Nice den 14 juli og skytingen i München begått av mobbeofferet Ali David Sonboly har flere fellestrekk. Det er sosialt mistilpassede, småkriminelle, psykisk ustabile eksistenser som ønsker å gi mening til sitt ubetydelige liv. Dette klarer de ikke levende og bruker da sin egen død.

Gjerningsmannen som 24. juli sprengte seg selv i lufta utenfor en musikkfestival i Tyskland og skadet 12 personer, hadde forsøkt å ta livet sitt to ganger tidligere, og hadde vært innlagt på et psykiatrisk sykehus. Ifølge innenriksminister Joachim Herrmann var dette et islamistisk terrorangrep, og han vil innskrenke reglene for asylsøkere som bryter loven. I stedet for å forsterke oppfølgingen av psykiatriske og suicidale asylsøkere, forsterker han parallellsamfunn og et farlig og nedbrytende utenforskap.

Mediene gjør en viktig jobb i å dekke nyhetssaker med masseangrep for å opplyse folk, men det har flere bivirkninger. Smitteeffekten av samfunnstapere er undervurdert. Lahouaiej- Bouhlel hadde søkt mye på massedrapet i Orlando. Etter en tv-serie som ble sendt i Tyskland i 1988, der en 19-åring tar livet sitt ved å hoppe foran toget, registrerte man en 175 prosent økning i togselvmord mens serien gikk. I 1998 økte antall selvmord med kullos i tettet rom eksplosivt etter en reportasje i Oriental Daily Mail i Hong Kong. Det finnes også eksempler på at reduksjon av selvmordsomtale har ført til reduksjon i antall selvmord. Etter en epidemi av t-baneselvmord i Wien på 80-tallet, der enkeltselvmord var blitt omtalt, gjorde mediene en avtale med forskerne om ikke å omtale selvmordene. Antallet sank da markant.

En internasjonal gruppe selvmordsforskere utarbeidet på oppdrag fra WHO i 2000 et rådgivende dokument for omtale av selvmord i mediene. Det anbefales å bare gjengi relevante fakta, og bare inne i avisen. Det frarådes å presentere selvmord på førstesiden. Gjengi fotografier. Gjengi konkrete beskrivelser av selvmordsmetode. Vise forsiktighet med bilder av avdøde for å unngå overidentifikasjon med offeret og glorifisering av død.

Det er unektelig vanskelig for mediene å unnlate informasjon under massedrap og terror, da folk har behov for å vite dette. Men en må informere med forsiktighet. Mediene glemmer ofte reglene i Vær varsom-plakaten når selvmordet står sentralt bak et massedrap.

De fleste mennesker som vurderer selvmord er preget av ambivalens. De både vil og vil ikke dø. Framstillinger av selvmord i mediene er en faktor som kan påvirke sårbare mennesker i retning av aktive selvmordshandlinger. Dette er et veletablert faktum i selvmordsforskning.

Det er svært vanskelig å forske på fenomenet utvidet selvmord, og således forsvinnende lite forskning på dette. Psykiatere og psykologer bør studere dette fenomenet mer etter sommerens grusomme ugjerninger. Forklaringene på fenomenet er ukjent, men følgende forklaringer kan tenkes:

Mye kan forklares av søken etter oppmerksomhet og et ønske om å død som en kjendis. Vi er en generasjon med sosiale medier der vi lever mer for andre enn oss selv. Utpreget tendens til eksternalisering med store frustrasjoner til en verden som har skuffet. Et menneskeforakt og sjalusi til andre mennesker som har lyktes mer. Et ønske om å oppleve dødens smerte og angst sammen med andre. Eller psykoser som har en helt annen virkelighetsoppfatning og som tar andres liv for å «hjelpe» eller «frelse» andre.

En må sette alle kluter til for å fange opp einstøinger med psykiske vansker og suicidale tanker. Prøve å vie minst mulig oppmerksomhet til gjerningsmenn med et enormt oppmerksomhetsbehov. Og ikke minst fruktbare tiltak for å bekjempe mobbing. Suicidalitet er massedrapenes far. Uten suicidale tanker og atferd vil massedrap aldri se dagens lys.