De levende døde
Ikke alltid helsa som er det største hinderet for eldre. De fleste er friske og raske. Men samfunnet ser dem ikke sånn.
Spør deg selv: Hva tror du det innebærer å bli eldre? For deg? Skal du førtidspensjonere deg, for å bruke desto mer tid langs norske turstier eller i sydlige strøk? Eller skal du gi blaffen i pensjonsalderen, og heller være primus motor, en de yngre søker råd fra? Jo, tenker du, bare helsa holder. Men hva hvis du oppdager at det som holder deg tilbake i alderdommen ikke er helsa, men derimot andre folks forventninger om at du som eldre nødvendigvis må være svekket og hjelpesløs? Slik er virkeligheten for svært mange eldre i dag. Det er en type diskriminering og har et navn: alderisme.
Eldre vurderes som vennlige, men inkompetente, og folk har generelt oppfatninger av at alderdom er synonymt med glemsomhet. Utsagn om at eldrebølgen snart slår over oss som en tsunami bygger opp under forestillinger om eldre som en utgiftspost og belastning, og ikke som bidragsytere.
Alderismen lever i beste velgående i 2017. I dag er over 90% av eldre i Norge i stand til å håndtere egen hverdag og er ikke omsorgstrengende. De har en livsstil som ligner den yngre mennesker har og de kan skilte med bedre fungering og helse sammenlignet med tidligere. Det er på tide med en vårrengjøring i vårt mentale bilde av de eldre.
Det finnes klare eksempler på aldersdiskriminering. Et er ordningen «personlig brukerstyrt assistanse» som skal sikre at personer med særlige omsorgsbehov skal få et verdig tilbud i kommunen sin. Etter fylte 67 bortfaller denne rettigheten. Det er rimelig å anta at slike behov ikke forsvinner etter 67 og er med andre ord en aldersbestemt form for diskriminering. Et annet eksempel er hvilke psykologiske behandlingstilbud eldre kan få tilgang til.
Psykiske vansker og lidelser kan behandles med samtaleterapi og/eller medisiner. Forskning viser at eldre kan ha like god effekt av samtaleterapi som yngre mennesker. Mange eldre oppgir også at de ville foretrukket samtaleterapi foran medisiner. Rapporter og studier viser imidlertid at henvisninger til- og informasjon om denne typen behandlingstilbud i mindre grad presenteres for eldre mennesker. Kanskje fordi flere besitter antakelser om at eldre ikke kan nyttiggjøre seg denne typen hjelp? Dette er eksempler på at eldre grunnet alderen mister tilgangen til rettigheter og tilbud om tjenester.
Jeg jobber som psykolog på en psykiatrisk poliklinikk for eldre, hvor samtaleterapi er en viktig behandlingsform. Når folk spør hvor jeg jobber, er det alltid like spennende (eller skuffende) hvilke oppfølgingsspørsmål jeg får. Helsepersonell spør ofte «da jobber du vel mye med demens og ensomhet», noe som vitner om et noe snevert syn på hvilke vansker eldre har. Et annet spørsmål jeg ofte får er om pasientene virkelig «er oppegående nok til å delta i samtaleterapi?» Er vi der at vi tenker at eldre flest som er i kontakt med en psykolog nødvendigvis har demens, er ensomme og stakkarslige, eller ikke kan forholde seg OK i en samtale?
Alderistiske holdninger og handlinger, som dette er eksempler på, er med på å øke sjansen for at eldre blir oversett eller ekskludert. Holdningene kan også bli integrert i eldres oppfatning av seg selv. Undersøkelser viser at alderistiske fordommer kan ha negativ påvirkning på eldres oppfatning av egen helse, som for eksempel kan føre til svekkede resultater i kognitive tester. Motsatt viser forskning at positive stereotypier gir eldre bedre hukommelse og selvtillit. Eldre trekker altså seg selv ned i kraft av å være eldre. Du blir ikke sterk av å tenke på deg selv som halvdød.
Aldring handler om endring, psykisk så vel som fysisk. Vår identitet forstenes aldri. Rolv Wesenlund skildret dette i boken «Det nye livet - alt før 50 er en oppvarming». Wesenlund var primus motor for Seniorsaken, en interesseorganisasjon som i første rekke jobber for å framheve eldre som deltakere og ressurser i samfunnet.
Eldre fortjener respekt og vern mot aldersdiskriminering. Å bli eldre innebærer ikke nødvendigvis å bli stakkarslig eller glemsk. De aller fleste av oss skal leve til langt forbi 60. Vi bør alle påta oss et ansvar for å utvikle et mer aldersvennlig samfunn – ikke bare for våre foreldre og besteforeldre, men også for oss selv.
