Blir psykisk syke av usikkerhet
Vi kan ikke bevilge oss vekk fra fortvilelsen som nå utspiller seg på norske asylmottak. Det er politikken med bruken av midlertidig opphold som er problemet og det er den poltikken som må endres.
Forrige uke ble det kjent at myndighetene bevilger 120 millioner kroner til å styrke oppfølgingen av enslige mindreårige asylsøkere, blant annet med mål om å bedre psykisk helse. Siden i fjor høst har Røde Kors-frivillige på asylmottak fra hele landet sendt bekymringsmeldinger om depresjon, selvskading, selvmordsforsøk, forsvinninger og økt frykt for pågripelse og uttransportering blant enslige mindreårige asylsøkere.
Ungdommenes økte fortvilelse er uten tvil knyttet til økt bruk av midlertidige tillatelser og tvangsretur. Dette underliggende forholdet kan en sykepleier, frivillig eller psykolog ikke endre.
Midlertidigheten og den usikre livssituasjonen har ført til at mange legger ut på flukt nok en gang.
Forsvinninger fra norske mottak har økt dramatisk: bare de tre første månedene i år har 113 unge afghanske gutter forsvunnet fra mottakene. Tilsvarende tall for hele fjoråret var 107.
I en digital verden slutter ikke frivilliges innsats for den enkelte ved våre landegrenser. Flere Røde Kors-frivillige har nå jevnlig kontakt med de fortvilte unge guttene som nå bor i dyp nød i Europas gater.
Et av tiltakene myndighetene nå setter i gang er å styrke tilbudet om psykologhjelp til de unge i mottakene. Dette er bra, men det er hverken nok eller riktig medisin. Et slikt helsetilbud kan kun ha en begrenset effekt når årsaken til den uholdbare situasjonen forblir uendret. Dette erfarer Røde Kors blant annet i et pilotprosjekt der frivillige psykologer driver samtalegrupper i asylmottak. Det holder ikke kun å adressere menneskers indre kriser uten å anerkjenne de ytre omstendighetene som bidrar til den.
Røde Kors tok tidligere i år initiativ til et dialogmøte med Innvandrings- og integreringsministeren om den vanskelige situasjonen vi ser for de unge asylsøkerne. Når myndighetene nå styrker tilbudet har de lyttet til erfaringene, men tar ikke tak i hovedutfordringen: barn og unge som lever i midlertidighet og med en usikker framtid. 120 millioner og psykologtilbud er helt nødvendig, men adresserer ikke de grunnleggende humanitære utfordringene for disse barna.
