Barndommens råskap

Året er 1985. Doktor Vincent Felitti er fortvilet. Som så mange andre overvektsklinikker sliter også klinikken Felitti etablerte i 1980 med et alt for høyt frafall. Spesielt blant de virkelig sykelig overvektige var tilbakefallsraten høy.

Pasienter som veide over 150 kilo ved innkomst ble utskrevet med en vekt under 100. Bare kort tid etter utskrivning var de tilbake på samme nivå. Hvordan kunne det ha seg at pasientene «ga opp» når de endelig var på vei mot målet sitt?

Svaret kom ved en tilfeldighet. Før innleggelse ble alle pasienter undersøkt og måtte svare på en serie spørsmål. Hvor mye veide du da du ble født? Hvor mye veide du da du begynte i første klasse? Hvor mye veide du da du begynte på videregående? Hvor gammel var du da du ble seksuelt aktiv? Hvor gammel var du da du giftet deg? Og så videre.

Hvorfor Felitti rotet med spørreskjemaet, kan han fortsatt ikke svare på. Kanskje var det serien med repetitive spørsmål om vekt. Men rote, det gjorde han. Bare en liten feil. En feil som skulle prege livet til både Felitti og tusenvis av andre hver dag de neste tredve årene.

«Hvor mye veide du da du debuterte seksuelt?»

Pasienten, en kvinne, svarte: «18 kilo.»

Pasienten fortsatte: «Jeg var fire år. Det var med min far.» For første gang på ti år hadde en av Felittis pasienter fortalt om incest. Det skulle ikke bli den siste.

Felitti forsto at den sterke bindingen til kropp – at spørsmålet kom som et om kroppsvekt, og ikke alder – gjorde at pasienten kunne fortelle om sine opplevelser. Så han og hans kolleger gjentok spørsmålet. Pasient etter pasient. Samme spørsmål. Samme svar. Seksuelt misbruk, vold, psykisk syke foreldre, foreldre med store rusproblemer. 286 pasienter. Nesten alle med dramatiske historier.

Én av dem, en jente på 23, hadde lagt på seg 50 kilo på ett år etter at hun hadde blitt overfalt og voldtatt: «Overvektige blir ikke sett. Og dét er det jeg trenger. Å ikke bli sett.»

En annen pasient kunne fortelle om hvordan hun hadde begynt å legge på seg som syvåring i håp om at hennes far skulle finne henne mindre seksuelt attraktiv.

Pasientenes traumehistorier sentrerte seg rundt mishandling av seksuell, verbal og fysisk art og rundt familieutfordringer som mentalt syke foreldre, mishandlede mødre, foreldre med rusproblemer og omsorgspersoner som falt fra i en kritisk alder, eksempelvis gjennom død, fengselsstraff eller skilsmisser.

Funnene var så interessante at de til slutt fanget oppmerksomheten til det amerikanske folkehelseinstituttet Center for Disease Control (CDC). Det resulterte i den største og viktigste folkehelseundersøkelsen du neppe har hørt om. Den såkalte «Adverse Childhood Experiences Study».

I perioden 1995 - 1997 ba Felitti sammen med CDC 26 000 pasienter besvare noen spørsmål for å kartlegge hvordan barndomsopplevelser påvirker helsen som voksen. Av disse ble 17 421 mennesker med på undersøkelsen.

«Jeg så hvor mye lidelse disse menneskene hadde vært utsatt for. Og jeg gråt.» Slik beskrev forskningsdirektør Robert Anda i CDC i et intervju noen år senere hvordan det var å logge seg på PCen da undersøkelsen var fullført og se resultatene: «Jeg gråt.»

Undersøkelsen var stor og funnene klare. I de tyve årene som har gått siden den opprinnelige studien, har de også blitt bekreftet av tilsvarende studier i en rekke forskjellige land, også her i Norge.

For det første ble det konstatert en direkte link mellom traumatiske barndomsopplevelser og dårlig livssituasjon som voksen. Sammenhengen var ikke kun gyldig for overvekt; den strakk seg fra rusproblemer og psykisk sykdom, via kriminalitet og skolefrafall, til kronisk sykdom og uførhet.

For det andre kom ulykken sjelden alene. De som var utsatt for én type traumer som barn, opplevde uforholdsmessig ofte også andre. Vokser du opp med psykisk syke foreldre, er risikoen vesentlig høyere for at de også har et problematisk forhold til rus, og for at du blir utsatt for vold og annen mishandling.

For det tredje finnes det en samvirkeeffekt. Jo flere av de åtte typene traumatiske barndomsopplevelser du utsettes for, desto større blir både risikoen for en dårlig livssituasjon som voksen og alvorlighetsgraden av dine problemer. Jo verre folk har det som voksne, desto verre hadde de det som barn.

Vi er begge politisk aktive. Den ene i SV og den andre i Høyre. I mange spørsmål har vi ulike syn. Til felles har vi at vi ønsker en politikk basert på fakta og kunnskap.

Den kunnskapen vi har opparbeidet oss over de siste 20 årene har etter vår oppfatning folkehelsepolitisk betydning. Den viser oss hvor avgjørende viktig det er å sikre barn en trygg oppvekst. I tillegg forteller den oss at voksne med utfordringer må møtes av et hjelpeapparat som ikke kun ser nåtidens utfordringer, men også årsakene bak.

Tallenes tale er nemlig tydelig. Rundt 12 prosent av befolkningen har fire eller flere traumatiske barndomsopplevelser bak seg. Sammenlignet med mennesker som ikke har opplevd noen traumer i barndommen, har disse dobbelt så høy risiko for å bli dagligrøykere, og tolv ganger så høy risiko for selvmordsforsøk. Under 10 prosent av dem uten slike traumatiske barndomsopplevelser utvikler alvorlig depresjon gjennom livet. Blant dem med fire eller flere traumatiske barndomsopplevelser rammes over halvparten.

I Norge har Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress vist at traumer i barndommen har sterkere negativ påvirkning på psykisk helse enn krig og sult som man utsettes for i noe høyere alder. Rundt 20 prosent av de amerikanske soldatene i Vietnam brukte regelmessig heroin da de kom tilbake fra krigen. Denne kunnskapen kan hjelpe oss til å forstå hvorfor så mye som 95 prosent av disse klarte å legge fra seg sin heroinbruk da de kom tilbake.

For også når det gjelder problematisk rusmiddelbruk er traumatiske barndomsopplevelser den sterkeste forklaringsfaktoren. De med traumatiske opplevelser både debuterer tidligere og har større sannsynlighet for å utvikle rusproblemer. I underkant av tre prosent av dem uten slike opplevelser blir alkoholmisbrukere som voksne. For de 12 prosent med fire eller flere er det samme tallet mer enn femdoblet til 16 prosent. For illegale rusmidler er tallene dramatiske. Risikoen for å bli sprøytenarkoman er 4 600 prosent (!) høyere for dem med seks eller flere traumatiske barndomsopplevelser.

En gruppe norske forskere som har sett på rusmisbrukere i behandling fant at så mange som 79 prosent av rusmisbrukerne hadde slike opplevelser bak seg. Også i Norge rammes kvinner særlig hardt. Så mange som 86 prosent av de kvinnelige rusmisbrukerne hadde traumatiske barndomsopplevelser bak seg. Dette samsvarer med internasjonale undersøkelser som viser at ca 80 prosent av opiatavhengige har slike traumatiske opplevelser bak seg.

Etter mer enn tyve års forskning vet vi altså nå at størstedelen av problematisk rusmiddelbruk og avhengighet kan tilskrives traumatiske barndomsopplevelser. Opplevelser som ofte skjules fra omgivelsene på grunn av skam, hemmelighold og sosiale tabuer. For kvinner kan halvparten av all illegal rusmiddelbruk, 78 prosent av sprøytemisbruk og så mye som 65 prosent av alkoholisme tilskrives den økte risikoen traumatiske barndomsopplevelser gir. Menn følger hakk i hæl.

Risikoen for problematisk rusmiddelbruk vi kan tilskrive traumatiske barndomsopplevelser har holdt seg stabil over tid og på tvers av land. Dette på tross av store forskjeller i selve bruken mellom land og over tid. Det forskerne forteller oss er altså at de grunnleggende årsakene til avhengighet i større grad ligger i hvordan vi er som mennesker og hvordan vi behandler hverandre enn i farlige kjemikalier og utspekulerte narkolangere.

Over hele verden begynner man nå å se rusmiddelavhengighet i et nytt lys. De fleste har allerede gått bort fra å se avhengighet som et resultat av karakterbrist og selvvalgt løsaktighet. I stedet snakker myndighetene nå om avhengighet som sykdom. I lys av den kunnskapen vi sitter på i dag er også det i ferd med å utfordres.

Dr. Felitti og hans samarbeidspartnere i Center for Disease control som satte i gang studiene utfordrer sykdomsforklaringen og «foreslår å gi slipp på den gamle mekaniske forklaringen av avhengighet» til fordel for en som tar inn over seg årsaksbildet og definerer avhengighet slik: «Ubevisste, men forståelige valg som gjøres for å få midlertidig kjemisk lettelse fra de pågående effektene av gamle traumer på tross av at lettelsen bærer med seg fremtidig helserisiko.»

Denne tilnærmingen ser hverken avhengighet som en sykdom eller som et resultat av karakterbrist, men som en lært mestringsstrategi. En mestringsstrategi fremkommet i desperasjon og smerte. Det er nå sikker kunnskap at rusmidlene ikke var det godstoget som traff livene til de vi ser slite tungt med rusmisbruk. Godstoget traff lenge før. Rusmidlene fungerer som smertestillende etter krasjet. Som en flukt fra psykologiske smerter.

Så lenge vi som samfunn ikke tar tak i de underliggende problemene og gir folk den hjelpen de virkelig trenger, vil de dessverre fortsette å gjøre det. I over 100 år hadde vi en løsgjengerlov som for alle praktiske formål kriminaliserte det å være fattig og bostedsløs. Etter at den ene av oss fremmet et privat lovforslag på Stortinget i 2004 ble denne heldigvis fjernet i 2006. Dessverre er det mange områder hvor vi som nasjon fortsatt ikke er like kloke som vi var da for litt over ti år siden fjernet løsgjengerloven.

Norsk politikk er dessverre fortsatt bygget på den misforståelse at mennesker som bruker illegale rusmidler for å flykte fra smerten de bærer på, kommer til å avstå fra det om vi påfører ennå mer smerte gjennom straffeforfølgelse. Tunge narkomane har de senere årene blitt ilagt mange millioner i bøter. Bøter disse menneskene ikke har råd til å betale og som for en del derfor blir nødvendig å gjøre opp med fengsel.

Uansett om vi velger å se overdreven rusmiddelbruk som et resultat av sykdom, eller som en lært mestringsstrategi, er det noe som ikke virker. Å påføre mennesker som søker å unnslippe sin smerte og sine livsutfordringer mer av det samme gjennom straff, bidrar ikke til å hjelpe folk ut av sin avhengighet - kun til å holde dem fast i den.

Heller ikke unge mennesker som har sine barndomstraumer friskt i minne hjelpes av straff. En ungdom i begynnelsen av sin ruskarriere trenger trygghet, skolegang og arbeid. Ikke et dytt ned skråplanet som følge av straff og stigmatisering. Resultatet av dagens kriminalisering av mennesker med problemer skaper ikke mindre, men mer rusrelaterte problemer i samfunnet. Mennesker i en dårlig livssituasjon trenger hjelp til å bedre i denne situasjonen. Det er vår plikt som medmennesker og som samfunn å gi hjelp som virker.

Vi er derfor glade for at begge våre partier nå går til valg på å gå vekk fra den naive troen på straff som virkemiddel. Vi er også glade for at flere andre partier, som Venstre og MDG, har kommet til samme erkjennelse. Også Arbeiderpartiet viser anslag til å bevege seg i en mer fornuftig og kunnskapsbasert retning.

I stedet for et misforstått strafferegime som gjør vondt verre, skal vi satse på hjelp som virker. Sammen skal vi flytte fokuset bort fra politi- og justissektor til helsesektoren hvor det hører hjemme.

Politisk er det en rekke tiltak som skal erstatte straff og stigmatisering. Psykiatrisk behandling for å bearbeide de traumer som ligger bak misbruket er et tiltak. Det samme er livsmestringstrening som har gode resultater. Å hjelpe folk til utdannelse, bolig og jobb er også sentralt. Likeledes arbeidet for å gjøre mennesker som sliter med ensomhet i stand til å bygge sosiale nettverk. Vi vet at ensomhet og rusmiddelmisbruk går hånd i hånd.

På sikt er likevel det beste tiltaket forebygging gjennom en styrking av kompetansen i barnevern og skole. For hvert tiende barn vi kan hjelpe til å vokse opp uten traumatiske opplevelser har vi unngått tre til fem voksne med rusmiddelproblemer. Vi forebygger samtidig psykiske lidelser, som depresjon, og fremmer fysisk helse.

Anerkjennelsen av hvilke tidlige opplevelser som ligger bak en dårlig livssituasjon som voksen, strekker seg imidlertid lengre enn til politikken. Den må berøre oss som mennesker.

Den må få en betydning for hvordan vi ser hverandre og behandler hverandre i hverdagen. De menneskene vi ser som virkelig sliter. De som sover på gata. De som ikke klarer å holde på en jobb. De som blir selvdestruktive. Før du neste gang sier til deg selv at de må jobbe med selvdisiplinen, spør dem hva de veide da de debuterte seksuelt.