Selvmord - i strid med naturlige instinkter
Hva er det som egentlig gjør at noen velger å ta sitt eget liv?
«At et menneske med viten og vilje velger å drepe seg selv, synes jo å stride mot alle naturlige instinkter», skriver også Willy Guneriussen innledende i boken Om selvmordet (Durkheim, 2006). Et endelig svar er vanskelig å finne, men vi må begynne å tenke bredere om selvmordsforståelse.
Selvmord er ikke et nytt fenomen og det er heller ikke slik at registrert forekomst av selvmord i Norge er høyere i dag enn noen gang tidligere. I perioden 1969 til 1989 ble for eksempel selvmordsraten fordoblet (årsak ukjent, økningen kan være preget av økt rapportering). Fra 1991 sank forekomsten av selvmord jevnlig frem til 2005, sannsynligvis sammenfallende med økt fokus på forskning og forebyggingstiltak. Men siden da har antall selvmord i Norge holdt seg mer eller mindre konstant mellom 500 og 600 per år. Selvmordstallene er stabile, rapporterer forskere og helseinstanser.
I våre ører er det en altfor optimistisk ordlyd. Vi vil heller si at nedgangen i antall selvmord har fullstendig stagnert. Det siste registrerte tallet viser sågar en økning fra 550 i 2014 til 590 i 2015. Når man i tillegg antar at det skjuler seg et ukjent antall selvmord i trafikkulykker, drukningsulykker og fallulykker, er det klare signaler om at det er noe vi ikke har forstått. Det er noe vi overser hos mennesker som legger til side «alle naturlige instinkter» om å overleve.
Under Folkehelseinstituttets fakta om selvmord og selvmordsforsøk kan vi lese at «Selvmord forklares med et uheldig samspill av ytre og indre faktorer». Den biomedisinske sykdomsmodellen som frem til nå har stått sentralt ved selvmordsforskning- og forebygging, baseres også på at selvmordsatferd er en konsekvens av flere risikofaktorer. Selvmord kan altså sjelden forklares med én faktor alene, selv ikke når man har alvorlige psykiske lidelser. Likevel blir opp mot 90 prosent av alle selvmord i Norge hovedforklart med psykiske lidelser, på bakgrunn av denne modellen.
Helsedirektoratet oppgir selv i Handlingsplanen for forebygging av selvmord og selvmordskading 2015-2017, at «Om lag 90 prosent av de som har tatt livet sitt har eller har hatt en psykisk lidelse». Det hersker liten tvil om at psykiske forstyrrelser preger selvmordsstatistikken, men det er altfor mange selvmordsetterlatte som ikke kjenner igjen sin kjære, den avdøde, i dette psykisk lidelses-bildet. I tillegg reiser påstanden viktige spørsmål om hva som egentlig skjuler seg bak denne høye prosenten - lidelsen, lidelsesårsaken eller kanskje ekstreme varianter av livet i seg selv. Som vi alle vet, det er ikke alltid enkelt å leve.
Forskning viser at selvmordsrisikoen forhøyes ved lidelser som depresjon, schizofreni, bipolar lidelse og rus. Det er et faktum. Derfor må det fortsatt bevilges forsknings- og tiltaksmidler til psykiatrien, og derfor er LEVE medarrangør ved Den nasjonale konferansen om selvmordsforskning- og forebygging i Oslo, 27. – 28. november 2017, i regi av Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging. Tema er emosjoners betydning ved ustabil personlighetsforstyrrelse, selvskading og selvmordsatferd.
Samtidig vet vi også at bak depresjon, rusmisbruk, angst, personlighetsforstyrrelser og andre psykiske lidelser, finnes variasjoner av mulige årsakkilder bl.a. i oppvekst, relasjoner, sosialt utenforskap, meningsspørsmål og emosjonell stress og frykt. I artikkelen «Selvmordsforebygging i psykisk helsevern – på tide å tenke nytt?» i Tidsskriftet Den norske legeforening, juli 2014, ønsker forfatterne Hjelmeland, Hagen og Knizek økt fokus på det kommunikative aspektet ved selvmordsatferd. De ser suicidalitet ikke (bare) som noe «som ligger i et menneske, men mellom mennesker – det vil si den ses i et relasjonelt og kontekstuelt perspektiv», og at det å søke hjelp også handler om å søke en relasjon som kan hjelpe deg tilbake til det å ville leve.
Antall selvmord går ikke nevneverdig ned. Det er et faktum. Derfor er det på tide at slike, og andre, alternative tilnærminger til selvmordsatferd også får en viktig og tydelig plass. Derfor er LEVE også medarrangør ved stiftelsen Humanias første selvmordsforebyggende fagkonferanse i Oslo, 14. september 2017, der helhetlig og kommunikativt perspektiv og sosial kontekst ved suicidal atferd står i sentrum.
Siden 2005 har Statens Vegvesen utført dybdeanalyser av dødsulykker i trafikken i Norge. Årlig har det blitt utarbeidet en analyserapport for hvert enkelt dødsfall, med mål om å forstå, få innsikt og å justere tiltak. Det er et fantastisk forebyggingsarbeid som har bidratt til å redusere dødstall i norsk trafikk, som vi håper fortsetter og som vi gjerne skulle sett ble overført til andre utsatte områder. LEVE forstår at en utfyllende analyserapport på hvert enkelt selvmord i Norge ville være mer ressurskrevende og etisk utfordrende. Men når vi vet at selvmord nå tar flere liv blant unge i Norden enn både trafikkulykker, overdoser og kreft, er det vanskelig å stå og se på at dødsårsaken som rager høyest blant unge mennesker i dag, får minst oppmerksomhet og færrest konkrete forebyggingstiltak og offentlige kampanjer.
Det internasjonale mottoet for Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september 2017 er Take a minute, change a life. LEVEs budskap er at når vi snakker åpent om vanskelige liv, blir vi mer oppmerksomme på hverandre. Det kan føre til at vi stopper opp der vi hadde tenkt til å gå forbi, som igjen kan gi noen en livsviktig oppmerksomhet. Budskapet appellerer til den enkelte av oss - men det er også ment for politiske myndigheter i en tid der valgløfter gis og fremtidsplaner for det norske samfunn meisles ut: prioriter riktig, bidra til at flere tilnærminger til selvmord løftes frem, og gjør de grep som er nødvendige for å redusere selvmordstallet. Take a minute, change a life.
Kilder:
- Folkehelseinstituttet for fakta og statistikk om selvmord og selvmordsforsøk i Norge: www.fhi.no
- Statens Vegvesen, Ulykkesstatistikk 2017: www.vegvesen.no/fag/fokusomrader/Trafikksikkerhet/Ulykkesdata/
