- Det kommer til et punkt hvor du skjønner at broren din er narkoman, selv om han ikke sitter på gata

Det var en tid der han aldri kom hjem. Der han ikke så oss i øynene, ikke ga oss en klem. Det var en tid der vi ikke visste hvordan helgen ville gå. Om vi fikk den fryktede telefonen på mandag. Det var en tid der rus styrte alt – og alle ble styrt av rus. Den tiden er over.

Det er storesøster og blogger Janne Reitevold (38) som skriver om lillebroren sin, Kim Aalborg (35) på bloggen. Kim, lillebroren hun var så stolt av og så nær, men som skled unna henne da han kastet bort store deler av voksenlivet sitt på rus. I disse dager har han vært med som smilende og svettende deltaker i 71 grader Nord, og ser ut som han aldri har drevet med noe annet enn allværsjakke-aktiviteter.

Det har han.

- Jeg flytta til Hemsedal like etter videregående for å stå på ski, jobbe litt som instruktør og for å røyke hasj, sier Kim.

Etter hvert ble det mer og mer av sistnevnte aktivitet. Og etterhvert ble det litt andre ting også. Piller, kokain, amfetamin. Stoffer som gjør at du ikke lenger kan skjule deg bak et ferniss av at alt er OK.

- Du forsvant inn i noe jeg ikke klarte å dra deg ut av, sier Janne og ser bort på broren.

Søskenparet sitter på en kafé i Oslo og forsøker å oppsummere hvorfor det gikk galt så lenge - og hva som gjorde at det snudde. For Kim ser søsteren sin i øynene igjen. Han er snart ferdig utdannet marinbiolog fra Universitetet i Oslo og har samboer og livet på stell. Det er en gladhistorie i grunn. Men litt mer ned i gørra må vi, for å skjønne noe mer av hva som gjorde at Kim mistet fotfestet, og ikke minst - hva som skulle til for å få ham på beina igjen.

Redd for å ikke bli likt

- Det er alltid vanskelig å oppsummere hva som gikk galt, sier Kim.

Kanskje var det at han begynte å drikke da han var tretten, og fortsatte med hasj i femtenårsalderen? Var det da han begynte å bry seg mindre om skolen? Eller var det fordi han alltid har vært redd for å ikke bli likt?

- Jeg syns det er krevende å møte nye mennesker, jeg bruker mye energi på det. Da jeg flyttet til Hemsedal etter videregående var dette noe jeg slet med. Mennesker som kom og gikk. Hele tiden etablere nye bekjentskaper. Det var nok ikke bra for meg.

Kim beskriver søsteren som tryggere. Flinkere med ord. Janne mener broren var mer risikosøkende. Selv var hun ifølge seg selv superstreit. Danset ballet. Gjorde lekser. Prøvde aldri hasj.

- Mange har nok tenkt at vi er like. Vi er sosiale og ler høyt. Men vi takler nok ting ulikt , forklarer Janne.

Rusen ble noe Kim forsvant inn i. Miljøet han hang i var preget av mye festing. Strøjobber og mange ulike bosteder gjorde ham rastløs. Følelsen av at han hadde satt livet på vent plaget ham, men han klarte ikke å gjøre noe med det. Hjemme var familien bekymret. Med god grunn. Janne forsto at det sto dårlig til med Kim. At han ruset seg mer og mer.

- Det kommer til et punkt hvor du skjønner at broren din er narkoman, selv om han ikke sitter på gata. Og det er veldig tøft, sier Janne.

Ringte hjem og kjeftet

Mens Janne var student og etablerte en voksentilværelse, var Kim en konstant bekymring for både henne og resten av familien. Angsten for at det skulle komme dårlige nyheter, at det hadde gått galt. Snakket de sammen på telefon var Kim ofte frustert og sint. Møttes de, ville Kim så fort som mulig tilbake til Hemsedal, han klarte seg ikke lenge uten rus. For Janne var det en utfordring å holde det litt på avstand, samtidig som hun ikke vil skyve broren helt vekk.

- Det var flere år med mye frustrasjon, og mye frykt. Jeg var oppriktig redd for at du skulle dø, sier Janne og setter blikket i broren.

Den bekymringen var ikke ubegrunnet.

- Det kom til et punkt hvor jeg ikke ladde lyst til å leve lenger, sier Kim og ser på søsteren. Eneste som gjorde at han holdt ut var hunden hans. En som trengte ham hver dag. En han måtte stå opp for om morgenen. Gi mat. Passe på.

- Den holdt meg i live, egentlig.

Vendepunktet var ifølge Kim en skikkelig tøff samtale med sin jevngamle stebror, i tillegg til at han ringte hjem og sa: «mamma, nå orker jeg ikke mer».

- Mamma kom og henta meg, og like etter ble jeg lagt inn til behandling på Ål, forteller Kim.

Da han kom inn veide han 45 kilo. Han som har en matchvekt på nærmere 60. Ifølge søsteren så han sjokkerende dårlig ut. Men noe skjedde. Personalet støttet ham. Han opplevde mestring for første gang på lenge. Kanskje hadde han noe å bidra med likevel?

- Jeg husker den julen da du kom på besøk derfra ekstra godt. Du kom hjem med masse hjemmelagde greier, nesten som et barnehagebarn, ler Janne.

- Ja, det er merkelig hvor mye håndarbeid man blir utsatt for i sånne situasjoner. Man setter i gang med masse greier, det er en del av opplegget, sier Kim.

Oppholdet var vellykket. Skulle han legge rusen bak seg nå? Var han blitt sterkere mentalt - og klar for en ny tilværelse? Kim kom til å bruke tid. Etter Ål-oppholdet flyttet han tilbake til Hemsedal, skjønte raskt at det ikke ville funke og ba om å få flytte hjem til moren. Målet var å bryte med et miljø og omgivelser som ikke var bra for ham. Men det var i møte med en psykiater at Kim forsto hvordan han skulle få til å snu om på livet sitt.

- I utgangspunktet tenkte jeg at en psykiater vil være bra, for da kunne jeg få masse piller - lovlig. Jeg var ikke noe særlig interessert i å snakke. Og han jeg ble sendt til - han sa ikke noe uten at jeg sa noe. Så da satt vi bare der, ler Kim.

Etterhvert løsnet samtalen. Kim ville snakke likevel. Han hadde mye på hjertet.

- For meg har han vært helt avgjørende. Han var en perfekt match for meg, en jeg har kommunisert veldig godt med.

Nå har relasjonen vart i over fire år, og søsteren Janne merker enorm forskjell på broren før og etter terapi.

I dag kan du bli kjent med han lillebroren jeg har i dag. Ikke sånn som jeg kjenner han, men litt av den han har blitt. For han som smilte for bredt og lo for høyt ler også med øynene igjen. Han har overgått seg selv, tatt tak i alt som var tungt. Han har pakket med seg all lærdom og flyttet inn i et nytt liv sammen med kjæresten sin, biologibøkene og en stor porsjon ekte selvtillit han har fått av å klare å snu på alt i livet, skriver Janne på bloggen.

Hvordan har hun greid å ikke gi opp broren sin?

- For meg var det en stor forskjell da jeg så at han forsøkte, sier Janne og ser på broren.

- Du ville virkelig. Og da kunne jeg liksom ikke gi opp, selv om du hadde noen tilbakefall. Jeg tenker at det er viktig å gi honnør for forsøket, sier Janne.

Akkurat det med å godta at en du er glad i kommer til å mislykkes i forsøket er noe av det tøffeste - og viktigste, skal vi tro ekspertene.

- Å ha familie rundt seg som ikke har gitt en opp, er en klar fordel for rusmisbrukere som forsøker å legge om på livet sitt, sier Eline Borger Rognli. Hun er forskningsrådgiver og psykologspesialist ved Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling (ARA) ved Oslo Universitetssykehus.

Hvis man kan peke på noe som kjennetegner de som lykkes med å bli rusfrie, så er det blant annet dette med gode relasjoner.

- Det er ulike faktorer som gjør at folk begynner å ruse seg, og det er ulike grunner til at noen klarer å bli rusfrie, og andre ikke. Vi ser at det det å ha noen nyktre relasjoner er viktig. Noen å snakke med over tid, som tåler tilbakefall. Det å ha noe å gjøre på dagtid, og ha en bolig der det ikke bor misbrukere er også avgjørende. Ensomhet og kjedsomhet utgjør risikofaktorer for tilbakefall, sier Rognli.

Hun understreker at tilpasset behandling er viktig. Det å ta tak i årsakene til at noen søker rus er like viktig som selve avvenningen. For Kim handlet det mye om psyken.

- Rus og psykisk helse henger sammen, og skal adresseres samtidig. Behandlingsapparatet kan nok likevel oppleves som litt delt, fordi det er organisert i en del for rus og en del for andre psykiske lidelser. Nå er det slik at begge steder skal kunne jobbe med begge deler, men her er vi ikke gode nok.

Rognli mener det er beklagelig dersom personer som oppsøker hjelp opplever at må behandle rusproblemet før de får hjelp for eventuelle psykiske problemer.

- Vi vet nemlig at det som virker best ikke er sekvensiell behandling, men integrert behandling.

LES OGSÅ: Kamilla (20): - Uten rus ble livet mitt tomt

Sekserne begynte å rulle

Søskenparet vet at det er en tålmodighetsprøve å både forsøke å kutte ut rus, og det å stå på sidelinjen og håpe at nå - denne gangen - skal det lykkes. Ifølge Kim ble det etterhvert tydelig at yrkesveien som elektriker ikke var den riktige for ham. Følelsen av at han var på feil hylle gjorde også at han lettere ga opp. Ble sykemeldt. Deppa. Lengtet mot rusen. Terapien hjalp ham å sortere tankene.

- Jeg bestemte meg for å fullføre videregående, få generell studiekompetanse og begynne å studere. Det å komme i gang med det - det gjorde noe med meg.

- Du var jo dritgod i tillegg. Du fikk jo flere seksere i matte og naturfag blant annet, og var helt rå, supplerer Janne.

Skoleprestasjonene ga mersmak. Kims selvtillit vokste. Han begynte på Blindern. Fant ut at han ville bli marinbiolog. På universitetet møtte han Gunvor, nåværende kjæreste og samboer.

- Dere er to lykkelige nerds som kan snakke om frosk på familiemiddag, erter Janne.

Søskenparet ler høyt. Det er vanskelig å se for seg at de to hadde flere år der kommunikasjonen var krøkkete. Der begge helst unngikk hverandre.

Og selv om veien ut av misbruk og psykisk uhelse for Kim nesten høres ut som en solskinnshistorie, med overskriften «Rusmisbruker ble marinbilolog,» understreker han at det fortsatt er dager som er tyngre enn andre.

- Jeg går heller ikke rundt og sier at jeg er rusfri, sier Kim.

Det betyr ikke at han ikke bruker illegale rusmidler. Men han er ikke totalavholds når det komme til alkohol.

- Men jeg er et mye bedre sted enn jeg var. Rus styrer ikke livet mitt. Jeg tror ikke det er riktig av å meg å si at det aldri kan skje igjen. Fallhøyden blir så stor, at da blir det enda vanskeligere å hente seg inn igjen.

Kim tror heller ikke det finnet ett opplegg som funker for alle rusmisbrukere. Men han vet at uten Janne, uten en familie som ikke ga han opp, en familie som lot han vise følelser - som viste følelser tilbake - ja, da ville det i alle fall vært enda vanskeligere.

- Er du stolt av broren din nå?

- Ja, fy flate! Det er selvsagt mye jeg skulle vært foruten, men det er helt rått at han har klart å endre livet sitt. Jeg har fått en bror som er mye tydeligere. En bror som setter grenser. Og som er en super onkel for mine to barn. Han har også vært en viktig støtte for meg når jeg har hatt det tøft. Mamma sier at hun ser at gleden er tilbake i forholdet oss mellom.

- Er du stolt selv, Kim?

Kim nøler et øyeblikk.

– Stolt er ikke et ord jeg føler er riktig. Det er for mye som ikke er noe å være stolt av. Fornøyd med meg selv er vel et ord som er mer dekkende. Jeg er ikke noe bedre enn andre som sliter med rusproblemer. Jeg vet derimot at jeg er heldigere enn en del andre. Både med folk jeg har rundt meg, og hjelpen jeg har fått. Jeg er veldig takknemlig for at familien min ikke ga meg opp.

Hva kjennetegner dem som lykkes?

Jørgen G. Bramness er spesialist i psykiatri og seniorforsker ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP).

Vi spør ham hva som kjennetegner rusmisbrukere som klarer å komme seg ut av misbruket og over i et normalt liv?

- I motsetning til hva mange tror, så er ikke de fleste rusmisbrukere de vi ser på gata. Og brorparten av de som sliter med rus lever liv der de ikke er i kontakt med behandlingsapparatet i det hele tatt, sier Bramness.

- Et annet viktig poeng er at de fleste som har et skadelig rusforbruk kommer seg ut av det på egenhånd. Det er for eksempel bare rundt 8 prosent av de med alkoholproblemer som kunne hatt nytte av behandling, som faktisk får behandling. Likevel ser vi at det mange kommer tilbake til et mer normalt liv på egen hånd, og kutter ut eller ned på forbruket. Dette overrasker mange, sier Bramness.

Han understreker at det kan være ulike årsaker til at folk klarer å få bukt med et rusproblem.

- Det kan være et vendepunkt i livet, eller betydningsfulle andre, en erkjennelse av at nå er det nok, eller en vilje eller en evne til å endre kurs. Jo flere ressurser du har å spille på, desto større er sjansene for å lykkes.

I Kims tilfelle hadde han både familie som brydde seg og kapasitet til å begynne å studere. Noe som gir ham gode odds ifølge rusforskningen.

- Verden er dessverre litt urettferdig. Har du ressurser i utgangspunktet, så er det enklere å bli rusfri. Har du for eksempel intellektuelle ressurser, gjør dette at du står mye bedre rustet til å motta behandling og orientere deg i behandlingsapparatet, til å komme i arbeid og få orden på livet.

- Økonomiske ressurser er jo også gunstig, med tanke på bosituasjon blant annet. Dette må vi som er i behandlingsapparatet være klar over, slik at vi kan tilpasse tilbudet vårt.

LES OGSÅ: Jeg mistet håpet om at broren min skulle ta grep om livet sitt