Vi må få flere unge i jobb
Unge som aldri får noen tilknytning til arbeidslivet og blir stående utenfor hele livet, er blant våre største samfunnsutfordringer.
I morgen kommer OECD med en ny rapport om det som kalles NEET-gruppen, unge som står utenfor arbeid, utdanning eller opplæring. Det er i denne gruppen vi finner mange av dem med størst sannsynlighet for å aldri være en del av arbeidslivet.
Tallene i morgendagens rapport er foreløpig ikke kjent, men fra tidligere rapporter vet vi at i 2016 var det om lag 73 000 i alderen 15-29 år var i gruppen. Vi vet også at nær halvparten av de som inngår i NEET-kategorien er i alderen 25-29 år, og at én av ti i denne aldersgruppen hverken er i utdanning, sysselsetting eller opplæring.
Noen er i statistikken fordi de tar seg et friår, at de i en kort periode befinner seg mellom jobber eller er jobbsøkende etter endt utdanning. Det er ikke disse som bekymrer meg.
Det som bekymrer meg er at over 14 000 er i den samme statistikken sammenhengende i fem år. Innvandrere og personer med lav utdanning og dårlig helse er overrepresentert i NEET-gruppen, og særlig blant dem som tilhører gruppen mer langvarig. Mer enn halvparten har ikke fullført videregående opplæring. Blant de unge med betydelige helseplager, er ulike former for psykiske lidelser dominerende. Blant annet gjelder det 70 prosent av de med rett til arbeidsavklaringspenger.
Hvis vi ikke får gjort noe med dette, så vil fattigdomsproblematikk og integreringsutfordringer forsterkes i fremtiden. Det svekker både den økonomiske og sosiale bærekraften i samfunnet. Derfor må vi målrette innsatsen for kompetanseheving og et godt psykisk helsetilbud for unge, og særlig unge førstegenerasjons innvandrere.
Vi har en stor jobb å gjøre med å sikre at flere fullfører videregående. Derfor har regjeringen utvidet retten til videregående opplæring, slik at en som falt fra som 17-åring ikke risikerer å måtte vente til vedkommende er 25 for å få muligheten til å begynne på videregående igjen. For eldre voksne må vi bli flinkere til å tilpasse utdanningstilbud slik at det blir lettere å fylle hull, og dermed få dokumenterbar kompetanse.
Unge førstegenerasjons innvandrere må få bedre språk- og kompetanseopplæring enn det de har i dag. En ung innvandrer som begynner på norsk skole i en alder av tolv år og som er analfabet trenger systematisk og målrettet oppfølging.
Vi er nødt til å hjelpe dem slik at de kan lære seg det de trenger for å komme gjennom grunnskolen med nok kunnskap til å kunne fullføre videregående. Jeg er i tvil om dagens skolesystem makter det godt nok. Det er vi nødt til å jobbe mer med.
For unge som kan og bør jobbe, men som i stedet havner utenfor arbeidslivet, er mer sårbare for en rekke andre problemer, blant annet rus og psykiatri – eller for den saks skyld radikalisering.
Den samme tolvåringen, særlig hvis hun kommer hit alene, trenger en tett oppfølging av sin psykiske helse. Regjeringen har styrket de regionale sentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). Satsingen vil bidra til å bygge opp kompetansen i mottak og i kommunene om å fremme helse og livskvalitet hos krise- og traumeutsatte barn.
Vi vil legge føringer for at kommuner med asylmottak og omsorgssentre for enslige mindreårige har høy prioritet i kunngjøringer av tilskudd til rekruttering av psykologer. Regjeringen har også gitt støtte til Folkehelseinstituttet slik at de kan prøve ut og evaluere en metode for å redusere traumerelaterte psykiske plager hos enslige, mindreårige asylsøkere i omsorgssentre og mottak.
Siden 2014 har regjeringen og KrF styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten med over 1 160 millioner kroner. Det har bedret lavterskeltilbudet til unge betraktelig, og blant annet ført til en rekordstor økning i antall helsesøstre.
Vi har i mange år gjennomført ulike prøveprosjekter for å få bedre kunnskap om hva som virker og ikke. Nå er det på tide å gjøre mer av det som virker, og avvikle det som ikke virker. Tre konkrete eksempler:
1) Individuell jobbstøtte (IPS) er en metode basert på at personer med psykiske helseproblemer kommer seg raskest mulig ut i arbeid. De får bistand og oppfølging av en jobbspesialist og får psykisk behandling parallelt. IPS har en statistisk sikker effekt på overgang til arbeid. Derfor utvider Regjeringen nå IPS-ordningen slik at flere NAV-kontor kan bruke metodikken.
2) Vi har innført aktivitetsplikt for unge. Det betyr at unge under 30 år må være i aktivitet med formål om å komme inn i arbeidslivet hvis de skal motta sosialhjelp. Ordningen har vist seg svært vellykket og er derfor blitt gjort permanent.
3) Fraværsgrensen i videregående har redusert fraværet betraktelig. Fra skoleåret 2015-2016 til 2016/2017 sank dagsfraværet med 40 prosent. Nedgangen har vært særlig stor på yrkesfag, og har også bidratt til å fange opp utsatte elever slik at de får hjelpen de trenger, når de trenger det.
Når rapporten offentliggjøres i morgen får vi oppdatert kunnskap om utfordringen med unge utenfor arbeid, utdanning og arbeid. Vi vet fra før av nok til å si at dette er én av de store utfordringene. Men jeg er optimistisk om at vi kan gjøre mye for mange av de unge det gjelder. Vi må stille opp og vi må bry oss. Det betyr også at vi må stille krav.
