Tre setninger fra en fremmed skulle redde Grethe Bøes liv

Det var det året det var vinter-OL i Negano. 1998. SAS-reklamen Grethe Bøe hadde spilt inn sammen med Vegard Ulvang og de andre skigutta fylte pausene på TV2. Den 26 år gamle regissøren, skuespilleren og modellen hadde rollen som flyvertinne. Det føltes så absurd å se seg selv stråle igjennom skjermen. I virkeligheten, samme tid, lå hun hjemme på badegulvet og spydde, med oppskårede blodige armer.

- Vel vitende om at jeg var gravid, sinnssyk, og helt alene. Kontrasten var vanvittig. Det var nok ingen som kunne forestille seg at jeg var der, smiler Grethe.

Det er nå over 20 år, fire spillefilmer, og flere nasjonale og internasjonale priser siden regissøren var alvorlig psykisk syk. Hun sitter i motlyset fra de store panoramavinduene som gir et glimt av Oslofjorden. Hun er nyinnflyttet i Holmenkollåsen, og står midt i utpakking og filmatisering av Jørn Lier Horsts krimbøker for barn. De bare leier, legger hun til. Holmenkollen er en mellomstasjon. Bassenget i den store hagen er gjengrodd. Det er noe befriende med fasadefall. På stuebordet ligger et gammelt interiørblad, på coveret har hun selskap i hagen.

- Se, her har du meg i mitt vakre hjem, hun ler høyt og selvironisk. Det er jo dette hun har gjort helt siden barndommen. Iscenesatt seg selv som vellykket.

- En del av meg var jo det også. Vellykket. Men før følte jeg meg bare falsk og brydd om jeg fikk positiv oppmerksomhet.

- Hadde de bare visst, tenkte jeg.

LES OGSÅ: Den tunge klumpen i magen slapp da hun kom seg ut i naturen.

Fortalte ingen om overgrepene

For det ingen visste den gangen, ikke en gang hennes nærmeste, var at den unge, lovende filmskaperen, med regiutdannelse fra New York, som allerede som 22-åring hadde jobbet med Steven Spielberg, befant seg på ett bunnpunkt i livet.

Flyvertinnesmilet hadde hun brukt så lenge hun kunne huske, klistret det over sannheten. Nå, 20 år senere, har hun gjort noe hun aldri trodde at hun skulle våge: Stå fram offentlig med sin historie.

I podcasten Elefanten i NRK forteller hun om overgrepene i barndommen. Om hvordan hun holdt alt inni seg. Om hvordan hun etter hvert lindret den indre smerten med selvskading. Om at det til slutt bare skulle et vindpust til for at hun skulle knekke. Om psykisk sykdom. Og om redningen, som dukket opp, fra uventet hold, bokstavelig talt som en hjelpende hånd.

Eksponeringen gjør Grethe nervøs. Hun har både grublet og angret.

- Nå har jeg jo det greit. Trenger jeg å skape problemer nå som jeg endelig har fått avstand til det? Hun trekker pusten dypt.

- Men det er to ting, som jeg synes det er viktig å kommunisere, til andre som opplever psykisk sykdom. At det ikke bare kan gå fort nedover, men at det kan gå fort oppover også. Og at det ofte skal så lite til for å hjelpe et annet menneske. Det handler om hvordan vi møter hverandre.

Hun hadde ikke en gang fortalt foreldrene om overgrepene før hun var voksen. Hun understreker at det heller ikke var noen i familien som stod bak. Det er hun glad for. Men hun ville likevel skåne dem. Skammen var for stor. Hun følte seg fullstendig verdiløs. Derfor kompenserte hun med å prestere. Prøvde å være best i alt hun foretok seg. Dans, sang, revy.

- Jeg gikk alltid rundt med redselen for å bli gjennomskuet. Så jeg gjorde alt jeg kunne for å virke perfekt. Jeg trodde at hvis jeg bare fikk nok bekreftelse utad, skulle jeg få det bedre. Men det er jo ikke slik man bygger opp egenverdet.

Hun kan kjenne følelsen av skam fremdeles. Hver eneste dag når hun våkner, før hun slår opp øynene, kommer den.

- Skamfølelse er heavy. Den gjør noe med hvor du setter grensene, hva du tillater andre å gjøre mot deg, hvordan du tar vare på deg selv. Jeg ble til slutt fryktelig selvdestruktiv.

LES OGSÅ; - Jeg turte ikke å vise følelser, jeg klarte ikke å gråte eller å bli sint. Istedenfor fant jeg noe å skade meg med

Selvskadingen tok overhånd

Da hun kom tilbake fra USA som 24-åring, gikk det bratt nedover. Et usunt forhold ble det utløsende. Selvskadingen hun tidligere hadde påført seg i desperate øyeblikk, begynte å skje daglig.

Grethe viser fram armen med de hvite stripene, tette som fiskebein, som hun lenge kjempet hardt for å skjule.

- Sommerkjolene kunne gjerne være korte, men alltid med lange ermer, sier hun.

Venstrearmen har fått hud transplantert fra låret. Men høyrearmen valgte hun til slutt å la være som den var.

På det verste var det som nevrosene lå på utsiden av kroppen. Det var ikke lenger mulig å holde masken. Grethe sluttet å gå ut. Tok ikke lenger telefonen. Hun ønsket bare å dø.

- Folk regnet sikkert med at jeg bare var busy med noe, holdt på med noe kult, var på reise.

Hun følte at hun var i ferd med å bli gal.

- Det var en utrolig ubehagelig opplevelse. Jeg ble redd for å være nær folk, redd for å få panikk. Å ha det psykisk vondt er ofte selvforsterkende. Man mister nettverket sitt, folk begynner å stusse litt på deg, selvtilliten blir enda dårligere, det er en syklus uten ende.

Slik beskriver hun psykisk sykdom. En kort periode la hun seg selv inn som dagpasient på psykiatrisk avdeling. Men det førte til at sykdommen forverret seg. Følelsen av å være liten og verdiløs ble bare forsterket av systemet der. En stund var Grethe suicidal. Nå kan hun se på det med undring. Men det ingenting hun er mer redd for enn at disse følelsene skal ta over igjen.

- Jeg har født to barn uten smertelindring, den smerten er ingenting i forhold til smerten det er å lide psykisk. Ingen smerte kan måle seg med den psykiske. Jeg har stor ydmykhet for de som lider av psykisk sykdom. Det er de vi viser minst forståelse for i vårt samfunn.

Hun tar en pause.

- De fortjener mer respekt.

LES OGSÅ: Psykiske lidelser rammer rundt halvparten av alle mennesker i løpet av livet

Møtet som endret alt

Det var på sitt mest hjelpeløse at hun ble gravid. At hun skulle oppleve hvor lite som skal til for at livet skal dyttes tilbake i kurs. Det er nærmest en klisje, at et smil, noen vennlige ord kan redde dagen. For Grethe utgjorde noen setninger forskjellen mellom liv og død.

- Det var ganske dramatisk. Jeg hadde hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme red.anm.) og ble bare tynnere og tynnere.

Fire måneder på vei, tynn, blek og oppskåret, måtte hun til slutt oppsøke en jordmor.

Hva hun gjennomgikk ble plutselig umulig å skjule. Jordmoren måtte måle blodtrykket. Armene, som var fulle av arr, sår og ferske kutt, måtte blottlegges. Hva ville jordmoren si? At hun ikke ville kunne ha omsorgen for barnet? Ville de ta det fra henne?

- Da jeg brettet opp den skadede armen, føltes det som å kaste seg ut av et fly uten fallskjerm, forteller Grethe.

Men jordmoren reagerte ikke slik hun hadde fryktet. Hun tok tak armen hennes, med et forsiktig grep, og sa med varme i stemmen «Jenta mi. Dette har jeg sett mange ganger før».

- Jeg husker jeg tenkte «er det flere?» Jeg var ikke alene. Det var en enorm lettelse.

Å møte noen som så henne slik, og likevel ikke dømte henne, ble overveldende.

- Jeg gjorde noe jeg ikke hadde gjort på mange år. Jeg begynte å gråte.

Så fortalte Grethe gråtkvalt jordmoren hva hun var redd for: at hun ikke skulle få oppdra barnet, at hun ikke kom til å bli en god mor. Da bekreftet jordmoren rolig at det var ingen grunn til det, til at hun ikke skulle bli en like god mor som alle andre.

- Det gjorde noe. Det var tre setninger, som skulle endre alt. Det var som å få frelse. Jeg ble ikke dømt. I stedet så hun meg som en ressursperson. Å bli møtt av noen som reagerte med å avdramatisere det, men som samtidig ikke bagatelliserte det, var utrolig viktig.

I podcasten Elefanten oppsøker hun jordmoren for å takke henne.

- Det er sant det som sies at vi blir til i møte med andre. Jeg har blitt veldig bevisst på det etter denne tunge perioden av livet mitt. Jeg prøver å huske det når jeg møter tiggere, flyktninger eller mennesker i krise. Prøver å legge merke til de gode egenskapene, og fokusere på det.

LES OGSÅ: Når kroppen husker det hodet glemmer

- Du er ikke følelsene dine

Hvordan kan det være mulig? At et kort møte, med en ukjent, kan snu en nedadgående destruktiv spiral?

Reaksjonen fra jordmoren hadde endret noe grunnleggende. Hun hadde møtt noen som hadde tro på henne. Noen med kyndighet og autoritet som sa at dette skulle hun klare.

- Det ble som et «nugde». Men jobben videre med å bli psykisk sterkere gjorde jeg selv. Ingen kan hele ditt sinn for deg. Du kan få støtte av de rundt deg, men ansvaret må du bære selv. Det gjør vondt å vite, men det gir deg også kontroll over egen skjebne.

Grethe hadde alltid vært interessert i filosofi. Som voksen studerte hun buddhisme og østlig filosofi, som gjorde henne bevisst på å observere egne tanker uten å dømme dem. Det har hjulpet.

- Man er ikke sine tanker, like lite som man er sin fortid. Jeg kunne observere at jeg var lei meg, observere at jeg følte skam. Men jeg er ikke disse tingene. Dette perspektivet hadde jeg mistet i den dyptgående depresjonen. Også en depresjon kan gå over.

- Jeg tror jeg dessuten løser mine problemer best ved å nærme meg dem intellektuelt, forklarer hun.

Grethe begynte også å lese om nevrologi for å forstå hvor i hjernen de ulike følelsene satt, og om bevissthetsfilosofi.

Hun har ofte tenkt på om hva som hadde skjedd om hun hadde blitt møtt annerledes? Av noen andre? Hvis reaksjonene hun hadde fått hadde vært dømmende. Hvis hun hadde blitt møtt som et offer, eller en diagnose.

- Har du blitt påkjørt av en bil får du ikke et stempel du bærer med deg hele livet. Brekker du et bein er heller ikke beinbrudd en diagnose som blir trukket fram flere år senere. Livet går også videre for både de som blir offer for overgrep, og for de som blir rammet av psykisk sykdom, understreker hun.

Hun mener diagnosesystemet i psykiatrien bidrar til at disse merkelappene definerer deg.

- Overgrepsoffer, suicidal, depressiv, selvskader. Jeg har jobbet mye med å si at jeg er ikke alt dette. Jeg nekter at mine mørkeste øyeblikket i livet skal få lov til å definere hvem jeg er.

- Jeg er mamma, datter, kjæreste, regissør, forfatter, hageentusiast, oppsummerer hun.

- Og jeg er en overlever. En surviver! Jeg er en ganske glad person, egentlig. En grunnleggende optimist.

LES OGSÅ: - Jeg hadde ikke skuldre til å bære det mer