– Jeg frykter folk vil si: «Det er nok Kåss Furuseth om psykisk helse. Skal hun også begynne?»
I sitt nye program forteller Cecilie Kåss Furuset for første gang om den psykiske diagnosen hun i mange år gjorde alt for å skjule.
– Jeg har bipolar lidelse type 2.
Cecilie Kåss Furuseth sitter mykt i skinnstolen hjemme i leiligheten på Bislett. Den karakteristiske rette luggen rammer inn et pent, nesten dukkeaktig fjes, og bakom brillene er blikket mildt og direkte. Søster Else har bodd to etasjer under i det Cecilie spøkefullt kaller «familiegården». Og selv om de to har jobbet sammen de siste årene og laget en podkast like åpen som et bakgårdsvindu i høststorm, så er det en ting de aldri har fortalt lytterne om. Jo da, visst har de tullet om angstanfall og om hvor mye tabletter Cecilie har med seg når hun går gjennom tollen. Men at hun har en psykisk lidelse, det har Cecilie aldri røpet. Ikke før nå:
– Første gang jeg ble dårlig ble det utløst av en forsinket sorgprosess i forbindelse med at moren min tok livet av seg da jeg var åtte år. Jeg har holdt diagnosen hemmelig frem til nå, for jeg ville ikke at folk omkring meg skulle begynne å si rare ting om meg.
LES OGSÅ: Dette er bipolar lidelse
Merket at noe var galt
Cecilie Kåss Furuseth er kjent fra NRK radio, blant annet fra programmet «Ramona og Siggen». Sammen med søster Else gjør hun podkast-suksess med «The Kåss Furuseths». Men i disse dager er Cecilie på TV. I ruta for alle første gang. Da vi møtes har hun snart premieren på «Sinnssykt» dokumentarserien om å leve med alvorlig psykiske lidelser.
– Det er mange der ute med alvorlig psykiske lidelser, men man ser dem ikke så godt. Folkene vi møter i programmet er så kule og oppegående og viser at det er mulig å leve verdifulle liv. Sånn sett er det er håpefullt program.
Selv var Cecilie femten år første gang hun merket at noe var galt. Hun forteller om dagen hun gikk til Nordby ungdomsskole på Jessheim som vanlig, og bena plutselig ikke ville bære henne lenger. At hun i tiden som fulgte ikke greide å løfte hånda for å pusse tennene en gang. Alt ble tungt. Alt raknet. Alt hun ville var å ligge i senga.
– Jeg gikk inn i en tung depresjon, og fikk flere i årene som kom. Heldigvis kom jeg i terapi ganske fort. Faren min er lege og stemoren min jobbet i BUP. Det er ikke alle som er så heldige som jeg var.
Hun forteller at hun gjennom år med terapi forsøkte ulike medisiner, uten at de fungerte. Endringen skulle komme for ti år siden, da hun ble utredet og fikk diagnosen bipolar lidelse type 2.
– Jeg hadde slitt med depresjoner og hypomani, som er en lettere versjon av mani. Man kan fortsatt fungere helt fint med bipolar lidelse type 2, men jeg har opplevd at jeg kan bli veldig ukritisk, med høyt energinivå og man trenger nesten ikke søvn.
Hun smiler:
– Jeg kommer fra en familien som er ekstremt lite opptatt av diagnoser. Men da jeg fikk riktig medisin, begynte ting å stabilisere seg. Livet gikk fra store svingninger til å bli stabilt.
LES OGSÅ: Lever med sjelden sykdom: Fikk endelig vite hva som feilte dem
Moren vinket adjø
Det var en ganske vanlig dag på Jessheim i 1992. Åtte år gamle Cecilie skulle gå til skolen. På ryggen hadde hun en litt for stor sekk. Helt vanlig var dagen ikke, for mamma var syk i perioder. Det svingte for henne. Men denne dagen var ikke ulik de andre. Føyde seg inn i rekken i det trivelige huset på Jessheim. «Ha det», ropte Cecilie og snudde seg på lette føtter mot mamma og vinket. Akkurat som hun hadde gjort i går, og som hun skulle gjøre i morgen også.
– Siste gang jeg så mamma sto hun i morgenkåpa på trappa og vinket da jeg gikk til skolen. Det var siste gang jeg så henne, sier Cecilie.
Forteller om det som skjedde senere. Da hele familien satt samlet og lurte på hvor mamma var. Og noen kom på døra og fortalte om det fryktelige som var skjedd.
– I tiden etterpå slo det inn en forsvarsmekanisme i meg. Det er en ganske vanlig reaksjon. Det var vanskelig for meg å forstå at mamma var død og jeg gikk videre som om ingenting hadde skjedd. Istedenfor kom det som et sjokk senere.
Hun nikker.
– Else klarte å sørge med en gang, men ikke jeg.
Mistet broren også
De var tre søsken. Cecilie, Else og storebror som var sju år eldre. Han hadde slitt mye og da Cecilie fikk sin første depresjon i tenårene var broren syk samtidig. I huset på Jessheim bodde det nå to syke ungdommer, og en pappa som gjorde hva han kunne. Likevel skulle tragedie ramme igjen. 17 år etter at moren døde valgte broren å avslutte livet.
– Broren min og jeg hadde et ekstremt nært forhold, forteller Cecilie.
– Etter at han døde kom jeg aldri tilbake til hverdagen.
Hun har bilde av ham i glass og ramme på peishylla. Tre små søsken høytidelig oppstilt. Ytterst til høyre storebror i andektig alvor og håret gredd pent til siden, i midten Else, en spilloppmaker med lys i øynene allerede da, og så lille Cecilie ytterst til venstre. En lyshåret toåring som senere i livet kunne trengt en storebror å støtte seg til.
Sånn ble det ikke.
– Da vi var syke begge to var det et ekstremt kaos hjemme hos oss, forteller Cecilie.
– Jeg vet at pappa var kjempebekymret. Vi har snakket om det. Han sa det var et rent helvete. Det er tungt å tenke på hvor mye pappa og Else har bekymret seg.
I utakt med Else
Som barn marsjerte de i utakt i Jessheim skolekorps. Else på flamboyant saksofon med tilløp til soloer. Cecilie pent på rekke sammen med de andre klarinettistene. Når hun ikke var i stallen og la hodet inntil halsen på hesten Granat, da.
– Else og jeg har bestandig vært forskjellige. Jeg er roligere og Else mer sprudlende. Vi har begge tatt psykologitesten «Big Five» og slo ut i hver vår ende av skalaen på alle ting. Bortsett fra på varme og omsorg. Der scorer vi helt likt.
Cecilie smiler:
– Jeg husker da vi var på korpstur og Else var blitt tenåring og plutselig snudde ryggen til meg. Det er det slemmeste hun har gjort mot meg.
Cecilie var 19 da hun flyttet hjemmefra. Skulle leve livet i Oslo på hybel med en venninne, samtidig som hun hadde perioder med tunge depresjoner:
– I de gode periodene gikk jeg mye på fylla. Jeg gjorde masse som pappa ikke visste. Både gutter og alkohol.
– Var det en form for selvmedisinering?
– Det er vanskelig å si. Noe var å bare være ung, også.
Hun ler.
– Man trenger ikke være bipolar for å ligge med masse gutter. Men det føles som jeg har mistet mange år, for det tar lang tid å bli bedre. Men jeg måtte gjennom de årene for å bli bedre.
LES OGSÅ: Sol fikk ME etter kyssesyken
Selvmordstanker
I seks programmer møter Cecilie unge mennesker som lever med alvorlige psykiske lidelser, og som forteller åpent om livene sine. Deltakerne meldte seg på selv, etter en annonse på NRK.no, og noen fant redaksjonen blant dem som hadde vært åpne i mediene eller i blogg. Cecilie forteller at de var nøye med å velge dem som hadde vært åpne med familie og venner, som hadde en behandler og som hadde et ønske om å fortelle.
– Vi trodde vi skulle få ti svar og istedenfor eksploderte det. Alle som er med har hatt mulighet til å trekke seg til siste stund. Men ingen trakk seg og alle har fått se programmet på forhånd sammen med familie eller venner.
– Hva med deg, valgte du å se det sammen med noen?
Hun nikker:
– På den tyngste episoden tok jeg med meg pappa og Else. Den som handlet om selvmordstanker.
– Jeg har ikke vært ærlig med familien min og de omkring meg om hvor mye selvmordstanker jeg har hatt. Når du har to i familien som har tatt livet av seg, så kan du ikke gjøre det samme selv. Det ville vært dårlig gjort mot pappa og Else. Jeg vet jo hvor knusende det er å bli igjen. Jeg tror de ble litt overrasket over hvor mye disse tankene hadde plaget meg.
– Man kan kanskje ikke ta livet av seg i en sånn familie?
– Det er tanker man gjør seg, ja. Det har vært det tyngste med å være deprimert, å være redd for å ville ta livet av meg. Jeg har aldri prøvd eller hatt konkrete planer, men jeg har blitt skremt over tanken.
– Angrer du på at du ikke hadde fortalt familien din om tankene før?
– Nei, sier hun og rister på hodet.
– Det viktigste er at jeg har vært ærlig med psykologen. At jeg sa det til noen. Man må alltid si det til noen.
Sårbar og disponert
Tror hun sykdommen hadde komme, uavhengig av det som skjedde med moren? Ville hun vært den samme i dag?
– Jeg vet jo at jeg er arvelig disponert, som det kalles, sier Cecilie.
– Men det er mange faktorer som spiller inn. Jeg vet at jeg har en sårbarhet og at psykisk sykdom ligger til familien, men det er ikke sikkert jeg hadde blitt syk om omstendighetene hadde vært annerledes. Men jeg er ikke sur, bitter eller lei meg. Det var dette som skulle til for å bli den jeg er. Jeg er fornøyd med det.
– Jeg har skammet meg
Else har 220 000 følgere på Instagram. Cecilie har drøyt 14 000. Likevel, noen rivalisering har det aldri vært mellom dem:
– Jeg ser ikke på Else som en kjendis og føler ikke at jeg står i skyggen av henne. Men jeg har ikke så stort eksponeringsbehov. Det er faktisk litt ute av karakter for meg å lage denne serien.
Else på sin side, har laget to forestillinger med utgangspunkt i familiehistorien. Gjort det til en del av sin levevei å være åpen. Cecilie roser henne. Sier at hun støtter henne 100 prosent, og at hun selv alltid har fått se gjennom det Else har laget. Men en ting er hun glad for, og det er at Else alltid har respektert hennes ønske om å ikke bli en del av tekstene. At hun alltid har holdt tett om hvordan lillesøster har hatt det.
– Jeg har sagt til Else: «Ikke si det til noen», for jeg har skammet meg. Hun har vært mitt støtteapparat når jeg har vært dårlig. Og hun har hjulpet meg å skjule hvor dårlig jeg er. Hun har sett alt, men ikke snakket høyt om det. Else er den som har fulgt meg til psykolog eller psykiater når jeg selv ikke har orket å komme meg dit. Det betyr mye.
Hun legger til:
– Forholdet mellom Else og meg er veldig gjensidig. Vi stiller opp for hverandre.
Vil ikke være en deprimert mor
Frem til jul hadde Cecilie hatt kjæreste i fem sammenhengende år. I dag er hun singel. Hvordan ser fremtiden ut? Hva tenker hun omkring det å få familie?
– Jeg har tenkt «Hva om jeg blir dårlig igjen?». Jeg vil ikke være en deprimert mor, for jeg vet hvordan det føles. Men samtidig har jeg vært stabil i mange år, så om jeg finner en trygg type så er det ingenting i veien for det.
Hun legger til:
– En høy prosent av befolkningen vil få en psykisk sykdom i løpet av livet. Det kan man ikke forutse. Det er det samme med arvelighet. Det er ikke sikkert at det slår ut. Men det måtte være en helt spesiell type.
LES OGSÅ: – Jeg har alltid ønsket meg barn, men ble jo syk i den alderen folk får det
Programmene hennes er fulle av mennesker. Av deres liv. Og av håp, håper Cecilie.
– Det er første gang jeg skal være foran kamera, og jeg veldig nervøs. Jeg har jo aldri intervjuet noen som ikke er kjendis før. Men jeg visste ikke at jeg så sånn ut på TV!
Hun ler:
– Vi tok ikke opp serien kronologisk, og etter episode 5 sa programleder Line Elvsåshagen «Rouge er mitt beste råd». Når du ser serien, vil du se at episode 1 og 5 er før rouge.
Tvilte på åpenhet
Hun innrømmer at hun var i tvil om hun skulle fortelle om diagnosen. Hun hadde jo fått riktige medisiner, levde stabilt og hadde både jobb, nettverk og gode venner. Hva var vitsen?
– Det føles veldig sårbart og jeg har tenkt «Skal jeg gidde?». Men jeg kom fram til at det var viktig å være åpen. Selv om det er selvmotsigende å måtte fortelle om psykisk lidelse for at vi skal kunne drite i det. Og selv om jeg har fortalt om diagnosen, er det fortsatt masse jeg ikke har delt. Det er mye igjen som bare er mitt.
– Hvordan har du blitt møtt etter åpenheten?
– Det har gått veldig fint. Jeg har en fantastisk redaksjon og hadde ikke orket å fortelle om det uten de fine folk rundt meg. Jeg spurte pappa en dag: «Har jeg fortalt deg hvilken diagnose jeg har?». «Nei», sa han og da jeg fortalte at jeg var bipolar svarte han bare: «Ja, men det har jeg visst lenge».
LES OGSÅ: – Jeg har opplevd mye hets
For mye alkohol kan trigge
Hun forteller at medisinen ikke har gitt noen bivirkninger. Bare mer stabilitet. Fortsatt kan det svinge, men ikke på samme måte. Men en ting er viktig for henne:
– Jeg er verdens største fan av terapi. Jeg er helt imot medisiner uten terapi. Medisin fikser ingenting. Det kan hjelpe, men det viktigste er terapi.
Hun legger til:
– Jeg må ta hensyn til sykdommen hele tiden. Jeg burde ikke ta narkotika eller drikke for mye alkohol, for eksempel. Det kan trigge. Du kan sammenligne det med å ha diabetes. Det er kjedelig, men det er sånn det funker. Men kanskje jeg en dag kan slutte med medisiner.
LES OGSÅ: Nekter å kalle det «lenket til rullestolen». Den er jo hennes beste venn
Hilsen fra Stephen Fry
Vi spør henne om forbilder. Cecilie ikke i tvil om hvem hun vil trekke frem: den britiske skuespilleren Stephen Fry, som er bipolar og har laget dokumentar om det:
– Jeg måtte ha forbilder som lever med diagnoser, ikke bare de som har møtt veggen og kommet seg videre, for jeg lå jo fortsatt i senga. Jeg googlet celebrities og bipolar disorder og det kom opp mange, men det sto ingenting om hvordan de fikset livene sine. Catherine Zeta-Jones, for eksempel. Men så fant jeg Stephen Fry.
Hun lyser opp:
– I løpet av serien klarer jeg til og med å få en videohilsen fra ham.
Hva nå, når hun selv blir et forbilde for andre? Er det hun som må sende videohilsener til øst og vest? Cecilie drar på det:
– Jeg tror aldri jeg kunne se på meg selv som et forbilde. Jeg er ikke kul nok til det. Men jeg håper at jeg kan hjelpe noen. Jeg har laget et program som jeg selv ville satt pris på da jeg var på mitt dårligste.
Hun forteller at hun ferdig med å gå i terapi. Hvert fall nesten.
– Jeg måtte gå litt igjen, i forbindelse med programmet. En del historier var tunge å høre om. Grunnen til at jeg ikke trakk meg, var at jeg ble veldig glad i dem som medvirket. De hadde så masse på hjertet. Men det er første og siste gang jeg skal lage noe som dette.
«Fy fader så heldig jeg er»
Om man skulle driste seg til å oppsummere et ungt liv. Et med mye tungt bak seg, men likevel med så mye mer foran. Cecilie smiler:
– Det jeg er mest stolt over i livet er at jeg ikke på noe tidspunkt har gitt opp. At jeg har fortsatt å jobbe med meg selv. For det er en jobb. Og dette programmet er jeg stolt over. Jeg har gjort mye tull, men dette er viktig.
Snart er det duket for premierefest. Cecilie gleder seg til å feire sammen med alle de andre som har våget å stå frem i serien.
– Det er veldig viktig for meg at de føler at de har fått en god opplevelse. Gjennom arbeidet har jeg møtt dem som har stått i enda verre kamper enn meg, og som har brukt mye lengre tid. Jeg sitter igjen med: «Fy fader så heldig jeg er».
Hun innrømmer at hun gruer seg til programmet skal sendes:
– Jeg har tenkt «Fy fader, jeg kommer aldri til å få meg en kjæreste etter dette. Hvem vil være sammen med en sånn som meg?». Og hva med fremtidige arbeidsgivere? Jeg frykter at folk vil si at nå er det nok Kåss Furuseth om psykisk helse. «Skal hun også begynne med det?».
Hun smiler. Like mye for å trygge seg selv:
– På den annen side, hvorfor skal noen hate et sånt program? What's not to like? Det kan aldri bli nok. Det bare å dure på.
Cecilies far og søster har lest intervjuet og godkjenner det som skrives om dem.
