Kvalitetsløft for personlighetsforstyrrelser
Pasienter med personlighetsforstyrrelser blir i dag feildiagnostisert og feilbehandlet i psykisk helsevern, mot bedre vitende. Mangelen på nasjonale retningslinjer hindrer tidlig og rett behandling.
Personlighetsforstyrrelser rammer mer enn 10 prosent av befolkningen og utgjør over halvparten av alle pasienter i spesialhelsetjenestens poliklinikker. Dette er blant annet mennesker med voldsomme emosjonelle svingninger og med trøblete relasjoner til andre, inkludert familie, arbeidskolleger og venner. Fortvilelsen driver mange til selvskading og selvmordsforsøk. Det er ikke uvanlig med ukentlig kontakt med politi, ambulanse eller legevakt.
Slike lidelser koster samfunnet enorme summer. Pasienter og pårørende tynges samtidig med unødvendig tap av livskvalitet. Man skulle tro dette var nok til å gjøre de til en prioritert gruppe i psykisk helsevern.
Tvert imot mangler det grunnleggende infrastruktur for å gi god behandling. I nasjonale retningslinjer, som skal motvirke tilfeldigheter i utredning og behandling, er ikke personlighetsforstyrrelser nevnt. I prioriteringsveilederen, som forteller spesialisthelsetjenesten hvilke pasienter som skal få prioritert behandling, står det heller ingenting. Ingen har så langt snakket om pakkeforløp for denne gruppen.
Neglisjeringen av pasienter med personlighetsforstyrrelser skjer til tross for at fagmiljøene gjentatte ganger har orientert myndighetene, og tilbudt seg å hjelpe til med utformingen av retningslinjer. Kanskje skyldes manglende prioritering dårlig kompetanse hos helsemyndighetene.
Uten nasjonale føringer blir det i alle tilfelle vanskeligere å identifisere mangelfull kunnskap og dårlige holdninger blant behandlere. Lite kompetanse om, og langvarig stigmatisering av pasienter med personlighetsforstyrrelser, også innad i psykisk helsevern, har fatale konsekvenser. Det har bidratt til at mange pasienter får stadig nye, feilaktige diagnoser og påfølgende mislykkede behandlingsforløp.
Ved å unnlate å stille krav til psykisk helsevern om hvordan pasientene skal behandles, er helsemyndighetene med på å opprettholde en diskriminering som har pågått altfor lenge.
Dagens kvalitet på diagnostikk, utredning og behandlingstilbud av personlighetsforstyrrelser varierer stort på tvers av helseregionene. Flaks, og pasientens bosted, er avgjørende for god behandling. Det er nemlig slik at noen får riktig diagnose, respektfull behandling, bedring og framtidshåp. Nøkkelen er et strukturert behandlingsopplegg.
Paradokset er at vi vet at behandling virker, dokumentert gjennom studier med opp til 16 års oppfølgingstid. Personlighetsforstyrrelse er ingen livstidsdom. Dessverre sørger ikke helsemyndighetene for at dette verken formidles eller praktiseres til pasientene.
