Et alvorlig varsko om tvangsbruk
Dagbladet mener: Omfanget av dagens tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren strider med pasienters beskyttelsesbehov og Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Hva gjør vi hvis borgere med for eksempel psykiske helseproblemer, rusproblemer, psykisk utviklingshemning eller demens ikke er i stand til å ta vare på seg selv? Eller ennå mer alvorlig, hvis de er så syke at de utgjør en fare for andre?
I mange tilfeller bruker vi tvang, statens kanskje mest inngripende maktmiddel. For noen kan det bety frihetsberøvelse, tvangsmedisinering, eller elektrokonvulsiv terapi (ECT) som behandlingsformer. I andre tilfeller benyttes en langt mildere form for tvungen behandling, der forebygging og omsorg er våre viktigste virkemidler.
Bruk av både akutte tvangsmidler og tvangsbehandling kan være nødvendig og viktig. De siste åra har imidlertid pressen avslørt en rekke alvorlige svakheter med dagens system for tvang i helse- og omsorgssektoren.
I 2013 skrev for eksempel Dagbladet om «Erik» som ble lenket til senga i 28 døgn, og beskrev behandlingen som ren tortur. Noen år seinere, i 2016, avslørte VG omfattende ulovlig og udokumentert beltebruk på pasienter - flere tusen flere tilfeller enn helseminister Bent Høie var klar over.
Mangel på åpenhet, helhetlige systemer, tydelige regler og gode kontrollorganer har ført til at det i dag brukes for mye tvang mot norske pasienter. Tvangsbruken strider med Stortingets uttrykte vilje, pasienters beskyttelsesbehov og Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Slik konkluderte også Tvangslovutvalget, som i går overleverte en Norges offentlige utredninger (NOU) til helseminister Høie. I den over 700 sider lange utredningen anbefaler utvalget blant annet at det innføres en felles lov for tvangsbruk. I dag kan pasienter utsettes for tvang i fire ulike regelsett, avhengig av hvilken sektor de får behandling i, men uten at noen sitter med det helhetlige ansvaret.
Slik systemsvikt er fullstendig uakseptabelt når det gjelder noe så inngripende som tvang.
Utvalgets arbeid ble tilsynelatende godt tatt imot av statsråden. I årevis har politikere kritisert den nåværende praksisen for tvangsbruk. Feil bruk av tvang kan traumatisere, ydmyke og skade pasienter. Utredningen er et alvorlig varsko om pasienters mangel på rettssikkerhet i dagens regime, noe regjeringen ser ut til å ville gjøre noe med.
Det at pasienters situasjon og tilstand er så ulik og mangefasettert, gjør likevel det praktiske lovarbeidet, og selve utførelsen, særdeles krevende. Utredningen fortjener derfor en grundig debatt, i den brede offentligheten såvel som i faglige kretser.
