Kunnskap må forplikte – også på selvmordsfeltet
10. september er Verdensdagen for selvmordsforebygging. Hvert år dør nærmere 600 mennesker i selvdrap i Norge. Det er ufattelig at vi med dagens kunnskapsnivå og systematikk ikke lykkes bedre i å redde flere. Hvorfor er det sånn?
Mennesker begår selvdrap mens vi som samfunn sitter tafatte og godtar at det er langt mellom politisk retorikk og satsing i klinikken. For annenhver dag tar noen som allerede er tilknyttet behandlingsapparatet livet sitt. Ville vi akseptert slike dystre tall på andre felt? I 2017 var det som et gjennomsnitt over 20 ganger mer sannsynlig å dø i selvmord enn i drap i Norge. Vi snakker om et samfunnsproblem. Det er på tide å sette inn muskler og innsats for å få ned selvmordstallene i Norge.
Et selvmord kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Vi har mye kunnskap om mennesker i risiko for selvmord og selvmordsforsøk. Vi vet at to av tre dødsfall er menn, men at kvinner har langt flere selvmordsforsøk. Vi vet at de fleste er i 40-åra, og at svært mange er deprimerte. Og vi vet at 60 prosent av dem som dør i selvdrap har en psykisk lidelse eller et rusproblem.
Folk sliter ekstra i de kritiske overgangene. Jeg mener at alle bør skrives ut fra psykisk helsevern med et «besøk i hånda». De må vite at noen kommer. At de har en rettighet. Og at noen bryr seg. Det handler ofte om relasjoner. I dag er vi langt fra å kunne tilby et slikt besøk.
Det hersker en behandlingspessimisme i psykisk helsevern. Det er for mange ufaglærte, for liten systematisk innsats og for mye uønsket variasjon i ledelsen.
Hvorfor gir vi opp mennesker vi vet at vi kan hjelpe? Manglende innsats og gjennomføring fører fort til en selvoppfyllende profeti om at det ikke nytter.
Nullvisjonstemaet på selvmordsfeltet har så langt vært et luftslott, og består av en moralsk enighet. For å snu utviklingen må vi heller begynne å snakke om at vi skal redde flere. Vi må snakke mer om at reduksjon av bemanning i samarbeidsteam mellom første- og annenlinje er en fallitterklæring. Vi må kreve mer motivasjon, oppmerksomhet og ha en felles holdning om at vi må ta innover oss kunnskapsgrunnlaget og rulle det ut i de strukturene som allerede finnes og styrke etablerte team.
Det krever ambisjoner å lykkes i forebyggingen av selvmord. I fjor rapporterte SINTEF om at over 60 prosent av kommunene manglet rutiner og prosedyrer for oppfølging av personer etter selvmordsforsøk, og bare 26 prosent av dem hadde en plan for å gjøre materiell om selvskading og selvmordsforsøk kjent for relevant helsepersonell – i den grad de kjente til at materiellet om selvmordsforebygging fantes i det hele tatt. Det er ikke godt nok.
Ukentlig mottar jeg telefoner fra fortvilte pårørende, som brutalt og nådeløst har mistet, eller frykter de vil miste, folk de elsker. Selvmord rammer store grupper mennesker, og samfunnet går glipp av viktige ressurser.
Hvis vi snakker om selvmord i offentligheten er det i seg selv forebyggende. Vi må også snakke om de 6000 selvmordsforsøkene vi registrerer hvert år og hvordan vi må ta disse menneskene og deres barn og pårørende på alvor. For de aller, aller fleste kjenner noen. Selvmord berører og gjelder oss alle.
