Et dypt skrik om hjelp
Det ligger sterk kraft i fraværet av å ha betydning. Vår jobb som samfunn er å legge til rette for en motkraft, en ivaretakelse av unge som gir dem opplevelsen av å ha en rolle i fellesskapet, framfor dødbringende sosiale nettverk.
Meningstomhet og ensomheten ved å oppleve at du er uten betydning i verden, kan være en uutholdelig eksistensiell smerte å bære, om man er barn, ung, voksen eller eldre, og om man lever med eller uten psykiske lidelser.
Å være uten betydning er det samme som å være ingen. En som ødelegger sine nærmeste bare ved å eksistere. En slik selvoppfatning er vanlig blant selvmordsnære. Saken som NRK publiserte 26. oktober 2019, om nettverket av unge jenter på Instagram som deler bilder av selvskading og selvmordsforsøk, understreker det i all sin gru.
Som Andrine skrev rett før hun tok sitt eget liv, rettet til sin mamma: «Fortell ho at æ beklager at æ ødela livet hennes. Bare fortell ho at ho var den beste mammaen æ nånn gang kunne fått». Det er mer enn et rop om oppmerksomhet.
Uten at jeg kjente Andrine, eller de andre jentene, velger jeg å tolke det som et dypt menneskelig skrik om hjelp til å føle seg verdig nok til å leve.
Støtten de opplever hos hverandre, gjennom likes og omsorg, viser at kraften av identifiserende fellesskap er så sterk at den overgår smittebærende og destruktive utfall. Det er ikke vanskelig å forstå, og er et kjent fenomen på mange arenaer. Man tilbys brotherhood og sisterhood – blir sett, får en betydning i fellesskapet, en rolle som har en funksjon.
En slik betydningsfølelse er ikke bare god å ha. Jeg vil påstå den er nødvendig for å leve. Så sterk kraft ligger det i det å ha en betydning her i verden – og så sterk kraft ligger det i fraværet av å ha betydning.
Vår jobb som samfunn er derfor å legge til rette for en motkraft – en ivaretakelse av unge som gir en genuin opplevelse av at noen virkelig bryr seg, ser dem, gir dem opplevelsen av å ha en rolle i fellesskapet, slik at de velger livgivende menneskelige relasjoner, framfor dødbringende sosiale nettverk.
Det er for enkelt å rope høyt om ansatte på institusjoner som ikke gjør jobben sin. Det gjøres utrolig mye bra jobb rundt om i landet, både i psykiatrien og på barnevernsinstitusjoner. Hver dag reddes mange liv. Mangel på ressurser og høyt tidspress på ansatte er også et faktum mange må forholde seg til.
Samtidig er selvmord utfordrende og komplekst. Selv helsepersonell innen psykisk helsevern rapporterer at de blir usikre i møte med de store, eksistensielle spørsmålene som selvmordsutsatte sliter med, blant annet fordi de mangler verktøy.
Flere samfunnsaktører tar nå grep for å bevisstgjøre virksomheter også utenfor psykisk helsevern, om betydningen av selvmordsforebyggende kunnskap. Det bidrar til at selvmord blir et anliggende på arenaer der man ellers kan tenke at dette er ikke min oppgave, ofte fordi man verken har tid eller føler man har verktøy eller kompetanse til å gå inn i slike samtaler.
Mange føler redsel. Det er høyst forståelig. Frykt for hva det innebærer når man åpner opp for et annet menneskes dødstanker er utbredt, også innen psykisk helsevern. Frykten for å få ansvar for et menneskes liv og handling, frykten for å si feil ting, frykten for ansvar og frykten for skyld.
Så om du er en av de som akkurat nå føler på den usikkerheten, så vit at du er ikke alene. Det betyr at kunnskap om selvmord må inn i alle relevante utdanninger, om det er helse, barnevern, skole eller andre arenaer, slik at vi forstår mer.
Erkjennelse av egen redsel er også nødvendig for å skaffe seg mer kunnskap. For hvert steg med ny kunnskap og trygghet omkring menneskets kvaler mellom å leve eller å dø, kan vi oppnå litt sterkere forankring av at dette er ingens enkeltansvar, men et fellesansvar der vi alle har en rolle. Vi lærer mer sammen, vi forstår mer av hvem og hva vi er.
Selvmord er dypt, dypt menneskelig. Det går utover psykiatrien. Det handler bokstavelig talt om liv eller død. Eksistere – ikke eksistere. Selvmord skjer i alle samfunnslag. Det er ikke vi og dem. Det handler om oss, om ytterpunkter av hva vi er. Det er en helt essensiell del av bevisstgjøring om selvmord. Jo mer som har blitt synliggjort av denne kunnskapen, blant annet gjennom utallige enkelthistorier fra etterlatte ved selvmord, jo mer øker forståelsen av at det er en samfunnsoppgave å redusere antall selvmord, også på politisk nivå.
Regjeringen er da også i gang med ny nasjonal handlingsplan for selvmordsforebygging, der vi brukerorganisasjoner er tett på. Helseminister Bent Høie sa til NRK etter avsløringen om jentenettverket, at de ikke ville sette i gang strakstiltak nå, men at arbeidet på feltet allerede er pågående.
På den ene siden skulle jeg så gjerne sett at vi hadde verktøy til å splitte dette nettverket, vekke disse jentene, få dem ut, holde dem fast og si at døden er ingen løsning. Du kommer ikke tilbake. Du får ingen ny sjanse.
På den andre siden er det substans og langtidstenkning vi trenger nå, der har Høie rett.
Om kort tid skal LEVE delta på et arbeidsmøte der barn, unge og selvmord er tema. Unge som er knyttet til barnevernsinstitusjoner forteller at de ikke føler seg forstått, sett og trodd i hjelpeapparatet. Dokumentaren Innafor på nrk.no forsterker dette aller viktigste budskapet.
En annen stemme som absolutt også burde være til stede på dette møtet, som sjelden høres, er de ansatte som til daglig står midt i de vanskelige utfordringene, valg og angst for å miste, både i psykiatrien og i barnevernet. De bærer også viktig informasjon om hvordan de opplever hverdagen, og om hva som kan bidra til å bedre ivaretakelsen av de unge.
Den nye handlingsplanen bør gjenspeile at vi ønsker oss et samfunn hvor verdier som tid, kapasitet, relasjonsbygging og tilhørighet har høy prioritet, og til det trengs en politisk og økonomisk forpliktende storsatsing på feltet.
Et felles mål for oss alle må være å løfte selvmordsdebatten opp på et plan der det handler om å være menneske og hva vi trenger for å eksistere i samspill med verden rundt, om vi er barn, unge, voksne, eldre, og om vi lever med eller uten psykisk lidelse.
