Knallgode ungdomsbøker
I beit for julegave til tenåringen? Her er kanskje løsningen.
Det er lenge siden jeg har slukt ei bok på den måten som jeg har lest Ane Barmens brageprisvinnende debutroman.
Den siste uka har jeg storkost meg med både hennes og den anerkjente svenske forfatteren Sofia Nordins nye ungdomsroman.
Ved siden av at de er knallgode, har bøkene til felles at de handler om sorg, vennskap og psykiske lidelser, med en 17 år gammel jente som jeg-person. Begge har tunge temaer, men en energi som løfter leseren.
Ungdom og angst
Det er mye ærlig og lun humor i boka til Ane Barmen. Forfatteren har et skarpt blikk for familiedynamikk og forskjellen mellom by og bygd; hovedpersonen Louise har flytta på hybel noen timers kjøretur unna for å gå på videregående i Ålesund og er nå hjemme igjen på sommerferie.
Men samtidig som jeg ler godt av Louises harselering med TV-programmet «Åndenes makt» og familiens passiv-aggressive oppførsel, er det jentas sorg som er hovedtemaet her. Louise har mista sin beste venn gjennom hele livet, Tormod. Hun vil ikke snakke for mye om ham, for hun er redd for at minnet av ham skal forvitre, og hun klarer derfor ikke å håndtere sorgen på en god måte. Sorgen manifesterer seg etter hvert som en angst som Louise forsøker å mestre på egen hånd.
Samtidig har hun fått sommerjobb på eldrehjemmet i bygda og den demente kvinnen hun tar seg av får henne til å reflektere over nettopp dette med å huske og å glemme alt det vakre og alt det vonde. Dette er et elegant grep av forfatteren.
Jeg jafsa boka i meg som en porsjon pinnekjøtt. Språket er så innmari behagelig å lese, og jeg blir dratt fremover i handlingen, uten at tempoet egentlig er noe høyt. Det er noe med måten Louise framstår som skaper et slags stillferdig driv – hun inviterer oss inn ved bruk av en selvironi som får henne til å virke gjenkjennelig og ekte. Romanen vitner om et stort fortellertalent som jeg gleder meg til å lese mer fra.
Nominert til Nordisk råd
Sofia Nordin er mest kjent for sin dystopiske trilogi der første bok, «Ett sekund om gangen», ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. «Alt skal brenne» er den femte boka som er oversatt til norsk og denne er en realistisk roman.
Selv om «Alt skal brenne» ikke er en dystopi eller lignende, kan jeg merke i lesningen at forfatteren er dreven på å skrive sjangerromaner. Tempoet er høyt og boka er effektivt komponert. Vi begynner med slutten før vi får bli med tilbake til barndommen, til starten av det fantastiske vennskapet mellom jeg-personen Agnes og Minna. Sterke, morsomme, bråkete, følsomme, utrettelige Minna. Den voksne leseren, og sannsynligvis mange ungdommer også, skjønner fort at Minna har bipolar lidelse. Men dessverre er det ingen rundt henne som ser dette. Ikke foreldrene, ikke en gang Agnes. Ingen mistenker at det ligger noe mørkt bak dette viltre, opprørske og oppfinnsomme. Ikke før det går helt galt.
Selv om fortellingen handler om psykisk sykdom er det minst like mye et portrett av en bestevenn og en bok om det fine med ungdomstiden. Og om å prøve å fikse alt som er dritt i verden innenfor sosial ulikhet, miljø og likestilling, på en god gammeldags raddismåte. Faktisk er det en tvers gjennom feministisk roman som jeg tror mange både kan kjenne seg igjen i og lære mye nytt av. Men av og til blir det litt overtydelig, vi får litt for mange slagord i fleisen og dermed blir det litt for lite igjen til leseren å oppdage selv.
Begge romanene er aktuelle i måten de tar opp psykisk sykdom. Vi hører stadig at vi må ha mer åpenhet og snakke om alt, men dette kan ikke bli sagt eller skrevet om mange nok ganger. Ane Barmens bok kan passe til den ettertenksomme tenåringen, selv om boka faktisk er full av fest og fanteri også. Sofia Nordins bok passer best til den opprørske tenåringen som ikke liker å gå rundt grøten.
