Kjære foreldre – ikke begå selvmord
Husk at lengselen etter døden oftest er en lengsel etter endring – i livet.
Dette er ikke et anklageskrift mot de foreldre som allerede har valgt døden. Dette er ikke et ønske om å krenke deres minne. Ingen kan vel fullt ut kjenne et annet menneskets mørke, og i sin svarteste fortvilelse så de vel ingen annen utvei.
Kanskje var det sykdom; fysisk eller psykisk, opplevelsen av uløselige livskriser, rus, depresjon eller ulike former for tap, som fikk dem til å forlate livet, sine nærmeste – sine barn. Kanskje kan man kalle det en villfarelse, jeg vil kalle det det. Denne tyngende opplevelsen av at ikke bare livet er uten mening, men også at man selv ikke har noen betydning: det betyr ikke noe om jeg forlater de som er glade i meg, de klarer seg like fint uten meg – kanskje bedre.
Tre altfor unge døtre mistet nylig sin altfor unge far. Likevel klarte modige og kloke Maud Angelica i sin dypeste sorg og fortvilelse å rekke ut ei hånd til andre som sliter.
«Spør om hjelp! Det er aldri skam i å be om hjelp», sa hun i begravelsen. Det sier mye om hennes styrke: å klare å stå der så naken og sårbar og samtidig ha omtanke for andre som strever.
Ikke alle får en lysende slottsplass med et sørgende medfølende folk når mor eller far tar sitt liv. Maud Angelica maktet i sitt verste personlige traume å vise omtanke for alle som sliter – uansett rang. Og hun påpekte videre så klokt: «Aldri tenk at det er bedre for de du er glad i om du går bort. Jeg kan love deg at det er så innmari feil».
Jeg mistet min søster i selvmord da jeg var seksten, og noen uker seinere tok også moren min livet sitt. Vår familie gikk i oppløsning den gangen seint på 70-tallet.
Noen familier får det til – søker sammen, trøster hverandre. Mange familier klarer ikke dette. Sorgen, savnet, sinnet, skyldfølelsen og skammen er for stor. Smerten for sammensatt. Derfor kan mange etterlatte oppleve dobbel sorg.
Dette er et tema det ikke snakkes så mye om etter traumatiske dødsfall. Selvmord kan splitte familier. Selvmord kan medføre ytterligere depresjoner hos dem som blir igjen. Selvmord kan også lede til flere selvmord. Derfor er det så viktig med god støtte og hjelp til etterlatte. Livsløpsstudier viser også at barn som har opplevd alvorlige traumer oftere blir fysisk syke seinere i livet.
Så kjære levende forelder; mamma, pappa – dette er først og fremst et skriv til deg. Du som har døtre, sønner – enebarn eller søsken. Jeg ønsker at dette skal være en oppfordring, et lite halmstrå du skal gripe fatt i – din siste rest av vilje. At du, når du er i ditt dypeste mørke – likevel skal velge livet. Om ikke for din egen skyld, så for dine barns. Du som fortsatt lever, men som til tider sliter med dødstanker, husk at lengselen etter døden oftest er en lengsel etter endring – i livet.
Og du skal vite dette: at når livet ditt blir for svart og meningsløst og du vil forlate jorda og menneskene, så risikerer du å overlate ditt mørke til dine barn. Du slipper fri, mens de kan bli ensomme bærere av all den livssmerten du ikke lenger mestrer å bære selv. Dette bør du også tenke på, nå – før det er for seint.
Ditt selvmord vil prege dem resten av livet, sette spor, lage sår. Selvfølgelig er det ikke det du ønsker eller tenker på i din mørke villfarelse, men uansett om du vil det eller ikke, så er du dine barns modell, deres fanebærer. Slik risikerer du å vise dem at dyp sårbarhet og fortvilelse, er noe som ikke kan tåles, noe som ikke hører livet til.
Og kanskje virker det brutalt å appellere til din vilje, at du skal bruke dine siste krefter til å velge livets sårbarhet framfor døden. At du skal tåle all denne tyngende livssmerten, møte den, blottlegge den – og be om hjelp. Og om du ikke vil be om støtte, kanskje du ikke klarer, så bruk likevel din siste vilje til å velge livet framfor døden. Bær din smerte selv, så dine barn skal slippe å få den overlevert.
Det finnes selvfølgelig – og heldigvis – mange barn som klarer seg bra på tross av selvmord i familien. I media møter vi stadig vekk mennesker som har mistet nære i selvmord, og de viser med sin åpenhet at livet kan gå videre – skal gå videre. Det er bra at disse stemmene finnes.
Og derfor – eller likevel, til deg som fortsatt lever: da du fikk barn påtok du deg samtidig et ansvar for å skape trygghet og gi omsorg. Et ansvar for å leve.
Jeg kunne ha skrevet dette til alle dere som sliter med dødstanker, uansett om dere har barn eller ikke, for det vil også være mange som vil lide etter deres bortgang.
Noen kan mene at vi ikke har et moralsk ansvar for å leve, skape mening. Og både i religionen og filosofien finner man ulike syn på selvmord. Livet er meningsløst, mener mange eksistensialister, og føyer til: Leve meningen med livet! I dette paradokset kan vi alle fylles med angst. For hvis det ikke finnes en ytre mening, så mener flere eksistensialister at vi alle likevel har ansvar for å skape livsmening. Gi livet lys så å si. Og det kan til tider være utfordrende, for livet er skjørt og sammensatt, stort og stusslig, fryktelig og fantastisk.
Vi klarer ikke å fatte livets storhet og sammensatthet bare med fornuften, til det er vårt sinn for komplekst. Og vi mennesker styres vel så mye, og ofte mer, av følelser enn av fornuft. Derfor kan kunsten på bedre vis uttrykke livets mangfold, fordi den også rører ved flere lag i oss. Jeg lar Hans Børli avslutte med diktet «Ett er nødvendig».
Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampa.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
