Psykisk helse
Soldater tør ikke søke hjelp
Forsvaret lever i det som best kan beskrives som et ekkokammer der alle angivelig er friske.
Psykisk helse er viktig og i vinden for tiden. Vi er tross alt i 2021. Det er noe vi bør applaudere, likevel er det ikke alle som har skjønt verken alvoret eller viktigheten av psykisk helse. I samfunnet søker mange hjelp. I Forsvaret søker ikke soldater hjelp, i frykt for konsekvensene de vil møte når de sliter psykisk.
Forsvaret lever i det som best kan beskrives som et ekkokammer der alle angivelig er friske, foruten en liten knippe veteraner, og om en soldat søker hjelp virker det som psykologer brukes for å sykeliggjøre og diagnostisere, framfor å gi hjelp. Vi må spørre oss selv om en organisasjon med denne tankegangen er den vi ønsker å sende over 8000 av våre unge, lovende til hvert år.
Hva skjer dersom en av Norges største arbeidsgivere gir sparken og fryser ut personell som søker psykologisk hjelp? Det ender med at de færreste søker hjelp. Gjør det at organisasjonen blir friskmeldt for psykiske problemer hos personellet sitt? På papiret, kanskje. I praksis er historien trolig en helt annen. Det er et kjent råd i Forsvaret som sier at om du sliter, søk hjelp sivilt, eller la være. Stemplet i journalen følger deg ut forsvarskarrieren. Det er en bekymringsfull kultur.
Generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tove Gundersen, er tydelig i sitt innlegg når de vurderer om Forsvaret greier å sikre den psykiske helsen til sitt personell. Konklusjonen deres er vanskelig å misforstå: «Svaret er kort: Vi sikrer det ikke.». De peker på frykten for å bli utelatt og nedvurdert som viktige årsaker for at forsvarspersonell unngår å søke hjelp.
«Forskning fra Forsvaret viser at ca. 70 prosent Afghanistan-veteraner med antatte psykiske lidelser, ikke har søkt helsehjelp», skriver sjef for Forsvarets sanitet, Jon Reichelt, i Forsvarets Forum forrige uke. Et tall Reichelt og Forsvaret framstår å være fornøyd med. Samme studie forteller også at hele 86,9 prosent av dem som har søkt hjelp, gjør det sivilt. Der en sentral årsak er å unngå konsekvensene de antar å møte om Forsvaret får vite at de sliter psykisk. Det er et urovekkende høyt tall, og jeg frykter at det foreligger store mørketall blant dem som ikke er veteraner også.
I Forsvaret finnes det lite til ingen forskning på psykisk helse som ikke er knyttet opp mot veteraner. Det viser hvor fokuset til Forsvaret ligger. Ifølge regjeringen er det i dag knappe 200 soldater i krigsområder utenlands, men Forsvaret består av totalt ca. 23 000 personer. Psykisk helse er et folkehelseproblem, ikke et problem som bare gjelder for et knippe veteraner, slik det virker som forsvarsledelsen oppfatter det.
Den alminnelige soldaten er glemt. Faktumet er at psykisk helse også rammer 19 år gamle menig «Johnsen» som har sluttet å spise. Den rammer 27 år gamle sersjant «Hansen» som sliter med depresjon, men har smilet som sitt varemerke. Det handler om at under Forsvarets minnedag 2018 ble vi fortalt at to marinejegere falt i strid, men to liv gikk også tapt hjemme i Norge, de to sistnevnte ble aldri nevnt i media. Det handler om at den nest vanligste dødsårsaken i Forsvaret, etter transportulykker, er selvmord. Det rammer helt vanlige folk som jobber i Forsvaret. Ifølge FHI vil omtrent halvparten av den voksne norske befolkning rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet, og en tredjedel i løpet av et år. Det er naivt å tro at personell i Forsvaret er vernet for denne statistikken.
Det virker som at når soldater søker psykisk hjelp internt i Forsvaret kastes de inn i en Kafka-prosess, der fokuset ligger på diagnostisering, framfor ønsket om å hjelpe. Der et tall i helseprofilen avgjør forsvarskarrierens framtid. I Aftenposten kunne vi lese historien om «Anna», om hvordan diagnosen ble satt, og forsvarskarrieren var over. «Anna» etterprøvde diagnosen hos en uhildet psykolog, som stadfestet at hun var helt frisk og tjenestedyktig. Da svarte Forsvaret med å sette en ny diagnose. Den ble for øvrig satt av en lege som aldri hadde møtt «Anna». En praksis der man sykeliggjør unge, friske mennesker er avsindig. Det tydeliggjør Forsvaret syn på psykisk helse – det framstår som at de med psykiske problemer blir et problem, og det løses enklest med å få de ut av Forsvaret, framfor å gi hjelp og ivareta personellet. Den iboende troen på at behandling kan gjøre mennesker friske virker å være ikke-eksisterende.
Det er skremmende at Forsvaret innehar en kultur der frykt er en barriere for søken etter psykisk hjelp. Det er i tillegg betenkelig at Forsvaret velger å legge fokuset, i form av forskning og behandling, på bare veteraner som utgjør en svært liten andel av menneskene i Forsvaret. En holdningsendring rundt psykisk problemer må skje i Forsvaret. Konsekvensen om vi fortsetter som i dag, vil være at de som sliter vil fortsette å slite, og vi sitter igjen med et forsvar der mennesker som sliter ikke tør søke hjelp. Vi snakker ofte om å styrke Forsvaret i form av nye stridsvogner og jagerfly, men er det ikke desto viktigere å sørge for at de som skal styre og fly disse fungerer? Her har Forsvaret en betydelig jobb å gjøre!
