Psykisk helsetilbud
Akutt mangel på psykologer
Regjeringen har fjernet monopolbestemmelsen for å utdanne psykologer. Men psykologer fra de etablerte utdanningene stritter imot.
Helseminister Bent Høie har satset stort på å bedre det psykiske helsetilbudet i landet, men akutt mangel på psykologer bremser realiseringen, skriver Arne Holte. Foto: Fredrik Hagen / NTB
Regjeringen har fjernet monopolbestemmelsen som hindrer andre enn universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø å utdanne psykologer. Universitet i Agder har meldt seg på. Men psykologer fra de etablerte utdanningene stritter imot.
Helseminister Bent Høie har satset stort på å bedre det psykiske helsetilbudet i landet; nasjonal strategi, styrket tjeneste i kommuner, helsestasjoner, skoler og BUP, pakkeforløp, opptrappingsplan for barn og unge, nullvisjon mot selvmord, og psykolog i alle kommuner. Men akutt mangel på psykologer bremser realiseringen.
Derfor har høyere utdanningsminister Asheim endret gradsforskriften. Nå kan flere universiteter enn de gamle, UiO, UiB, NTNU og UiT, starte psykologutdanning. Fremst i køen står Universitet i Agder. Det er ikke rart. Sørlandet har landets dårligste psykologdekning. Situasjonen likner, om ikke like ille, den i Nord-Norge før de fikk psykologutdanning.
I 1990 var det 21 psykologer i Nord-Norge. Nå utdanner Universitetet i Tromsø (UiT) 45 psykologer årlig, hittil 700. Tre år etter utdanning arbeider 80 prosent i landsdelen. UiT har egen psykologisk klinikk, god tilgang på kliniske lærere, tett samarbeid med andre utdanninger, er bemannet på alle fagområder, i alt 100 årsverk, noen i internasjonal toppklasse. Det har haglet med priser; Kunnskapsdepartementets undervisningspris, UiTs undervisning- og forskningspriser flere ganger. Med 1130 søkere på 49 plasser er UiT landets mest populære psykologutdanning og det åttende mest søkte studiet i landet.
Oppbygging i Agder er enklere enn da Tromsø skulle bygges. Alle kommuner skal ha psykolog. Psykisk helse skal inn i skolen. Riksrevisjonen hudfletter regjeringen for å svikte psykisk helse. «Den gyldne regel» ligger på skraphaugen. Psykologrollen endres og de gamle henger ikke med.
Agder konkurrerer ikke med oppbygging andre steder. Tilgangen på søkere er god; psykologer doktorerer stadig, de fleste blir kliniske spesialister. Kutt i budsjettene i Europa, Brexit og norsk lønnsnivå gir godt internasjonalt tilfang. Regjeringen vil spre utdanningene. Landet har råd. De faglige retningslinjene, RETHOS, garanterer penger til kvalitet og bredde. Alle partier snakker om psykisk helse og snart er det valg. Bedre timing blir det ikke.
Men professorer ved de gamle utdanningene, vil ikke ha konkurrenter. Først i motstanden står professor Anne-Kari Torgalsbøen, UiO. Skal det investeres i psykologutdanning, vil vi ha pengene selv, sier hun i flere medier.
Men motstandernes argumenter er svake. Utdanning i Agder bryter prinsippet om nasjonal arbeidsdeling, sier de, vi må ikke spre ressursene for tynt. Men i 1991 da vi fikk en fjerde utdanning, bodde det kun fire millioner i Norge. Nå er vi langt over fem. Da bør vi ha fem utdanninger. En psykologutdanning per million innbyggere er passe arbeidsdeling.
I Norge bygger utdanningen på «scientist-practitioner-modellen» fra 1949; forskning skal være integrert i klinisk praksis slik at klinikeren fortløpende utvider det vitenskapelige grunnlaget for faget. Det klarer ikke Agder, sier motstanderne. Men i Norge har forskning aldri vært en integrert del av klinisk praksis. Det gjelder i navnet, ikke i gavnet.
Den brede kompetansen «de gamle» gir, makter ikke Agder, nyutdannede psykologer skal kunne utføre selvstendig utredning, behandling - og forebygging - med alle aldersgrupper, sier motstanderne. Men det er i navnet, ikke i gavnet. Praktisk talt alle nyutdannete skaffer seg veiledning. Mer selvstendige er de ikke. Påstanden om forebygging faller på egen grunn. De fleste norske psykologer har aldri hatt et kurs i forebygging.
Bredden i kompetansen fra «de fire gamle» tjener distriktene, sier motstanderne. Bredde? I Oslo er organisasjonspsykologi tatt ut av utdanningen og samfunnspsykologi holdt på et minimum. Nyutdannede kommunepsykologer derfra, må gi konsultasjon til organisasjoner uten å kunne organisasjonspsykologi og til kommuner uten å kunne samfunnspsykologi. Om status quo er så bra for distriktene, hvorfor sitter så mange psykologer i Oslo Vest? Hvorfor måtte det utdanning til i Tromsø for å få psykologer i nord? Hvorfor strømmer de ikke til sør?
Agder vil utdanne psykologer til kommunene. Vi utdanner ikke psykologer til spesielle deler av helsevesenet, men generalister, sier motstanderne. I navnet ja, ikke i gavnet. Åtte av ti nyutdannede psykologer har sin første jobb i spesialisthelsetjenesten.
De utenfor skjønner ikke hvor dyrt og krevende psykologutdanning er, og hvor flinke vi gamle er, skryter motstanderne. Det gjorde «de gamle» da norske studenter fra Ungarn skulle integreres i norsk psykologstand også. «De gamle» krevde 2 ½ års tilleggsutdanning til et grådig antall millioner kroner for at de skulle bli som oss. Bent Høie lot seg ikke lure og skar ned til ett år. Det gikk fint.
Det handler ikke om å bevare monopolet, sier motstanderne, oppstart i Agder er samfunnsøkonomisk uklokt. Men et samfunnsregnskap for psykologutdanning i Agder finnes ikke. Det trenger vi heller ikke. Intet samfunnsregnskap kunne legitimert etableringen i Tromsø. Slike vedtak er politiske og bør styres av befolkningens behov.
Skal Agder få det til, bør de fundere utdanningen lokalt, utnytte komparative fortrinn sammen med naboene og internasjonalt, være best, og skinne fort. Enklest er det å starte med klinisk påbygging for alle fra inn- og utland som alt har relevant bachelor og master i psykologi. Slik vil Agder skinne samfunnsøkonomisk superlønnsomt og Norge fort få flere psykologer.
