Psykiske lidelser:
En ulmende krise
En ny regjering kan ikke fortsette å la befolkningens adresse avgjøre om de får psykisk helsehjelp. Det manglende tilbudet innen rus og psykisk helse i primærhelsetjenesten framstår som strukturell diskriminering.
I valgkampen ønsket flere av partiene å styrke tilbudet innen psykisk helse. De som nå trolig danner regjering har lovet en opptrappingsplan for feltet. Nå må løfter innfris.
Psykiske lidelser er en av vår tids største helseutfordringer. Folkehelseinstituttet beregner at psykiske lidelser utgjør den nest største sykdomsbyrden i befolkningen, etter kreft. I løpet av 12 måneder vil rundt 16–22 prosent av den voksne befolkningen ha en psykisk lidelse. For unge voksne er psykiske lider nå hovedårsak til uførhet.
Samlet står alminnelige psykiske lidelser som angst og depresjon for 36 prosent av all arbeidsuførhet i Norge. Bak denne statistikken skjuler det seg enkeltmennesker i stor smerte, familier i krise og barn i uakseptable livssituasjoner.
I dag er det helt tilfeldig hvorvidt en kommune har et tilbud til dem som opplever psykiske helseplager eller ikke. De fleste steder der tilbud er etablert, er disse rettet mot avgrensede målgrupper, slik som voksne med angst og depresjon.
Dermed står mange barn, unge og eldre med ulike psykiske vansker eller rusproblemer fortatt uten et tilbud om hjelp i kommunen sin. Dessverre er det din adresse som avgjør om du får helsehjelp. Det er uakseptabelt.
Sykehusene avslår hver fjerde henvisning til psykisk helsevern. Hvert år er det altså 30 000 barn, unge, voksne og eldre, som midt i en psykisk krise møtes med en beskjed om at de likevel ikke kvalifiserer for behandling. Dette til tross for at fastlegen har vurdert at de trenger psykisk helsehjelp. Hvorfor skal vi vente med å behandle pasientene til de blir så syke at det vurderes å være behov for sykehusbehandling?
De nyeste tallene viser at antall henvisninger til psykisk helsevern for voksne har økt med 13,9 prosent i Helse Sør- Øst i år sammenliknet med i fjor. For barn med 31,2 prosent. Helse Bergen rapporterer en økning på 29,7 prosent for voksne, svimlende 48,5 prosent for barn. Bildet er ikke entydig, men flere steder observeres en alarmerende økning.
Dette er nå blitt et kjent problem. Riksrevisjonen har dokumentert at psykisk helsevern er underfinansiert og feilstyrt. Regjeringen må åpenbart ta tak i dette og sørge for at det blir et tilstrekkelig behandlingstilbud i sykehusene. Men det er ikke nok, man må også hjelpe mennesker før de trenger behandling i sykehus.
Gjennom statlig medfinansiering er befolkningen sikret somatisk helsehjelp hos fastlege og fysikalsk behandling hos fysioterapeut. Samfunnet utdanner psykologer til å ha høyest kompetanse på menneskers psykologiske behov og til selvstendig utredning og behandling av psykiske lidelser.
For å sikre at dette kommer befolkningen til gode har Stortinget bestemt at psykologkompetanse er nødvendig kompetanse i kommunen. Men staten bidrar ikke med tilsvarende finansiering for den nødvendige helsehjelp og behandling som ytes av psykologer i kommunen. I stedet overlates kommunene til nærmest umulige prioriteringer, der for eksempel nødvendig behandling hos psykolog blir satt opp mot nødvendig forebyggende helsesykepleier på skolen.
Dersom psykisk helsehjelp vedvarer som et helsetilbud kommunene bare skal sørge for selv, framstår det som en systematisk diskriminering av disse pasientgruppene.
Regjeringsplattformen må inneholde løsninger som både forplikter kommune til å tilby psykiske helsetjenester, men som også garanterer finansieringen og rekruttering av nødvendig kompetanse. Vi kan ikke stå passive og bivåne at vi sparer oss til fant gjennom å ignorere et av våre største folkehelseproblemer.
