Psykisk helse
Feil må ikke gjentas
De siste 30 år har volum, tilgang og kvalitet i behandling av psykiske lidelser økt kraftig. Likevel er forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen uendret.
Regjeringen arbeider i sommer intensivt med å lage en ny opptrappingsplan for psykisk helse. Det er stor fare for at de kommer til å repetere mange av feilene fra tidligere satsinger. Isteden må vi lære av våre feil. Her er noen læringspunkter.
De siste tretti år har volum, tilgang og kvalitet i behandling av psykiske lidelser økt kraftig. Likevel er forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen uendret. Tretti års utbygging av behandlingstilbudet har ikke hatt noen effekt på forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen. Det viser nasjonale og internasjonale oppsummeringer. Selvfølgelig skal vi ha god behandling når vi er psykisk syke. Men en ny opptrappingsplan kan ikke fortsette slik. Nye hovedmål må bli styrket psykisk helse og lavere forekomst av psykiske lidelser i befolkningen.
Verken tidligere opptrappingsplaner eller regjeringens strategi for god psykisk helse, «Mestre hele livet», har lagt til grunn det vi vet vitenskapelig om styrking av befolkningers psykiske helse og forebygging av psykiske lidelser. I stedet har man i mange år ukritisk lyttet til brukerorganisasjoner som Forandringsfabrikken. Fremover må prioriteringene bli kunnskapsbaserte og mindre brukerinformerte.
De siste 15 årene har vi fått god kunnskap om hvordan vi kan styrke befolkningens psykiske helse og forebygge psykiske lidelser på ulike arenaer som svangerskap, barsel, familie, barnehage, skole, arbeid, gjeldsrådgivning, internett, fysisk aktivitet og kosthold.
Vil vi få bukt med det enorme kostnadene, helsetapet, tapet av friske leveår, kreative, arbeids- og økonomiske ressurser som psykiske helseproblemer gir landet, må vi prioritere arenaer utenfor, fremfor innenfor, helsetjenestene. Brede befolkningsrettete tiltak foran tiltak for høyrisikogrupper. De vanligste psykiske helseproblemene, depresjon og angst som koster landet mest, foran de sjeldnere sykdommene. Barn og unge foran voksne og eldre. Jo tidligere vi investerer i psykisk helse, desto mer psykisk helse får vi igjen for pengene.
Helseminister Tore Tønne iverksatte den forrige opptrappingsplanen som gikk fra 1999-2008. Hans erfaringer var fra næringslivet. Han trodde ikke på evalueringer. Det svarte han da jeg spurte ham hvorfor det var satt av kun 5,67 promille til evaluering. Noe mer kom etter hvert. Resultatet ble likevel at vi brukte rundt 47 milliarder friske 2021-kroner over 10 år uten å ane om behandlingen ble bedre, om det ble færre psykiske lidelser, eller om vi fikk et psykisk friskere folk. Noe sånt må ikke gjenta seg.
En suksessfaktor ved opptrappingsplan 1999-2008 var et stort antall kvantitative mål. Verken «Mestre hele livet», den pågående opptrappingsplan for barn og unge som vil løpe parallelt med den nye opptrappingsplanen, eller opptrappingsplanen for rusfeltet, har kvantitative mål. Uten kvantitative mål, lar det seg ikke gjøre å finne ut om vi er på rett vei eller om vi når målene. Slik kan vi ikke ha det. Den nye opptrappingsplanen må få kvantitative mål.
De viktigste folkehelsearenaene finnes utenfor helsetjenestene. Kanskje aller viktigst, er skolen. En statsminister, en helseminister og tre kunnskapsministere lovet at vi skulle få psykisk helse inn i skolen. Likevel finnes knapt noe kompetansemål på psykisk helse i de nye læreplanene, verken på kunnskap, holdninger eller ferdigheter, ikke i noe fag, ikke på noe klassetrinn. Psykisk helse skulle vært et tverrfaglig tema. Men ikke engang i naturfag er det snurten av psykisk helse. Skolene mangler også gode, kvalitetssikrede læremidler på psykisk helse. Slik undergraves elevenes tillit til myndighetene og skolene legges åpne for kommersielle interesser uten vitenskapelig fundament. En ny opptrappingsplan for psykisk helse med forebyggingsperspektiv, må rette opp dette.
Opptrappingsplan 1999-2008 var behandlingsrettet. Midtveis skjønte Helsedepartementet at forebygging måtte med. Til Folkehelseinstituttet (FHI) skrev de klokt at «En samlet strategi for å styrke det forebyggende arbeidet bør inneholde tiltak for å styrke kunnskapsgrunnlaget om faktorer som påvirker psykisk helse og om effektive forebyggende tiltak, sikre bedre implementering av de mest effektive tiltakene og sikre en bedre kopling mellom gjennomføring av tiltak og arbeidet med å styrke kunnskapsgrunnlaget». Det bør en ny opptrappingsplan ha med fra start.
FHI fikk i oppgave å skaffe kunnskapsgrunnlaget for dette. Instituttet bygget opp et forskningsmiljø med rundt hundre forskningspersonell og et budsjett på rundt 100 millioner i dagens kroneverdi, mer enn halvparten fra eksterne kilder. Miljøet var blant Europas ledende på psykisk folkehelse og fikk toppevalueringer av Forskningsrådets internasjonale evalueringskomité. Så fikk instituttet ny direktør som splittet og nedla miljøet. Resultat: Mange av de beste forskerne på feltet forlot instituttet.
Det er synd. Er det noe en ny opptrappingsplan trenger om den skal ha en psykisk helsefremmende og forebyggende innretning, så er det et solid forskningsmiljø i bunnen. Det tar normalt minst 15 år å bygge opp et slikt miljø. Kanskje man denne gangen bør legge slike miljøer der det beste forskerne nå er, og der man kan sikre større bærekraft og stabilitet. Slik vil man også kunne sikre uavhengig fortløpende evaluering.
Opptrappingsplan 1999-2008 var en suksess. De viktigste suksessfaktorene var: Solid finansiering, felles mål på tvers av politiske partier fulgt opp av regjeringer med skiftende politiske farger, kvantitative mål, øremerking av midler finansiert over planen, godkjente planer med faglige kvalitetsnormer for å få utløst midler, tett oppfølging av politiske myndigheter i hele planperioden, systematisk bruk av massemedia, finansiering og involvering av brukerorganisasjonene, samt uavhengig evaluering fra SINTEF og Norges forskningsråd underveis og ved planens avslutning. Her har snekkerne av den nye opptrappingsplan mye å lære.
