Hvor syk skal man bli for å få hjelp?
Det nytter ikke å be om hjelp eller å skrike etter hjelp som psykisk syk i Norge.
Kjære lesere!
Jeg skriver til dere som psykisk syk i Norge i 2023.
Jeg har slitt psykisk store deler av mitt liv. Kort fortalt startet det da jeg var åtte år: Da kom jeg inn i BUP og ble utredet for ADHD. Jeg fikk alvorlig anoreksi da jeg var fjorten, som videreutviklet seg drastisk. Jeg ble tvangsinnlagt på barneavdelingen som 16-åring. Omsider ble jeg utskrevet fra sykehuset og overført til en døgninstitusjon. Dette stedet reddet livet mitt. Jeg var her i to perioder over to år. Seinere ble jeg overført til en omsorgsbolig. Her bodde jeg fram til 2017. Da var jeg tjue.
De neste fire åra av livet mitt slet jeg voldsomt med anoreksien, og fikk ingen innleggelser for det. Enten var jeg for syk eller ikke syk nok. Jeg var på en dødelig vekt i nesten fire år. Jeg har vært Inn og ut av DPS med flere feildiagnostiseringer, og inn og ut av psykiatrisk siden 2020. I år har jeg allerede vært innlagt tre ganger. Jeg har ønsket å få videre hjelp og et eventuelt langtidsopphold, men blir bare sendt hjem og overlatt til meg selv hver gang.
Den forrige gangen jeg var innlagt ble jeg sendt hjem to dager seinere. Da ble det min samboers ansvar å «passe» på at jeg holdt meg i live og ikke prøvde på noe dumt. Dette er både sterk ansvarsfraskrivelse og ikke forsvarlig i det hele tatt.
Jeg anser meg selv som en kasteball i systemet og i psykiatrien. Jeg har lenge vært det; i snart ti år! Denne gangen trodde jeg virkelig at jeg skulle få hjelp.
Hva slags helsevesen har vi i Norge? Jeg satt i møte med legen og skrek etter hjelp. Likevel ble det ment at jeg skulle sendes hjem for å «øve meg på krisesituasjoner» … Det er jo helt sinnssykt!
Det nytter ikke å be om hjelp eller å skrike etter hjelp som psykisk syk i Norge.
Hvor syk skal man bli for å få hjelp?
Og for ikke å snakke om politikere som virkelig ikke har noen form for forståelse for psykisk helse. Det legges ned døgnavdelinger og poster overalt, de sier de skal fokusere på rus og psykiatri og det motsatte skjer.
Hvor mange fler må miste livet for at hun og resten av systemet skal forstå viktigheten av denne satsingen!?
Jeg må bruke så mye energi på å overbevise et ødelagt system om at jeg fortjener å leve, at jeg fortjener å få hjelp, og den energien kunne jeg egentlig ha brukt på å bli bedre.
Jeg mener overhodet ikke at man ikke skal be om hjelp dersom man trenger det. Dette er mine personlige opplevelser og meninger. Trenger du hjelp, IKKE nøl med å be om hjelp. Terskelen bør være lav. Jeg tror oppriktig at helsepersonell ønsker å hjelpe, men det må legges til rette for at hjelpen blir tilbydd. Og da må de som har ansvaret for dette og økonomien bidra.
Jeg håper inderlig at politikerne som faktisk KAN gjøre en forskjell, ser dette og gjør noe med dette problemet. De vet kanskje ikke hvor mange liv de kan redde.
Jeg skriver ikke dette for sympati. Men hvis det at jeg deler min historie og mine oppfatninger gjør at noen andre våger, føler seg sett og hørt eller tør å be om hjelp, er det verdt det.
