– Jeg vil leve. Men jeg vil ikke leve det livet jeg lever nå

(Tidens Krav) – Når jeg mister grepet på virkeligheten, er det mye frykt, paranoia og tankespinn. Jeg tviler sånn på alt, og kan bli stresset av å se på den kaffekanna som står på bordet fordi jeg ikke får til å forstå at den faktisk er ekte.

– Ofte stoler jeg ikke på folk, og jeg blir litt redd for alt. Depresjon er også noe dritt, men den redselen og paranoiaen tærer så mye på. Man prøver å finne måter å håndtere det på, men så blir det feil – og man blir desperat. Det er egentlig bare et stort kaos.

Les også: Fredrik Solvang sa han slet psykisk. Avslørt som «eksperiment» i «Debatten»

En ro i kaoset, er tanken på at livet bare er en film, og at det er en regissør som styrer alt som skjer.

– Noen ganger er det den eneste logiske forklaringen. Det gir mening for meg der og da, og den tanken roer meg ned.

– Føles det som at alt skjer fordi det var meningen, og så har man det å lene seg tilbake på?

– Ja.

– Det høres både litt betryggende og litt slitsomt ut?

– Ja, det er det. Og det er så rart for meg å tenke på at ikke alle har det sånn. Hva er det alle andre går rundt og tenker på, liksom? Jeg kan ikke helt forstå at de tankene jeg har er såpass unormale – at det ikke er helt naturlig å tenke at verden er styrt av en regissør.

Hanne er psykisk syk og vil bidra til mer åpenhet rundt psykisk helse. Og nå sitter hun i sofaen hjemme hos foreldrene i Surnadal mens hun svarer på spørsmål om hva som foregår inne i hodet hennes når hun mister kontakten med virkeligheten, og hvordan det oppleves for henne.

Hun forteller med en ro som står i kontrast til kaoset hun beskriver – omtrent like dagligdags som om vi skulle ha snakket om været.

Les også: Antipsykotika skrives ut for søvn: – Leger bidrar til avhengighetsproblemer

Faren er en taus trygghet i hjørnet, der han sitter i lenestolen. Ved siden av Hanne ligger hunden Theo. En trofast bestevenn som er blant de som har bidratt til at hun «er her i dag».

– Hvordan har du det nå, når du har en god dag?

– En god dag er en bekymringsfri dag. Da har jeg overskudd til å dra på trening – selv om jeg prøver å få gjort det uansett hvordan formen er – men det er noe med å gjøre det man gjør, og samtidig være til stede uten kaostanker som ødelegger, forklarer Hanne og fortsetter:

– Og en god dag er når jeg får noe ut av dagen. Jeg er et rutine- og kontrollmenneske, så jeg trives best på helt vanlige hverdager.

Vi har valgt ikke å omtale Hanne med fullt navn i denne saken.

Fra depresjon til psykose

Hannes første møte med psykiatrien var da hun gikk på ungdomsskolen, men det var «bare» på grunn av en depresjon.

– Egentlig hadde jeg en veldig fin oppvekst med en stor familie, mange søskenbarn og fine vennegjenger på skolen. Men da jeg gikk på barneskolen, fikk jeg ofte høre at jeg ikke var bra nok. Jeg husker ikke så mye fra den tiden, men jeg hadde det ikke noe bra. Jeg følte meg som et problembarn som hadde blitt en sånn dryg elev som var litt desperat etter å få hjelp.

– Men jeg spilte håndball, og det reddet meg. Det var trening hver dag, det var sosialt, og det var kamper i helgene – det var livet, og det artigste jeg visste.

Les også: Økonomiske bekymringer ødelegger nattesøvnen: – Jeg gråter mye for meg selv

Likevel ble Hannes depresjon verre, og da hun gikk på ungdomsskolen ble det så alvorlig at hun måtte legges inn på barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling for å få behandling. Hun ble skrevet ut etter fem dager, men på skolen fortsatte mobbingen. Likevel klarte hun å komme seg gjennom, og hun gikk ut av videregående med gode karakterer. Men da hun flyttet til Trondheim for å studere barnevernspedagogikk ved NTNU i 2018, begynte stresset å ta overhånd igjen – samtidig som en kneskade tvang henne til å legge håndballen på hylla.

– Det er stress å være student, for det er alltid noe man burde gjøre og alltid noe som henger over deg. Og gradvis begynte jeg å kjenne mer og mer på depresjon. Det lå og murret gjennom vinteren og våren, og etter eksamensperioden smalt det skikkelig.

– Hva var det som skjedde?

– Jeg var bare jævlig deprimert. Og så fikk jeg litt symptomer på psykose og vrangforestillinger. Det var kaos i topplokket, og det var første gang jeg ble innlagt i voksenpsykiatrien.

Dette er nå fem år siden. Og siden den gang har Hanne skrevet flere åpne innlegg på Instagram, hvor hun forteller om innleggelsene, sykdommen og om hvordan hun har det – uten filter.

– Det har vært en naturlig greie for meg hele tiden, og det er klart jeg vil snakke om det. Jeg har aldri tenkt at noe av det jeg har slitt med skal være hemmelig, eller at det er «fy-fy» å slite psykisk.

Juni 2019: Sommeren ble ikke slik hun hadde sett for seg, men det var ikke noen tvil om at hun trengte hjelp til å komme seg ut av mørket. Og Hanne ble innlagt ved distriktspsykiatrisk poliklinikk i Trondheim.

«Med andre ord – Herr Depresjon meldt sin ankomst.», skrev Hanne i det første av det som skulle bli mange innlegg om sykdommen på Instagram.

Juli 2019: Behandlingen Hanne fikk på DPS fungerte ikke, og til slutt kom konklusjonen fra legene: Det var ikke depresjon som var det største problemet, men psykose – og i stedet for å bli skrevet ut fra poliklinikken som planlagt, ble hun overført til psykoseposten ved Østmarka psykiatriske sykehus.

«Jada, du lest rett, e går altså under kategorien gal (e lika i alle fall å kall me sjøl d – nei da e vet at e ikkje e d). Verden bjudar på med sine utfordringa med andre ord, å når ting bli så vanskene at man bynna å still spørsmål om ting virkelig e virkelig, da e det kanskje like greit å få litt mer innspissa hjelp – å det får e, heldigvis!», skrev hun i en oppdatering på Instagram.

August 2019: Hanne ble skrevet ut fra Østmarka, og 15 dager senere deler hun et glis fordi hun er glad for å være hjemme igjen.

September 2019: Hanne får et tilbakefall og blir innlagt igjen.

Oktober 2019: Noen lysglimt i mørket.

«Ting ha føltes umulig, uvirkelig og ekkelt. Ekkelt i den grad at det ha føltes som at e ikkje har hatt kontroll over me sjøl. Men, stadig vekk ha personalet mint me på lysglimta e ha hatt i løpet av dagen. Det e ikkje snakk om store greier, kanskje va det «bære» et genuint smil et lite sekund, eller kanskje vant e i idiot (som skjer ofte faktisk). Det e så lett å glem lysglimta, psykotisk eller ikkje – men det e alltid et lysglimt, man må bære ikkje værra så kravstor.»

November 2019: Hanne fyller 20 år. Den store dagen blir feiret på lukket psykiatrisk avdeling, og over fire år senere forteller hun at det er en dag hun alltid kommer til å huske.

– Det var egentlig en fin dag – ansatte vekket meg med frokost på senga, og det ble så bra som det kunne ha blitt med tanke på omstendighetene.

Januar 2020: Hanne blir skrevet ut av sykehuset etter et fire måneder langt opphold på institusjonen. Det er den lengste, sammenhengende innleggelsen hun har hatt, og nå forteller hun at det føles veldig fjernt å tenke tilbake til den tiden.

– Da sto det dårlig til, og det er ikke noe jeg vil gjenoppleve. Men jeg setter stor pris på måten jeg ble håndtert på av de flinke, fine og kompetente folkene som jobbet der.

– Hvordan er det å komme hjem igjen etter å ha vært innlagt så lenge?

– Det er ganske rart, og den største forskjellen er nok at du har folk rundt deg mer eller mindre hele tiden – spesielt på akutt- og spesialpost, hvor det er intervallobservasjoner. Da er det noen som kommer inn og spør hvordan det går, og det kan være alt fra hvert femte minutt til hver halvtime. Slik er det jo ikke hjemme.

– Og når man er innlagt, kan man være sosial – eller i hvert fall oppsøke folk – når man vil. Det er alltids noe som foregår på avdelingen, og det skjer ett eller annet hver dag. Det er ofte et felles opplegg midt på dagen, og man spiser middag sammen med andre. Hjemme er det helt andre rutiner, og det er ikke alltid det er noen hjemme som man kan snakke med. Det blir en omstilling og jeg kan få en liten knekk før jeg kommer tilbake til normalen.

Diagnosen

Første halvdel av 2020 ble oppdateringene om sykdommen og livet som innlagt pasient i psykiatrien mer sporadiske, og mellom disse innleggene har Hanne delt mer vanlige øyeblikk – som familiebilder fra julefeiringer, hundebilder og feriebilder.

Men i juni 2020 delte hun en lang tekst på Instagram igjen. Da hadde det gått ett år siden hun først ble innlagt, og behandlerne hennes hadde omsider landet på en diagnose:

«Det ha vårre et år me te tider uutholdelige utfordringa. Et år der e ha lert me sjøl å kjenn på en helt ny måte. Et år med elektrosjokkbehandling, medisinering å x antall tima me samtaleterapi. Et år som definitivt ikkje kjem i glemmeboka med det første. Tå det hele vart e en diagnose rikar – e lika sjøl å kall me gal, men e bare schizofren.»

– Når man blir innlagt, spesielt på akuttpsykiatrisk, er det mange forskjellige leger, psykologer og andre behandlere man må forholde seg til. Da er det litt bingo med tanke på kjemi og hvor godt man forstår hverandre. Jeg synes jeg har vært litt uheldig der et par ganger, og da har jeg følt at fokuset har blitt litt feil i forhold til hva som faktisk var problemet. Det er noen man matcher bedre med enn andre, og kanskje det har vært noe som kunne blitt gjort annerledes.

Og det var nettopp dette som hadde skjedd da Hanne ble diagnostisert med schizofreni. Ifølge Store medisinske leksikon blir schizofreni regnet som den mest alvorlige psykoselidelsen man kan ha, og vrangforestillinger, hallusinasjoner, apati, funksjonssvikt og kognitive problemer er blant de mange og omfattende symptomene. Og selv om Hanne hadde flere symptomer som stemte overens med diagnosen, mente både hun og foreldrene at det var noe som skurret.

– Diagnosen har hele tiden vært et tema, sier en tydelig engasjert pappa som nå så seg nødt til å bryte ut av stillheten.

– Det er jo så vagt i psykiatrien – hvis man brekker et bein er det en konkret skade med en konkret diagnose, men hjernen er såpass kompleks at det blir vanskelig å diagnostisere på generelt grunnlag i psykiatrien. Hvilken diagnose man får avhenger av vedkommende som setter diagnosen, samtidig som behandlerne er veldig opptatte av kategorier. Det er forståelig, men vi har opplevd det som at en endelig diagnose har vært mer viktig for behandleren enn for pasienten. Da kan man bli dyttet inn i et spor som ikke nødvendigvis er det riktige, og som kan ødelegge muligheten for å bli frisk, påpeker han.

Det endte med at Hanne ba om å få en ny vurdering av en ny behandler. Det fikk hun, og for omtrent et år siden fikk hun også en ny diagnose: Schizoaffektiv lidelse, som ifølge Store medisinske leksikon er en alvorlig psykisk lidelse, eller psykose, kjennetegnet ved samtidig forekomst av symptomer og tegn både på schizofreni og bipolar lidelse.

– Jeg har jo blitt fortalt hva som er forskjellen på de to diagnosene flere ganger, men det er litt vanskelig å forklare. Det er mange likheter, men også mange ulikheter. Slik jeg har forstått det er diagnosen jeg har nå mer svingende, mens schizofreni er mer på det samme stadiet, forteller Hanne.

Pappaen benytter nå også anledningen til å skryte av datterens åpenhet om sykdommen.

– Dette er jo heller ikke noe vi som foreldre ønsker å legge lokk på – akkurat som Hanne ønsker vi å kunne bidra til at andre som ender opp i en slik situasjon får det lettere. For det er jo håp.

– Etter å ha vært inn og ut av akuttpsykiatrien så mange ganger, vet jeg at en psykisk smell er noe som kan skje hvem som helst. Det kan skje med leger, advokater – folk i alle slags yrker og livssituasjoner, og jeg syntes det var fint å se, forteller Hanne.

– Samtidig synes jeg man generelt vet for lite om psykisk sykdom – og å dele åpent om det som har skjedd de siste årene er nok et forsøk på avstigmatisering. Jeg ser jo også at det engasjerer, og at det er noe folk setter pris på. Jeg har ikke fått en eneste negativ kommentar på innleggene jeg har lagt ut – det er bare hjerter og fine ord, og da er det jo også ganske fint å dele.

Når mørket og kaoset tar overhånd

For Hanne føles det også helt naturlig å svare på veldig personlige spørsmål som blir stilt av en vilt fremmed journalist – selv spørsmålene som handler om det som bare kan leses mellom linjene i et fåtall av Instagram-innleggene hennes:

Selvskadingen og selvmordsforsøkene.

– Selvskadingen er en slags mestringsstrategi for meg. Det regulerer tankene og følelsene mine, på en måte.

Hanne tar en liten pause før hun beskriver den fysiske smerten som et slags utløp – og en lettelse.

Som når man tar av lokket på en kasserolle med kokende vann.

– Da slutter det å koke.

– Det har vært veldig mørkt, og flere ganger har jeg fått høre at jeg har vært heldig med tanke på at det har gått bra. Og nå jobber jeg med å finne andre ting jeg kan ty til enn å skade meg selv når det blir for mye. Men det er vanskelig. Samtidig vet jeg ikke hvor detaljert jeg vil gå inn på det – ikke av hensyn til meg, men fordi jeg ikke vil at det skal kunne bli oppfattet som romantiserende.

Likevel velger hun altså være mer åpen nå, i tilfelle det kan bidra til litt mer forståelse og litt mindre skam. Derfor forteller hun også om den gangen da alt føltes så mørkt og håpløst at den eneste løsningen hun kunne se var å gjøre slutt på alt.

Det er i hvert fall slik Hanne husker det, før alt ble svart etter overdosen hun tok for omtrent et år siden. Det hun ikke husker, er at hun ringte ambulansen før hun ble bevisstløs.

– Jeg har ingen minner fra det – jeg så jo selv i anropsloggen at jeg hadde snakket med dem i elleve minutter. Det gir ikke noe mening for meg når jeg tenker tilbake, og fortsatt er det noe som er vanskelig for meg å forstå.

Hanne tar en ny pause.

– Men det betyr vel bare at det var noe i meg som ville leve likevel. At jeg ikke ville dø, men ville få det bedre.

– Det var det siste, ordentlige selvmordsforsøket.

Noen måneder senere, i november 2023, la Hanne ut et nytt innlegg på Instagram:

«Det at jeg har overlevd det siste året har absolutt ikke vært en selvfølge. Nok et år med mye medisinering, lange innleggelser og elektrosjokkbehandling. Som om det ikke var nok, så har jeg også fått opplevd hvordan livet er i kunstig koma. Men med fryktelig god hjelp og støtte fra både familie, sykepleiere, leger og psykolog får jeg altså – på tross av alt dette – oppleve å feire nok en bursdag og å få bli 24 år. Tenk det da.»

Steg for steg

Det er ikke så lenge siden sist Hanne gikk på det hun selv kaller en liten smell og måtte legges inn igjen. Men etter å ha vært hjemme i to uker, er hun nå inne i en av de gode periodene.

– Opplegget jeg har nå funker egentlig ganske bra og holder formen noenlunde i sjakk. Hver fjerde uke blir jeg lagt inn for vedlikeholdsbehandling med , eller elektrosjokkbehandling, som gir meg mer overskudd og lyst til å være blant folk i stedet for å ta avstand og isolere meg, som jeg gjør på dårlige dager. Det er mye bedre enn å ta masse medisiner – det er noe jeg unngår hvis jeg kan.

– Jeg får også god oppfølging fra mestringsteamet i Trondheim og psykolog – og jeg er privilegert som får ha en så ekstremt dyktig overlege som behandler når jeg er innlagt. Jeg har faktisk spurt om det er greit at jeg skryter av henne, og det var det: Hun heter Camilla Giske, og jeg har aldri vært borti noen som er så flink.

– Er målet å bli helt frisk?

– Ja.

For Hanne vil leve.

– Men jeg vil ikke leve det livet jeg lever nå.

– Jeg skulle så mye heller hatt bachelor, master og en halv million i studiegjeld enn psykisk sykdom og uføretrygd. Én dag håper jeg å ha en bachelor i vernepleie og en jobb i psykiatrien – det er noe jeg har hatt lyst til helt siden jeg var liten, og nå har jeg jo egne erfaringer jeg kan bidra med også. Behandlerne har også troa på meg, men det er ikke noe vi stresser med. Vi tar det steg for steg, og det er helt greit.

Kjemper for hjelp til autistisk datter: – Kan ikke huske sist jeg så henne glad

Foreldre reagerer på lang tidsbruk: – Ting har ikke blitt bedre

Jenta som falt mellom to stoler