Ungdata-rapporten fra 2020 viser at bekymringer og symptomer på stress ser ut til å øke gjennom ungdomsårene. Nærmere halvparten av elever i videregående skole rapporterer om slike symptomer. Forskere i Norge avslører at elever opplever et betydelig prestasjonspress i skolen som kan resultere i nedstemthet, lavere selvverd og utmattelse. Dette kan påvirke dem videre i livet, og gi utslag som redusert livskvalitet og frafall fra skolen. Derfor har skolen i større grad blitt et sted hvor det jobbes med psykisk helse. Dette inkluderer også lærerrollen.
Utfordringer, men stort potensial
Ved UiA ønsket vi å se nærmere på tiltak for psykisk helse i videregående skole. Vi tok for oss to ulike tiltak, som heter Veiledning og informasjon om psykisk helse (VIP) og Systematisk arbeid med mestring, medvirkning og motivasjon (SAMM). Begge disse har blitt brukt ved en rekke videregående skoler i Norge. Vi intervjuet åtte lærere som hadde jobbet med tiltakene, og analyserte deres erfaringer. (se figur under).
Sykeliggjøring og selv-diagnostisering
Noen lærere trakk frem at de stilte seg kritisk til deler av innholdet i tiltakene på grunn av at de var bekymret for det de omtalte som en sykeliggjøring og selv-diagnostisering. Lærerne var bekymret for at økt innsikt i og informasjon om en diagnose kan føre til at elever kan tenke at de har en diagnose, selv om de kanskje bare har det litt «traurig».
Ulike helsesykepleiere i skolen har rapportert at de opplever at enkelte diagnoser faktisk gir en form for status hos enkelte elever. Flere elever har lest seg opp på ulike kriterier på psykiske lidelser og blitt påvirket gjennom sosiale medier til en misforstått åpenhet hvor det normale har gått over i det mer sykelige. Enkelte lærere i vår studie utrykte også utfordringer med å integrere tiltakene i fag. De opplevde ofte at de sto i en spagat med tanke på å ivareta undervisning i fag og ivareta arbeidet med fremme psykisk helse.
Fra psykisk uhelse til livsmestring
Lærerne opplevde at elevene fikk mer kunnskap om psykisk helse, plager og lidelser. Elevene fikk også innsikt i hvordan de kan oppsøke hjelp. Dette kan bidra til å normalisere psykiske helseutfordringer, redusere stigmaet og gjøre at elevene håndterer psykiske plager og lidelser.
Forskningen viser at relasjoner er en avgjørende faktor, og relasjoner mellom jevnaldrende er spesielt viktig. De anses som kilden til glede, støtte, samhørighet og bekreftelse.
Videre trakk flere av lærerne i vår studie frem at gjennom arbeidet med tiltakene ble de selv bedre kjent med elevene ved at de fikk økt innsikt i og kunnskap om hvordan elevene hadde det på skolen, både faglig og sosialt. En lærer beskrev hvordan refleksjon sammen med elevene hadde bidratt til økt kunnskap om elevene og en større åpenhet mellom lærer og elevgruppe virket å være med på å styrke denne relasjonen. Det er også dokumentert at relasjoner til lærere og medelever er sentrale for elevers velvære og er derfor grunnleggende for å styrke deres psykiske helse. En god relasjon mellom lærer og elev har vist seg å kunne ha en betydning for elevers utvikling, læring og skoleprestasjoner.
Skolen som arena for livsmestring
Veien fra psykisk uhelse til livsmestring handler mye om at vi ser hverandre, bryr oss om hverandre og forstår hverandre. Lærere kan spille en sentral rolle i arbeidet med å fremme unges psykiske helse, men det er avhengig av en helthetlig tilnærming der også skolens arbeidsmiljø og ledelse samt skolens fysiske utforming virker inn. Derfor kan og bør skolen med alle dens aktører i et godt og nært samarbeid være en arena der elever i det daglige føler tilhørighet, fellesskap, trygghet som grunnlag for å forstå, håndtere og påvirke faktorer som har betydning for mestring av sitt eget liv.