Så ble det stille

I slutten av mai la FHI frem tallene for dødsårsaker i Norge i 2023. Fryktelig trist, men ikke overraskende var det økning både i antall selvmord og antall rusrelaterte dødsfall. I dagene etter kunngjøringen ble det skrevet mye om tallene og mange lot seg intervjue, men så ble det stille – Helt stille.

Dette var en varslet katastrofe. Kirkens SOS har, sammen med flere andre organisasjoner, varslet om at samtalene og chattene til hjelpetelefonene i Norge er blitt lengre og mer alvorlige. Vi fryktet at dette ville medføre en økning i antall selvmord i Norge, og varslet videre - Nå er vår frykt blitt et faktum.

En helt ny rapport de regionale helseforetakene har utarbeidet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet viser at det i 2002 var 120 plasser i psykisk helsevern per 100.000 innbyggere, mens det i 2021 bare var 60 plasser. I samme tidsperiode har befolkningen økt. Dette har ført til et dårligere tilbud for de pasientene som har de mest alvorlige psykiske lidelsene.

Samtidig som dette skjer diskuterer Helse Nord å legge ned flere døgnplasser ved flere distriktspsykiatriske sentere i Helse Nords region, fra Mosjøen i sør til Tana i nord.

Da er altså mennesker som sliter med psykisk uhelse og sykdom blitt en salderingspost. En salderingspost der flere dør mens de står i kø og venter på plass. Mange av disse er unge – Veldig unge.

Vi kan virkelig ikke la svarte natta ta for seg av våre medmennesker, unge som gamle. Vi må gjøre noe – og det fort. Vi må få flere og bedre tilbud innen psykisk helsevern fra vugge til grav både på Norsk og Samisk. Forebygging er et lagarbeid og vi er mange som kan bidra, men myndighetene har et særlig ansvar for å bidra til endring/styrking.

Mange av de som står i kø eller trenger hjelp klarer ikke å stå opp for seg selv. Da er det vårt felles samfunnsansvar å bidra til at disse får en stemme.

Som frivillig i Kirkens SOS får jeg vondt i hjertet nå det ringer en 16-åring som forteller at hen bare ønsker å dø, flere vet, men anser ikke hen som syk nok til å få hjelp. Jeg krymper innvendig når jeg hører chatteren på 18 år si at vedkommende har stått på venteliste i 2 år — TO ÅR — uten å komme et eneste steg nærmere et tilbud. Jeg får vondt i sjela når gamle mennesker gråter i telefonen på grunn av ensomhet og selvmordstanker, men er overlatt til seg selv.

Og mens mange som sliter tar kontakt med oss i Kirkens SOS så sitter de som forvalter den felles pengesekken rolig i båten, og det er stille – Helt stille.