Jeg stiller som musikant i en begravelse om få dager. Jeg har gjort dette innimellom, i mange år. Det er ikke for alle. Men det er en jobb, som alt annet. Du tar på deg ei dressjakke. Pusser skoene. Setter noen nye strenger på gitaren, og lar det stå til.

Ofte får man høre presten fortelle om et langt og innholdsrikt liv som omsider har tatt slutt. Innimellom preken og talere spiller jeg, etter beste evne, et par låter som de pårørende har valgt ut. Jeg synes det er meningsfullt å bruke musikken som trøstende redskap i en sånn stund. Jobben høres kanskje merkelig ut. Men man vender seg til det.

Om få dager er det imidlertid annerledes. Jeg skal spille i begravelsen til et ungt menneske som selv har valgt å gå ut av livet. En sånn spillejobb vender man seg aldri til. Så totalt meningsløst. Hvor svart er den natta som gjør at en ung person velger å avslutte alt? At det er bedre og ikke leve, enn å leve?

Årsakene kan så klart være komplekse og sammensatte. Det som i hvert fall er sikkert er at psykisk sykdom har eksplodert blant unge mennesker de siste årene. Og noen mønstre kan vi se. Mange forskere mener de ser en klar sammenheng med tanke på årsak og virkning i forhold til da sosiale medier tok over unge folks liv. Parallelt så man en drastisk økning i psykiske lidelser.

Corona førte også til et ytterligere press på hjelpeinstansene i psykiatrien. Mange i den bransjen har slått alarm om at Norge ikke er rustet for bølgen av psykiske lidelser som slår inn mot land. Og da spesielt blant unge folk. Vi som jobber i skolen merker også dette godt. Tilbud og etterspørsel er i ubalanse.

Generasjon prestasjon blir de kalt noen ganger, de unge voksne i Norge i dag. Det skal presteres. Det skal leveres. Mange forteller at de føler på et stort press fra flere hold. Forskning viser også at mange unge ser mørkere på fremtida enn generasjoner før dem. Klimakrisen og økonomisk dyrtid hjelper heller ikke på.

Så, hva kan vi gjøre da, for å forebygge dette mørket? Jeg er ikke psykolog. La det være sagt. Men jeg har noen tanker likevel, som en vanlig mann i gata på 41, og pappa til to.

Mindre skjerm. Søvn. Spise sunt. Være i aktivitet. Disse tingene har aldri skadet noen, og jeg tror alle er enige her. Jeg har også, rent personlig, tro på å bruke naturen og de store skogene som omgir oss i Elverum.

Utover det - jeg tror vi kan begynne med at vi menn tør å snakke om psykisk helse. Gutter og menn er dessverre grovt overrepresentert stusselige statistikker. For eksempel i antall selvmord.

Vi pappaer burde gå foran som et godt eksempel for ungene våre. Og for hverandre, som kamerater. Det er misforstått liksom-macho sprøyt at menn aldri sliter. Det hjelper å ta en prat i guttegarderoben. Eller i garasjen. Vi kan gjøre det på vår måte. Men vi burde gjøre det.

Samtidig må man også ta innover seg realiteten om at livet ikke bare er enkelt. Dette må vi også snakke med ungene våre om. Du er ikke nødvendigvis psykisk syk selv om du er trist. Et normalt liv kan romme både høye topper og dype daler.

Det er faktisk også mulig å kjenne litt for godt etter. Men er man syk, er man syk. Og da burde man skaffe hjelp. Dette er en hårfin balansekunst. Ungene våre må øve seg på å skille bark og ved.

Det viktigste vi kan lære ungene våre tror jeg er å finne viljen til å leve. Å hjelpe dem til selv å navigere seg fram til en mening med tilværelsen. Den reisen må de gå selv. Men vi kan vise vei. For å sitere et fint dikt av Helge Torvund:

«Lyset

du treng

finst».

Jeg tror han har rett. God helg.

  • I podkasten "Helt Psykt" fra Østlendingen, snakker elverumsingen Simen Nyborg (20) med ulike gjester om unges psykiske helse. Hør alle episodene her: