I 2024 rapporterer unge om flere psykiske plager enn noen gang tidligere. Både tall på diagnoser og andel som rapporterer psykiske plager er i økning.
En nylig studie viste at andelen med problematiske nivå av psykiske plager i Norge har økt med omtrent ti prosentpoeng i perioden fra 1992–2020. Lignende tendenser finnes i de fleste vestlige land.
Hvordan man skal tolke denne statistikken er gjenstand for intens debatt både blant fagfolk og rundt middagsbordet.
I sin bok «The Anxious Generation: How the Great Rewiring of Childhood Is Causing an Epidemic of Mental Illness» konkluderer den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt at vi lever i en pågående epidemi av psykisk uhelse hos unge, som er forårsaket av sosiale mediers destruktive kraft.
Haidts hovedargument er den slående sammenhengen mellom stadig økende psykiske plager og økt bruk av sosiale medier.
Ifølge Haidt er det ingen andre mekanismer som kan forklare hvorfor de unge er blitt så psykisk syke, men denne konklusjonen er langt fra ukontroversiell.
I sin kritiske anmeldelse av boka påpekes noe som enhver student på universitetet får servert fra første dag: Korrelasjoner betyr ikke nødvendigvis årsakssammenheng. Det kan være at disse to samfunnstrendene skjer samtidig, men uten at den ene er årsak til den andre.
Det foregår også en mer grunnleggende debatt, nemlig om man i det hele tatt kan stole på statistikk om unges psykiske helse. Hvis de unge har byttet ut begrepet redsel med angst og trist med deprimert, så må tallene tolkes deretter.
Den danske psykologen Svend Brinkmann hevder vi lever i en diagnostisk kultur, hvor unngåelig personlig lidelse blir forstått som psykisk sykdom.
Den terapeutiske kultur har erstattet de tradisjonelle teologiske perspektivene og klassekampforståelsene. Der man tidligere forstod personlig lidelse som et ledd i det godes kamp mot det onde eller som en konsekvens av sosial undertrykkelse, forstår man nå lidelse innenfor diagnostiske rammer.
Debatten er parallell til den man møter når man skal skille mellom psykisk syke og friske. Psykiske lidelser kjennetegnes av både et subjektivt og et objektivt element. Det subjektive elementet er en opplevelse av lidelse, eksempelvis angst eller depresjonsfølelse.
Den subjektive dimensjonen er selvsagt viktig når man skal definere psykiske lidelser, men også grunnleggende problematisk for forskere.
På samme måte som at man ikke vet om rødfarge oppleves likt fra person til person, vet man ikke om en depresjonsfølelse er sammenlignbar.
Den objektive dimensjon handler om at det blir vanskelig å gjennomføre livets oppgaver. Denne dimensjonen gir et fast holdepunkt når man skal tolke voksende tall på psykisk uhelse.
Siden de fleste psykiske lidelser per definisjon henger sammen med vansker i det daglige liv, kan konsekvensene av psykiske plager kaste lys over debatten.
I en nylig publisert studie har vi undersøkt sammenhengen mellom angst, depresjon og ADHD, og hvordan disse henger sammen med skoleresultater til norske ungdommer. I takt med en drastisk økning av diagnoser ser vi at den skolemessige negative sammenhengen går nedover over tid.
Satt på spissen: I 2006 var det få med disse diagnosene, og de som hadde diagnoser gjorde det ofte dårlig på skolen. I kontrast var det mange med diagnosene i 2019, men de med diagnose gjorde det ikke så dårlig på skolen.
Når det gjelder alvorlige psykiske lidelser, som schizofreni, ser vi ingen tilsvarende økning i antall diagnoser, og heller ingen endring i sammenheng med skoleresultater. Vi tolker dette som at diagnosene er i bevegelse.
Mer fokus på psykisk helse og økt åpenhet medfører at flere får diagnose, uten at dette er et tegn på økning i psykiske lidelser per se.
Da blir neste spørsmål om dette er veien vi ønsker å gå. Er det riktig at unge får diagnostiske merkelapper som en konsekvens av at samfunnet ønsker å hjelpe dem?
Brinkmann frykter at den ensidige diagnostiske selvforståelsen skaper avmakt fordi de unge ikke klarer å se hvordan deres tilstand blir påvirket av politiske og ideologiske forhold.
På den andre siden er det mange unge som får nytte av både spesialpedagogikk og Ritalin, tilgjengeliggjort via PPT og BUP. Derimot kan ingen av kommunen eller statens avdelinger sette i gang en sosial revolusjon.
