Tidligere kriminalitet og psykisk helsehjelp hos personer med soningserfaring som blir dømt til tvungent psykisk helsevern

Diskusjon

Blant personer med soningserfaring dømt til tvungent psykisk helsevern, hadde majoriteten både vært dømt (86 %) og behandlet i psykisk helsevern (81 %) før de begikk kriminaliteten som inngikk i dommen om tvungent psykisk helsevern. Over halvparten hadde også tidligere kriminelle forhold som var henlagt grunnet tvil om tilregnelighet. De fleste hadde mange tidligere domfellelser, oftest knyttet til rusmiddellovbrudd, orden- og integritetskrenkelser og vold. To tredeler hadde vært innlagt i psykisk helsevern de siste to årene før siste kriminelle gjerning i dommen om tvungent psykisk helsevern, men innleggelsene var i hovedsak korte. De vanligste diagnosene var rusmiddellidelser og psykoser.

Det lave utdanningsnivået i gruppen kan muligens forklares med at tidlig debut av psykiske lidelser og rusmiddelbruk øker risikoen for å ikke være i utdanning og arbeid (13). Samtidig er slik marginalisering en risikofaktor for utvikling og forverring av psykisk sykdom (14). Den lave inntekten fra lønnsarbeid og den lave totale årlige inntekten støtter inntrykket av en marginalisert gruppe.

Selv om mange hadde vært i behandling i psykisk helsevern de siste to årene før siste kriminelle gjerning i dommen til tvungent psykisk helsevern, var innleggelsene korte og den polikliniske oppfølgingen relativt lavfrekvent. Bare halvparten av de som hadde en rusmiddeldiagnose, ble behandlet i tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Dette kan skyldes at personer med en psykoselidelse mottok rusbehandling i psykisk helsevern, men det kan også bety at de ikke har fått tilstrekkelig behandling for sine rusmiddelproblemer.

Oppsummert ser vi en gruppe som kjennetegnes av mange dommer, korte fengslinger, mange og korte innleggelser i psykisk helsevern samt mange henleggelser grunnet tvil om tilregnelighet i tiden før de begår kriminaliteten som fører til dom til tvungent psykisk helsevern. Majoriteten falt tidlig ut av skolegang, utdanning og arbeidsliv, og en betydelig andel hadde fått kriminelle forhold henlagt på grunn av ung alder. Mange var alvorlig psykisk syke og rusmiddelavhengige, og hadde vært utenfor samfunnet i lang tid. Til tross for at de gjorde mye skade i eget og i andres liv, og at de har vært godt kjent i flere etater over tid, virker det som at ingen av etatene hadde klart å hjelpe dem på en adekvat måte. Dette overordnede bildet utdypes i mer detaljerte kasuistikker fra Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) (15, 16). Her pekes det på at når hver etat tar ansvar for sitt eget område, vil en del personer falle mellom tjenestenes ansvarsområder. Ukom etterspør en avklaring av hvem som skal ha det overordnede ansvaret for pasienter med alvorlig psykisk sykdom og forhøyet voldsrisiko (15), og det har blitt argumentert for at dette ansvaret bør reguleres av helselovene heller enn av straffeloven (17). De siste årene har motsatt utvikling funnet sted, selv om det ikke nødvendigvis har vært hensikten (18).

Denne studien begrenses ved at den er basert på et selektert utvalg av de som totalt dømmes til tvungent psykisk helsevern. I perioden for undersøkelsen ble det avsagt 431 slike dommer (4). Vi inkluderte kun de tilfellene der personen på et tidspunkt i perioden 2000–19 hadde sonet i fengsel, hvilket gjaldt 286 personer, 66,4 % av det totale antallet. Det er grunn til å anta at forekomsten av kriminalitet og domfellelser er høyere i denne selekterte gruppen. De med dom til tvungent psykisk helsevern som ikke ble inkludert i denne undersøkelsen, ble trolig fraktet rett til sykehus etter den siste kriminelle gjerningen som førte til dommen, og har altså i mindre grad, eller ikke i det hele tatt, vært i fengsel. Det er imidlertid grunn til å anta at sykdomsbelastningen blant dem som ikke inngikk i undersøkelsen, er minst like høy som hos dem som inngikk, noe som gjør at estimatene for sykdom og behandling kan være for lave. Vår undersøkelse gir ikke informasjon om innhold i behandlingen, og kommunal helsehjelp inngår heller ikke i våre data. Like fullt er dette den første norske undersøkelsen som gir et grundigere bilde av bakgrunnen til en større gruppe personer dømt til tvungent psykisk helsevern. Studien kan forhåpentligvis bidra som kunnskapsgrunnlag i diskusjonen om ansvar for og hjelp til de alvorlig psykisk syke med forhøyet voldsrisiko.