Da gjelder det å ikke gi seg. Arbeiderpartiet er «på glid» til å ta det til seg. AP jobber godt med skolen nå, men så var det også mye å rette opp etter åtte år «Høyre-skole».

Jeg vil punkt for punkt trekke logiske slutninger inn i saken. Først denne. Hvis det ikke kan bevises at store skoler, store klasser og mange lærere gir et tryggere oppvekstmiljø, ligger beviskravet på motsatt side.

All erfaring tilsier at de aller fleste barna vil være tryggere og bli lettere sett og hjulpet i mindre og oversiktlige miljøer. At «alle kjenner alle» i barnehagen, skolen og grenda vil være en styrke. Noen unntak vil det være, om skolemiljøet blir veldig lite for enkelte barn, for ansettelse av kvalifiserte lærere eller om forhold i familien går ut over eleven i nærskolen.

«Skolen i et nøtteskall»: Jeg siterer en lærer på barnetrinnet: «Vår viktigste oppgave er å gjøre elevene trygge slik at de vil klare seg godt i livene sine». Lovverket har kalt dette «gagns menneske», det favner både helse og virke. Trygghet først av alt. Trygghet er en grunnleggende forutsetning for å lykkes i fagene.

Politikken av gjør utfallet: Utredningen for framtidig skole i Stange handler mest om tiden fra skolebussen gikk og til den er tilbake. Antatte fordeler er langt mer omtalt enn mulige ulemper. Kostnadene ved ulemper er generelt utelatt. Mange kan heller ikke tallfestes, bare forstås.

Sosiale forhold i skolen oppfattes av øynene som ser, påvirkes av ideologi og av kortsiktig økonomi. Lærernes fagområder ut over pedagogikk er rigget for «teoriskolen», så lenge det vil vare. «Tjenester» for å hjelpe elever som sliter pedagogisk og psykisk konsentreres til store skoler for å bli sterke faglig og å bruke arbeidstiden effektiv. Skolemiljøet vektlegges lite.

En dyktig lærer med god oversikt kan observere de sosiale utfordringene og identifisere bakenforliggende faktorer. Et mindre kollegium kan lettere stå sammen rundt eleven, og nærheten til leder, her rektor er en ubestridt fordel.

Det spørres om ikke organisering er viktig for at lærere selv skal kunne håndtere elevers utfordringer bedre og derav unngått ekstern ressursbruk. Det drøftes heller ikke hva samspillet med fritiden har å si. Med nærhet mellom skoletiden og fritiden blir eleven sett, eller også observert som fraværende. Sosiologi er helt avgjørende for å forstå, men blir for langt å ta med i et og samme leserinnlegg. Jeg vil tegne det «psykiatriske bildet». Husk da «tidsklemma» og mer stress på alle i familien om skoledagen blir lengre, barnehage og SFO lengre unna.

Psykiske vansker: Den eneste måten å forstå et menneskes psykiske lidelse/sykdom på i voksen alder er å gå livstråden tilbake. Med lang erfaring og viten er det mulig og nyttig å overføre mekanismene på gruppebasis også. Det bør har offentlig interesse å se på grunnskolens betydning. Hva som er et godt miljø for barn samlet sett, er lite vektlagt i den pågående skolesaken i Stange.

Vi må våge å snakke høyt om barnas psykiske lidelse. Vi snakker om å forebygge, men ikke at sykdom faktisk oppstår, hvorfor det skjer, når det skjer, hvor tidlig, hvor mange det gjelder og hva vi kan gjøre og det som skulle vært gjort. Det kan gjøre vondt, men det gjør vondere å vente for lenge.

Økende samfunnsproblem: Psykisk helse i den yngre befolkningen når store bølger i media om dagen. Nye planer for «arbeidslinja» innebærer nytt håp for noen, men kan bli farlig for mer sårbare. Det er ingen debatt om hva som ligger bak. Nye forventninger er ingen trøst for de som ikke makter, det kan bli «mørkere». Det er å håpe at rapporten bak retorikken på «skjermen» likevel ser menneskene som ikke ser noen mulighet for å kunne arbeide.

Kim larsen sa; «Jeg kan ikke forstå hvad en regjering skal gjøre godt for, hvis det ikke er for å hjelpe de svage. De sterke skal sgu nok klare seg". På «vår tue» heter det «kommunen». I Norge har kommunen stor frihet til å prioritere.

Ungdommens sykdom: Mange trenger hjelp for å komme til et godt liv. Når i livet psykisk lidelse oppstår synes ukjent (jeg tror), eller glemt (verre). Det er alvor når 50 prosent av de som får en psykisk lidelse i livet ennå ikke har begynt på videregående.

Det opplyses om tre alvorlige statistikker i tiden. Økende antall unge med uføretrygd er alarmerende. Det betyr at de alle sammen har en alvorlig belastende tilstand, «diagnose», knyttet til å ikke makte en jobb. Retorikken hentyder på at det finnes mange «latsabber», men de har allerede prøvd alt de maktet. Jeg får «vondt» når dette ikke nyanseres, og det skjer knapt i medias offentlige debatt.

«Utenforskap»: Hvis de unge virkelig får tilpasset behandling og rehabilitering nytter det å prøve mer, og lykkes de ikke denne gangen heller har de fått en viss tilgivelse i samfunnet. De var likevel ikke «giddelause». Men fikk de riktig og god hjelp?

Hovedregelen må bli at «det nytter ikke å piske en sprengt hest». Vi som gikk på skolen for lenge siden vet hvordan det gikk med «Vesleblakken», gutten kom til doktor i tide, men hesten døde.

For noen blir det enda mørkere, de klarer ikke se for seg mer stress og belastning, hentydninger og skam. Selvmordstallene for barn og unge under 20 år vokser faretruende, hold deg fast, med 43 prosent økning i 2023. Vi våger å nevne pandemi og nedstengning, relevant for skoledrift i krise, som en sannsynlig del av forklaringen, men ikke hvordan vi skal møte dem med helsehjelp.

Formelen for utvikling av depresjon er belastning over evne x tid, det vil si for mye stress. Ingen tar livet sitt uten depresjon, om den så bare oppstår vises som kort tids desperasjon. «Depresjon er elendighetens mor».

De fleste under 20 år er elever i skolen. Undersøkelser med selvrapportering sier at cirka 30 prosent av ungdommene sliter med depressive symptomer, enten det gjelder en hvilken som helst dag i året eller innenfor et år, og andelen berørte blir da vesentlig høyere. Depresjon som sykdom med behov for behandling er det ikke gode tall for lokalt, men vi har god «peiling».

Mobbing er på grunn av utbredelsen den alvorligste formen for traumer vi må forholde oss til. Konsekvensen er vanskelig for skolen å se, siden det gjennomsnittlig tar 6-7 år før belastninger ender i en psykisk sykdom en gang i videregående skole, frafallets epoke. Det er regelen mer enn unntaket, sett tilbake fra voksen alder, at elever med ADHD og svake sosiale ferdigheter mobbes.

På ny; er det ikke lettere å observere og hjelpe når stort sett alle på skolen kjenner hverandre?

Helsehjelp for unge er nokså tilfeldig. Det er gjennom ungdomsårene det blir mer alvorlig. Frafall i skolen vekker stor bekymring. Mange kan hjelpes med tilrettelegging, også de som har moderate psykiske vansker. Vi husker ofte på ADHD og lærevansker, men autistiske trekk altfor sjelden. Om lag 10 prosent av barna barn kan ha særtrekk som gjøre det krevende å være sammen sosialt og krevende å lære. Det er skremmende høy forekomst av ADHD hos de umodne og yngste barna med tidlig overgang fra barnehagens opplegg.

Samlebetegnelsen er «nevrodivergent», det er de som kan ha veldig sterke sider, men ikke alltid de som skolen spør om. Vanskene er ikke sykdommer, heller ikke med diagnose, men de kan øke risiko for psykisk sykdom betydelig. Mange vil ha anlegg for psykisk lidelse samtidig, for spesielt depresjon. Nå er vi ved det «bipolare spekter», som veldig ofte er starten på alvorligere lidelser.

Lærerne har det krevende. Uten orden, ro og trygghet i klassa, hva blir igjen av ressurser til elevene med særlig svake forutsetninger? Vi kan snakke om «passe store klasser», som synes å stemme over ens med lærenormens grense på 15 barn per lærer på småtrinnet. Målet med sentralisering er motsetningen, størst mulig klasser mht til økonomi.

«Ikke be inn flere barn til bursdag enn barnet er av år», leste jeg nettopp. «Barna klarer ikke forholde seg til flere enn det samtidig». Om vi regner bare de sårbare barna som sliter med relasjoner, oppmerksomhet og sosiale koder er vi godt innenfor sannheten i dette. De urolige skaper ofte «situasjoner» som tar oppmerksomheten for det som skulle skje.

Skolen trenger bygda: Det er ikke å «be for sin syke mor» å sikre mindre og tryggere skolemiljøer enn sentralskolene med flere hundre elever. Det er å be om trygghet for «vesla» eller oftere «pjokken» som modnes og tilpasses senere enn flertallet. «Det skal en hel landsby til for å oppdra et barn» er heller ingen floskel, men et visdomsord på høyde med andre ordtak vi kjenner.

Bygda trenger skolen: Det er den selvsagte sannhet som også fører til varierende tilbud til barn og foreldre. Vitnesbyrdene har vært flere i folkemøtene når innflyttere med dårlige erfaringer fra store skoler kommer til våre bygder for at barna skal oppleve en annen skolegang. Fra skolevegring til hver morgen full av lyst har vi hørt om. GLEDE er den beste medisin mot mismot.

Konsekvensene: «Ung ufør» er de som er trygdet før de fyller 26 år, eller de som fikk tilbakeført uførheten og fikk denne litt høyere stønaden. Nå sørgelig redusert for å gjøre det vondere å ikke jobbe.

Sosialt utenforskap må først forebygges gjennom grunnskolen, identifiseres gjennom ungdomsårene og møtes med tilpassede tiltak. Jo tidligere dette skjer jo færre trenger psykiatrisk behandling, tiltak mot rus og krevende tilrettelegging. Jo nærmere 26 år en kommer, jo høyere risiko for varig syk og varig ufør. Ung uten skole eller jobb er høyrisiko for videre helseskade.

JEG SIER IKKE at skolen alene kan ta mer enn sin del av den nødvendige forbedringen. Utfordringene gjelder verken ei klasse, en skole, en kommune spesielt, heller ikke bare et land. Mobbetallene har økt på nasjonalt nivå. På kommunalt nivå rammes både små og store skoler, men vi hører mest om de store. Psykiske lidelser har økt internasjonalt. Det vi har felles er pandemien, klimakrise og «skjermbruk»

Enda en gang «kred» til AP som har tatt tak, og til og med ser til Vallset i nye nasjonale anbefalinger. En politikk som er lydhør for argumenter fra «slike som meg», bare det blir sagt og skrevet og vedtatt mange nok ganger.

Hvis det ikke kan bevises at store skoler, store klasser og mange lærere gir et tryggere oppvekstmiljø, ligger beviskravet på motsatt side.