Private helseaktører og underskudd i psykisk helsevern

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Under styremøtet i Helse-Nord RHF den 28. august ble det rapportert om store underskudd. En stor del av underskuddet skyldes fristbruddkostnadene i psykisk helsevern. Psykisk helsevern for voksne har så langt i år brukt 118 millioner kroner i fristbruddkostnader. I psykisk helsevern for barn og unge har forbruket vært 49 millioner kroner. Fokuset på bruken av private helseaktører i spesialisthelsetjenesten blusset opp etter at avisa Nordlys den 30. juni 2024 avslørte store utbetalinger fra helseforetakene til private fristbruddfirmaer. Innholdet avtalene med fristbruddfirmaene er hemmelige, og helseforetakene må betale regningene fra de private aktørene uten å vite nøyaktig hva de betaler for. Problematikken rundt fristbrudd i psykisk helsevern i Nord-Norge er ikke ny. Et søk på nettet viser at de siste 10–12 årene har fristbrudd og store utbetalinger til private aktører fra helseforetakene vært et tilbakevendende tema.

Nordlys’ analyse viser at private leverandører i psykisk helsevern fakturerer rundt 31 timer per pasientforløp, mens tilsvarende tall for UNN er 13 timer. Timer telles ulikt i spesialisthelsetjenesten og i fristbruddfirmaene. I spesialisthelsetjenesten telles aktivitet som gir betaling gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF), mens fristbruddfirmaene fakturerer all tid medgått til direkte arbeid med pasienter, administrativt arbeid og journalskriving. For eksempel telles en hel dag med utredning/behandling, administrativt arbeid og journalskriving utført av to fagpersoner som én time/kontakt i spesialisthelsetjenesten. Helseforetakene mangler statistikk som viser hvor mye reell tid som brukes på pasientbehandling, noe som gjør det vanskelig å sammenligne tallene fra private leverandører og spesialisthelsetjenesten. Nordlys' beregninger indikerer at de private helseaktørene fakturerer rundt 3.500 kroner per behandlingstime. Kostnaden per behandlingstime i psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten er på samme nivå. Ved sammenligning av timepris må det tas høyde for at metoden for telling av timer er ulik, og at helseforetakene har mange andre oppgaver enn direkte pasientbehandling som inkluderes i kostnadsberegningene. Utdanning av spesialister, forskning og håndtering av akuttpasienter er store utgiftsposter som private aktører slipper. I tillegg fakturerer de private aktørene for administrativt arbeid, noe som ikke er synlig i ISF-telleverket som helseforetakene benytter.

I Nordlys fremgår det at UNN har satt et makstak på 15 konsultasjoner for pasienter med psykiske lidelser før videre behandling må avklares med overordnede. Hvordan dette oppleves for pasientene og behandlerne er uklart. En tilsvarende praksis i somatiske helsetjenester, hvor for eksempel en kreftlege må avklare antall cellegiftkurer til en konkret pasient med sine overordnede, ville sannsynligvis medført betydelig oppmerksomhet fra både leger og pasienter. Økonomiske aspekter og ressursbruk står ofte i fokus når private aktører finansiert av helseforetakene diskuteres, men pasientenes opplevelser bør også vurderes. Enkelte pasienter kan oppleve kortere ventetider og mer tilgjengelige tjenester hos private aktører, men det er usikkert om dette medfører bedre behandlingsresultater. Evalueringer av behandlingskvalitet og pasienttilfredshet kan bidra til en mer nyansert forståelse av om private helseaktører leverer tjenester på nivå med eller bedre enn de offentlige tilbudene. Det mangler i dag systemer for å gjøre denne type sammenligninger mellom helseforetakene og de private leverandørene.

Sammenligningen mellom offentlige og private aktører er komplisert og krever oversikt over de ulike oppgavene og kostnadene involvert. Derfor er det viktig å se helheten og ikke bare fokusere på timepriser og antall behandlingstimer per pasient. Det virker å være liten politisk vilje til å fjerne fristbruddordningen, sannsynligvis fordi politikerne ikke ser noen åpenbare gode alternativer for å gi pasientene helsehjelp innenfor fristen.

Så langt i år har helseforetakene i Helse-Nord RHF betalt 167 millioner kroner til private firmaer som leverer psykiske helsetjenester. Nordlys har dokumentert at eierne av de private helseaktørene tar ut en betydelig andel av disse pengene som utbytte. Hvis trenden fortsetter, vil beløpet dobles innen utgangen av året. I dag tas en betydelig andel av skattepengene som er tildelt helseforetakene ut som utbytte til eierne av fristbruddfirmaene. Ved å bruke pengene som betales til fristbruddfirmaene til å utvikle egne tjenester, har Helse-Nord RHF og helseforetakene et stort handlingsrom til å gi pasientene helsehjelp innen fristen. På den måten vil helseforetakene i praksis legge fristbruddordningen død uten politikernes hjelp og redusere underskuddene i egne regnskap.