De aller fleste har det bra i Norge, men vi lever samtidig i en tid hvor jeg opplever at de unge har flere forpliktelser, mer selvpåført press, et større opplevd ansvar og stadig økende utfordringer knyttet til mobilbruk og sosiale medier.

I en undersøkelse gjort av SSB høsten 2023 er det noen grupper som har gitt seg selv en lav skår når det gjelder tilfredshet med livet alt i alt; Enslige, enslige forsørgere, ikke-heterofile, arbeidsledige, arbeidsuføre, de med lavest inntekt, og sist men absolutt ikke minst personer med langvarige helseproblemer og personer med symptomer på psykiske plager. Det interessante med dette datagrunnlaget fra SSB er også at det er de mellom 18-44 år som oppgir lavest skår når det gjelder livskvalitet. Før i tiden var dette helt omvendt, og det var de unge voksne i samfunnet som var mest fornøyd med livet. Så hva har skjedd?

Samfunnet beveger seg i en retning hvor vi bygger et hjem og en tilværelse som gir mindre grunn til å måtte ta steget ut av ytterdøra for å bli underholdt. Statistikk fra SSB forteller at flere unge opplever at de er mer ensomme enn før, samtidig som vi ser tendenser til økning i psykisk uhelse hos den yngre delen av befolkningen. Livskvalitetsundersøkelsen til SSB fra 2022 forteller at 44% av Norges befolkning er plaget av ensomhet, i større eller mindre grad. Som videre kan kobles til en følelse av å være utilfreds med livet og mangel på en meningsfylt hverdag. Vi er tross alt sosiale vesener av natur, samtidig som vi sjeldnere tar turen ut av ytterdøra for å møte andre sammenlignet med før i tiden.

Verdensdagen for psykisk helse peker på at diskriminering øker risikoen for å utvikle depresjon, angst og andre psykiske plager, som i kombinasjon med ensomhet kan skape store utfordringer. Selv om vi alle er ulike, og har ulike sosiale behov, så har vi alle behov for et sosialt fellesskap rundt oss som gir støtte, tilhørighet og som inkluderer.

Når det kommer til diskriminering er jeg mindre opptatt av debatten rundt «woke» og hvorvidt vi i den yngre generasjon blir raskere krenket, men straks mer opptatt av at vi skaper et godt lokalsamfunn rundt oss. Det får jeg håpe de fleste av oss er. Men hvordan bygger vi egentlig et godt og sosialt lokalsamfunn?

Vi må fortsette å bygge samfunnet for innbyggerne

Jeg er interessert i både sport og kultur, og opplever da at jeg har mye å velge mellom i Mo i Rana. De gangene i året jeg virkelig føler meg en del av én stor levende organisme er på et fullsatt Sagbakken Stadion, eller sletta på Revelen i slutten av august. Alt dette er viktige øyeblikk som gir en god anledning til å legge bort en mobiltelefon jeg er altfor opphengt i, og gi ny energi jeg kan bruke til andre aspekter i livet mitt.

Samtidig ser jeg behovet for at vi trenger enda flere sosiale møteplasser, og kanskje må ikke alle innbyggerne i Mo i Rana være en del av én stor og lykkelig familie. Det må være plass til subkulturer og ulike undergrupper. For storstuene jeg nevnte i forrige avsnitt gir store viktige opplevelser, men like viktig er det å skape rom til alle de ulike menneskene som bor her, som har ulike interesser, behov og ønsker. Disse stedene må også være tilgjengelige når folk trenger det.

Jeg hadde nylig en viktig samtale med en internasjonal tilflytter som gjorde meg oppmerksom på begrepet «third place». Kort fortalt stedet du kan besøke utenfor hjemmet («first place») og jobb (second place). Et uformelt, upretensiøst og lettbeint møtested, som ikke krever at du møter opp jevnlig. Kom som du er, når du vil. På disse stedene oppstår det gjerne et fellesskap med kjente fjes som du kjenner igjen selv om du ikke har besøkt dette stedet på en stund. Hva er ditt «third place» her i Mo i Rana?

Mitt «third place» har i sommer vært de fantastiske diskgolfbanene som har blitt etablert de siste 2 årene. En sosial møteplass jeg ikke visste var en greie før banen på Mjølan ble etablert i fjor. All ære til alle som har bidratt til å realisere disse. Jeg er evig takknemlig.

Diskgolf krever ikke mer enn en startpakke på 1-3 disker, og må være en av idrettene jeg har snublet over med lavest terskel for å starte med. I år som i fjor har jeg kunnet dra sammen med andre som har vært nysgjerrige på sporten, men også kunne dratt alene. Forøvrig en øvelse som har satt langt inne for noen som ofte beskriver seg selv, og blir beskrevet av andre, som et veldig ekstrovert menneske. Det vakre med fellesskapet som oppstår lokalt i denne sporten er at når jeg drar alene så havner jeg raskt i prat med andre som er der for å spille, og går sjelden alene med mindre jeg ønsker.

Snart kommer vinteren, og da er banene straks utilgjengelig under snøen, og jeg kommer til å lete og lengte etter et «third place» som fyller behovet for et lavterskel sted å kunne dra til for å senke skuldrene i hverdagen. Helt til våren kommer og jeg kan møte igjen kjente ansikt på Mjølan og Skillevollen.

Poenget mitt er egentlig ikke å frelse alle i Rana med diskgolf, men hvilke andre lavterskel sosiale møteplasser kan vi skape sammen?

Hva er ditt drømmested?

Erfaringsmessig er det fint å skape en sosial møteplass basert på en aktivitet, eller et sted hvor man kan slappe av, ta en kaffe og slå av en prat. En god «third place» kan gjerne være en kafé eller et utested, og personlig synes jeg vi har fått flotte kaféer som fyller en del av dette behovet for folk i ulike aldre. Men særlig de yngre generasjonene ønsker seg i større grad steder å høre til som ikke alltid handler om å konsumere alkohol.

Jeg ønsker meg flere steder jeg kan besøke for å dyrke min kulturelle side, og bli kjent med andre gjennom å lytte til ny musikk, spille brettspill, knuse noen i Mario Kart, eller andre lignende aktiviteter. Mer enn gjerne flere steder hvor innbyggerne kan samhandle på tvers av at man snakker ulike språk eller har funksjonsnedsettelser. Det er god inkludering i praksis. Jeg tror vi trenger mer ressurser og midler til kultursektoren, og ønsker meg et ressursterkt og mangfoldig samfunnshus/kulturhus for både barn og voksne.

Skal vi forebygge, og bygge opp de unges mentale helse mener jeg vi må finne verdien i å bygge flere gode sosiale møteplasser og gode samfunn å leve i. Slik sørger vi også for at de unge har noe å flytte tilbake til, og at tilflyttere ønsker å bli værende.

Hva er ditt drømme-«third place»?

Ps. Vi trenger å snakke mer sammen. #gi8minutter

Søk opp og bli med å markere Verdensdagen for psykisk helse den 10. oktober.

Her kan du finne hjelp

Sliter du med ensomhet eller andre psykiske plager, her er noen fine steder du kan ta kontakt og bli tatt godt i mot:

Mental Helse Hjelpetelefonen

Telefon 116 123 (hele døgnet)

Ringer du hjelpetelefonen og taster 2 kommer du til Foreldresupport

Chat-tjeneste og skrive-tjeneste: sidetmedord.no (hele døgnet)

Mental Helse Ungdoms Hjelpechat for unge voksne

Mental Helse Ungdoms Hjelpechatchat er for ungdom og unge voksne, i alderen 18-35 år. Her kan du snakke med en frivillig, helt anonymt. Ingen problemer er for små og du kan få snakke om det du vil.

Åpningstider: hver dag kl. 18-21, fredager 18-24.

Alarmtelefonen for barn og unge

Telefon 116 111

Alarmtelefonen er et nødnummer for barn og unge, som er gratis å ringe. Ta kontakt hvis du opplever vold i hjemmet, er utsatt for overgrep, er redd for tvangsgifte eller opplever andre akutte og vanskelige situasjoner. Tilbudet gjelder også voksne som er bekymret for barn og unge – eller har mistanke om at de utsettes for vold og overgrep.

Kors på halsen

Ring, skriv, chat eller diskuter (for alle under 18 år)

Telefon 800 33 321 (mandag–fredag kl. 14–22). Chatten er åpen alle dager kl.14 – 22 (også i helgene)

Tjenesten er gratis og du kan være anonym

Røde Kors driver tjenesten.

Kirkens SOS

Telefon 22 40 00 40 (hele døgnet)

Du kan chatte anonymt med Kirkens SOS på www.soschat.no hver dag fra 18.30–22.30 (fredag frem til 01.30). Du kan også skrive en SOS-melding via www.kirkens-sos.no. Du kan være anonym og du får svar innen 24 timer.