Flere videregående skoler i Innlandet har noen av landets høyeste gjennomføringsprosenter-og det skal vi være stolte av. Men tall viser at vi har en jobb å gjøre hva mobbing, rasisme, diskriminering, utenforskap og selvmord angår. I Innlandet er det flere ungdommer som dør i selvmord enn i trafikken.

I dag brukes kun 2% av vårt helse og sosialbudsjett på forebyggende arbeid, resten går til «reparasjoner».

I følge Folkehelse-rapporten har 15-20% barn og unge i Norge mellom 3 og 18 år nedsatt funksjonsevne på grunn av psykiske plager.

Nedsatt funksjonsevne kan deles inn i synshemming, bevegelseshemninger, hørselshemming, utviklingshemming og psykososiale funksjonsnedsettelser.

Utenforskap som følge av nedsatt funksjonsevne kan handle om barrierer som følge av manglende eller utilstrekkelig tilrettelegging i skole og arbeidsliv, i bygninger, transport eller andre arenaer hvor man sosialiserer. Utenforskap kan være en følge av negative holdninger, diskriminering, rasisme, utenforskap og negativ språkbruk blant medelever.

I Innlandet idag er det 10% i alderen 15-29 år som omfattes av definisjonen NEET (not In Employment, Education or Training). I kommunene varierer andelen fra 4-18%. En rekke risikofaktorer i livet øker sannsynligheten for at man på et senere tidspunkt står utenfor skole og arbeidsliv, risikerer dårlig psykisk helse og får psykososiale problemer.

Unge beskriver selv at problemene ofte handler om manglende tilhørighet i viktige relasjoner.

Mangelfull eller dårlig kontakt med foreldre, mobbing, manglende tilhørighet blant jevnaldrende og ensomhet er typiske beskrivelser. Mange unge forteller om manglende mestring og selvfølelse.

Dette kan bidra til å akselerere prosessen mot frafall og utenforskap.

I dag står 1 av 5 i yrkesaktiv alder på utsiden av arbeidslivet vårt. I Norge utgjør dette 659 000 Personer. Nesten halvparten av de arbeidsledige har ikke fullført videregående skole.

Det er et paradoks at andre med høye utdanninger som opplyser i sin søknad at de er rullestolbrukere eller avhengige av andre hjelpemidler ikke blir invitert til intervju.

Norge har verdens høyeste sykefravær, som gir helserelaterte ytelser som tilsvarer

170 000 årsverk. Vi har en stor jobb å gjøre.

Innlandet bruker i dag 250 millioner på tilrettelagt transport.

Mye av dette brukes på elever som i følge lege-erklæring ikke kan dele transport med sine medelever grunnet psykiske årsaker. Jeg stiller meg tvilende til denne bruken av fellesskapets midler og tror dette bare bidrar til ytterligere utenforskap og frafall blant våre elever. Hvordan skal elever som ikke kan dele buss med andre elever fungere i et klassefellesskap?

Grunnmurene i barns liv

Foreldre og foresatte har hovedansvar for å legge de viktigste grunnstenen i barnas liv.

Grunnstener som lærere skal bygge videre på i barnehage og skole.

Lærerne må få jobben sin tilbake og slippe å bruke mye av sin tid til å avverge mobbing og slåsskamper i skolegården eller følge elever til legevakten etter uakseptabel oppførsel.

I dag bruker for mange lærere for mye av sin tid på å være sosialarbeidere og på å dekke grunnleggende oppgaver der foreldre/foresatte ikke har bygget en god nok grunnmur for sine barn.

Vi leser om lærere som blir innkalt til rektors kontor for å møte foreldre som kommer i følge med sin advokat for å «redde» barnet sitt fra en lærer som har holdt eleven i armen for å avverge sammenstøt i skolegården. Slik ruster man ikke ungdom for fremtiden. Hvor har respekten og vanlig høflighet tatt veien? Det bør ikke være noe tvil om hvem som skal være sjef i klasserommet.

Digitale medier oversvømmes av meldinger blottet for filter

Vi er vitne til hvordan mobbing og meldinger blottet for filter, spres via digitale medier.

Vi er vitne til hvordan ungdommer har lidd seg gjennom og fått ødelagt oppveksten sin på grunn av mobbing, rasisme, diskriminering og utenforskap.

Mobbing har vært et alvorlig problem lenge, men mobbing via sosiale medier blant ungdommer er de mest nedverdigende og ødeleggende fenomener i dagens samfunn. Samtidig som det kan være krevende å oppdage for omgivelsene før det har gjort ubotelig skade.

Det ødelegger ikke bare den fysiske og psykiske helsen til offeret, men setter også en farlig presedens for aksept av vold og trakassering når det spres filmer og lydopptak av denne via sosiale medier.

Vi må våge å sette tydelige ord på dette hvis vi skal klare å bekjempe mobbing, rasisme, diskriminering, utenforskap, uhelse og i ytterste konsekvens selvmord.

Mobbing og utenforskap må få et ansikt. Det må få konsekvenser å ødelegge andres liv.

Mye penger til reparering, men mindre til forebygging.

Det brukes kun 2 % av vårt helse og sosialbudsjett på forebygging. Vi bruker enorme summer på å diagnostisere og «reparere». På 60-tallet hadde vi 50 psykiske diagnoser, idag har vi over 400.

Vi har fått et samfunn hvor det kan virke som om målet er å gi alle en diagnose.

Mange av disse diagnosene er menneskeskapt. Sosial angst er et eksempel på en slik diagnose som ikke er genetisk skapt, men skapes i samfunnet vårt. Vi ser et økende antall utagerende adferd i skolen som skaper utrygge og ikke optimale læringsarenaer.

Vi trenger mer fokus og mer midler til forebyggende arbeid. Vårt mål er at alle skal få en utdanning som gir en ønsket jobb. Vi må skape mer og inkludere flere. Alle mennesker skal behandles ut fra den ressursen de er og ikke utifra den nedsatte funksjons- nedsettelsen de eventuelt måtte ha.

En jobb er så mye mer enn «bare» en jobb. En god grunn til å stå opp hver dag, sosialisering, skape nettverk, følelsen av å være verdifull og ikke minst bidra til velferdskassen vår.

For å klare å snu våre utfordringer krever det mer forebygging og en bevisstgjøring fra foreldre, lærere, idrettsledere og alle voksne som bidrar til positiv utvikling i barn og unges liv. Det handler om Norges fremtid og forvaltning av våre ressurser på en god måte der vi må kunne forvente at alle som kan, skal bidra til vår felles velferd.