For Nelly Shukuru var det ingen annen løsning. Kampene som hadde tvunget henne hjemmefra, de skitne forholdene i leiren for fordrevne i Øst-Kongo, sulten – alt føltes umulig å komme seg unna.

51-åringen planla å henge seg selv, men en nabo brøt inn i grevens tid.

– I hodet mitt var lidelsen permanent. De som hadde dødd, hadde det bedre enn meg, forteller hun til nyhetsbyrået AP.

Skutt i været

Hjelpearbeidere sier at antallet som ber om behandling for psykiske helseplager, har skutt i været, samtidig som kamphandlingene i regionen blir mer intense.

Noen av de verst rammede sliter med å overleve i overfylte, voldelige leirer for fordrevne som ikke bidrar til bedring.

Antallet personer som fikk psykososial hjelp i leirene rundt byen Goma, økte mer enn 200 prosent mellom januar og juni sammenlignet med samme periode i fjor – fra 6600 til over 20.000 – ifølge organisasjonen Action Against Hunger.

Antallet som melder om selvmordstanker, økte fra rundt fem i måneden i begynnelsen av året, til mer enn 120 i måneden.

Millioner fordrevet

Over 100 væpnede grupper kjemper om makten i det mineralrike Øst-Kongo nær grensen til Rwanda. Volden tiltok da opprørsgruppen M23, støttet av Rwanda, dukket opp igjen i 2021.

Kampene har ført til at millioner av mennesker er fordrevet. Over 600.000 bor i leirer nær Goma.

Flere og flere opplever angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse i tillegg til søvnløshet og overdreven alkohol- og narkotikabruk, ifølge psykologer.

– Det er krig overalt rundt oss, og antallet personer som har det vanskelig, øker daglig, sier Innocent Ntamuheza, en psykolog som jobber for Action Against Hunger, til AP.

Flyktet

Men det er lite hjelp tilgjengelig. Mindre enn 30 prosent av de forespurte 180 millionene dollarene til beskyttelse – som inkluderer psykisk helsehjelp – i den humanitære responsplanen har blitt samlet inn i år, sier FN, som kaller Øst-Kongo en av verdens mest forsømte kriser.

Shukuru forteller at selvmordstankene kom i august etter at den 21 år gamle sønnen hennes – som var beruset – slo henne i hodet med en stein på grunn av en krangel om en radio.

Drikkingen til barna hennes har blitt verre siden de ankom leiren ved Goma. Årsaken er ifølge henne mangelen på ting å gjøre. Familien var tidligere opptatt med gårdsdrift og å gå i kirken i hjembyen Sake, men de flyktet i februar da byen ble bombet.

Ektemannen, en bygningsarbeider, sliter med å finne jobber. Hjelpen de får, strekker ikke til.

Nær fronten

Noen av leirene for fordrevne familier ligger mindre enn en dagsmarsj unna fronten. Leiren der Shukuru bor, ble angrepet i mai – 40 personer ble drept og mange andre såret, ifølge hjelpearbeidere.

I den kongolesiske regjeringens forsøk på å slå tilbake mot M23, har de støttet militante grupper under en koalisjon som kalles Wazalendo.

Men gruppene, som tidligere kjempet mot regjeringsstyrkene og hverandre, blir anklaget for å begå menneskerettighetsbrudd, sier lokale innbyggere og hjelpearbeidere til AP. Noen av de væpnede mennene bor blant befolkningen i leirene.

Overgrep

Noen soldater og medlemmer av Kongos hær, som er stasjonert i nærheten, blir også anklaget for overgrep.

En 38-åring forteller at hun ble voldtatt av tre væpnede menn i en åker mens hun lette etter mat i mai. Kvinnen har bedt om hjelp på en klinikk drevet av Leger Uten Grenser (MSF), men sier hun ofte ikke får sove på natten og ser mennene i drømmene sine.

Nærværet av væpnede menn i leiren hun bor i, gjør det verre.

– Det minner meg om mennene som voldtok meg, forteller kvinnen.

Økende trend

Det er vanlig å oppleve traumatiske hendelser på nytt i tankene, særlig voldtekt, sier Clementine Sifa, som jobber som rådgiver for psykisk helse ved MSF.

I fjor behandlet MSF i Kongo flere som har opplevd seksuell vold enn noen gang tidligere – over 25.000 – og den økende trenden har fortsatt i år. Flesteparten fikk behandling i leirene i Goma.

Hæren prøver å beskytte folk i leirene ved å utføre nattpatruljer og ha mobile politistasjoner, sier Guillaume Ndjike, talsperson for Kongos hær i øst. Væpnede menn har ikke lov å oppholde seg i leirene, og de som anklages for seksuell vold eller drap, blir stilt til ansvar, sier han videre.

Men lokalbefolkningen og hjelpearbeidere sier det er lite ansvarliggjøring.

Læres opp

Noen av hjelpearbeiderne lærer opp ledere i leirene til å gjenkjenne tegn på psykisk uhelse hos folk, og så henvise dem til en klinikk. De ser etter folk som er isolerte, ser stresset ut eller har mistet jobben. Stigma knyttet til psykisk helse hindrer folk i å aktivt søke hjelp, ifølge arbeiderne.

De som har oppsøkt behandling, sier det hjelper å lære måter å håndtere angst og negative tanker, inkludert pusteteknikker.

Med armene rundt brystet klapper Josephine Mulonda seg selv på skuldrene. Teknikken kalles sommerfugl-klem og har hjulpet mot hjertebanken hun har slitt med etter at ektemannen ble drept i januar.

52-åringen sier hun har depressive tanker og lurer på hvordan hun skal forsørge parets åtte barn.

Frykter overfall

War Child, en organisasjon som hjelper barn i konflikt, bruker bevegelse, sang og dans for å gjøre det enklere for urolige ungdommer å uttrykke seg selv. Dansende i en sirkel på et oppholdssted for fordrevne, messer barna «la meg gråte, jeg gråter».

Noen av de verst rammede barna har mistet familiene sine.

I november i fjor ble en 14 år gammel jente atskilt fra familien da byen hennes ble angrepet. Hun blir tatt vare på av en annen familie, men frykter å bli overfalt når hun går ute for å lete etter ved å selge.

Hun har vurdert å ta livet sitt for å få en slutt på lidelsen, sier hun. Men hun sier også at hjelpen hun får av War Child, har hjulpet, i vert fall midlertidig.

Hun aner ikke om moren er i live.