I flere tiår har unge meldt om en alarmerende økning i psykiske helseplager, og mistrivsel i skolen stiger. En ny rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) viser at fire av ti skoleeiere og ledere uttrykker dyp bekymring for fravær – et fravær de beskriver som mer komplekst og alvorlig enn tidligere.

Den norske debatten om økende fravær og uførhet fra arbeidslivet peker tydelig på psykiske plager som en hovedårsak, spesielt blant unge arbeidstakere. (https://www.nrk.no/norge/hoyeste-sykefravaer-pa-15-ar-1.17031385).

Psykiske lidelser kan begynne tidlig, ofte rundt 15-årsalderen, og de fleste opplever dem før fylte 25. Dette skjer i en kritisk livsperiode preget av store endringer – biologisk, psykologisk og sosialt. Overgangen til voksenlivet inkluderer nye relasjoner – kjæreste og venner, skolebytte, flytting hjemmefra og jakten på en karriere. Alt vi opplever former vår helse, utdanning og fremtidige muligheter.

Ulikheter i helse, både fysisk og psykisk, skyldes ikke bare genetikk. De påvirkes sterkt av sosiale forhold som bosted, hjemmemiljø, jobbsituasjon, økonomi og nettverk.

Dårlig psykisk helse hindrer mange å utnytte sitt fulle potensial. Dette bør vi som samfunn gjøre noe med.

Men er nye behandlingsmetoder og økt kapasitet i helsetjenesten veien å gå?

Dette er noe av det vi skal diskutere på Lytring på Thon hotell Svolvær 7. november klokka 19.00.

De siste tiårene har vi sett en tydelig økning i samfunnets vilje og evne til å håndtere psykiske lidelser. Offentlig debatt, politiske tiltak og en styrking av helsetjenestene har bidratt til at psykiske helseproblemer nå tas mer på alvor enn før. Støttesystemene har trolig blitt bedre, terskelen for å få hjelp er lavere, og det finnes flere ulike behandlingsformer. Kampanjer mot stigma har også ført til større åpenhet rundt psykiske lidelser.

Alt dette representerer viktige fremskritt som har gjort det lettere å få hjelp og støtte for dem som trenger det. Forhåpentligvis har det også gjort det enklere å snakke om psykiske utfordringer. Kanskje har dette også ført til at unge har tatt i bruk ord og begreper som tidligere mest ble brukt innen medisin, og dermed endret måten de uttrykker sine egne utfordringer på? Men la oss stoppe opp et øyeblikk: Er vi i for stor grad i ferd med å medikalisere utfordringene ungdom møter? Behandling fra helsevesenet blir ofte sett på som løsningen, men risikerer vi å overse andre, enklere løsninger som faktisk kan være til bedre nytte for flere?

Den økende rapporteringen om psykiske plager blant ungdom er et globalt fenomen som vi må ta på alvor. Men hva er riktig prioritering? Flere psykologer og leger er ikke nødvendigvis svaret. Dette er et samfunnsproblem, og vi må være forsiktige med å individualisere det.

Vi må finne en balanse mellom å prioritere å behandle symptomer, og å organisere samfunnet slik at unge i størst mulig grad kan delta aktivt i hverdagen, på skolen, i fritiden og blant venner.

Alle trenger mening, mestring, fellesskap og tilhørighet. Vi må sikre lokale møteplasser – som åpne musikkrom i skolen på kveldstid, eller tilgjengelige steder for ungdom å prate med hverandre og voksne.

Som helsepersonell må vi være der ungdom er, med lav terskel for samtale, slik at vi kan gi tidlig hjelp uten krav om diagnose.

Vi kjenner til løsningene, men sliter med prioriteringene. Gode helsetjenester er essensielle, men la oss først sikre at alle har muligheter til å være en del av lokalsamfunnet.