De fleste i vår region har hørt om Vestmo som nå heter Ålesund behandlingssenter. Selv har jeg jobbet her i 12 år, jeg har vært stolt av arbeidsplassen min, nå er fremtiden usikker. Det skal kuttes og skjæres. Dette til tross for helseministerens fine ord og lovnader:
«Reformen vi har lagt fram i dag rommer mange. Pasienter og brukere, pårørende, alle de som står rundt for å hjelpe – og den er et oppgjør med skam, stigma og diskriminering. Det er en melding om endring, bedring og mestring. Personer med rusmiddelproblemer skal være trygge på å få behandling og verdig oppfølging for psykiske utfordringer og somatiske sykdommer på samme måte som alle andre, sier helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre».
Det hjelper lite når helseforetaket går i minus og blir pålagt å kutte. Mye av dette skyldes den pålagte innføringen av Helseplattformen. Nå er det ikke lenger nok at vi blør, det må amputeres. Når en tør å spørre skal det godt gjøres å møte noen som ikke kjenner noen eller som ikke selv er direkte berørt av noen som sliter med rus. Det er noens far, mor, datter, nevø, arbeidskollega eller kompis som trenger dette tilbudet. Det er de som er mest sårbare, de som er sykest og som samtidig har færrest stemmer som taler sin sak, de orker ikke rope selv, så vi må gjøre det for dem.
Det er fremdeles tabu og skambelagt å snakke om at en trenger hjelp fordi rusen har tatt overhånd. Vi kan ikke lenger tie når jobben vår og motivasjonen vår er nettopp å hjelpe, å bygge opp mennesker og gi de tro på at de er verdt noe, de er verdt å kjempe for. Oppdraget vår avdeling har fått er tiltak og kutt på 12 millioner i avdeling TSB, dette tilsvarer 12 stillinger fordelt på 5 seksjoner i en avdeling som i dag drifter med minimumsbemanning. Det har stor betydning for drift og behandlingstilbud fremover. I seksjonen jeg jobber i så ser en på reduksjon av 4–5 stillinger.
Kuttet må vi være med på til tross for at ÅBS i alle år har vært flinkest i klassen når det gjelder budsjett. Vi har levert grønne tall og levert på alle målepunkt, men det er ikke godt nok. Vi jobber i en bygning som har et estimert etterslep på vedlikehold på 70 millioner. Når andre seksjoner pusser opp reiser vi og henter det de ellers ville ha kastet, så får vi noe «nytt». Privatpersoner har donert bøker og møbler, pasienter kjøper seg overmadrasser, tepper og puter som de donerer til neste pasient etter endt opphold. Av og til får vi ett bord eller en sofa fra en bedrift.
Vi klager ikke, forlanger ikke stort, vi har vært lojale, fleksible og endringsvillige. Med knappe ressurser har vi utviklet og etablert et tverrfaglig spesialisert fagmiljø, et behandlingstilbud vi er stolte av og som vi ser at pasienter og deres pårørende har utbytte av. Vi tilbyr rusbehandling i døgn i inntil 12 uker og har 24 elektiv plasser og 3 brukerstyrte plasser. Totalt 27 pasientplasser. Pasientene våre er fra 18 år opp til 80, de kommer fra alle sosiale lag og mange har blitt avvist andre steder på grunn av rusen, på grunn av alvorlige sammensatte diagnoser, de har vært kasteballer som ingen andre vil ta ansvar for.
Noen få er her under tvang og flere soner deler av en dom her som ledd i en rehabilitering på vei tilbake til samfunnet. Pasientmiljøet er preget av samhold og respekt for hverandre. Som rusfrie er de mennesker med mye omsorg, humor og sårbarhet. Behandlingen som gis her har som mål å se hele pasienten, somatisk helse kartlegges og behandles. Flere pasienter har sykdom og uhelse som ikke blir oppdaget før de er innlagt i døgn og er rusfrie over tid. Smerter og symptomer på sykdom er blitt ruset bort, eller ikke blitt tatt på alvor andre steder i helsevesenet. Psykisk helse utredes. I døgn får en observert fungering og vansker den enkelte har over nok tid til å kunne sette eventuelle diagnoser som en ellers ikke hadde fått tak i.
Dette er avgjørende for å forstå den enkeltes utfordringer, gi riktig hjelp og oppfølging videre i kommunen og på hjemstedet. Det kan være ADHD, autisme, personlighetsforstyrrelser, kognitive vansker som utviklingshemming eller demens som tidligere har blitt forklart med rusvanskene. Ikke minst har våre pasienter traumer. De har med seg tung bagasje fra oppvekst, de har opplevd omsorgssvikt, mobbing, utestenging, overgrep osv. De har fått rusvansker fordi de ikke har hatt andre måter å overleve på. De har ikke lært hvordan de på andre måter kan tåle smerten.
Vi gir de nye verktøy. Vi tilbyr traumebehandling samtidig med rusbehandlingen. I rusbehandlingen bruker vi kognitiv terapi både individuelt og i grupper. Gruppebehandlingen er en stor del av behandlingen og den når alle. De lærer om sammenhenger mellom tanker, følelser, atferd og kroppslige symptomer. De utfordres på tankesett og en jobber med å endre automatiserte tankemønstre. Nye mestringsstrategier må innarbeides. Selvbildet må styrkes og forståelsen for egen historie må forankres for å kunne jobbe mot endring.
For flere av våre pasienter er dette nok til at de etter et behandlingsløp hos oss igjen kan fungere i jobb, være en venn eller gjenoppta omsorgsoppgaver for barn. For andre er dette starten på et lengre behandlingsløp i langtids- døgn eller i poliklinikk. Hvilke andre steder skal disse pasientene få denne hjelpen? Vi driver kostnadseffektivt, med minimale personalressurser per pasient sammenlignet med andre døgn seksjoner.
På kveldsvakter og helg er vi tre ansatte per vakt på 27 pasienter. Vi jobber effektivt tverrfaglig og får kartlagt og utredet så mye på kort tid. Alternativet til oss er dyre plasser i langtids- døgn eller poliklinisk oppfølging som ikke er tilstrekkelig for våre pasienter. De trenger de trygge rammene vi har for å klare å starte en endringsprosess.
Det er selvsagt et siste morbid alternativ; å overlate disse pasientene til seg selv, til utslitte pårørende og til kommunene. De kommer ikke til å rope, de vil ikke være til bry, de kan fortsette å være usynlige. De klager ikke på bygningen vår, på hullene i stoler og sofaer, på sengene som er for korte, madrassene som de får vondt i ryggen av, badene fra 60- tallet som de må dele på. De klager ikke, de forstår at det viktigste tross alt er hjelpen, støtten og behandlingen vi gir og at denne er livsviktig for dem.
Nå skal det kuttes uten at konsekvenser for pasientene, deres pårørende, kommunene, arbeidsplasser eller lokalmiljø utredes eller tas hensyn til. Hva blir kostnaden på sikt for den enkelte og for samfunnet?
