Jeg holdt på å si nei, nå elsker jeg jobben min

Jeg brenner for dette yrket, og denne flammen får ingen slukke.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

For ti år siden tikket det inn en melding som endret livet mitt drastisk. Ikke umiddelbart, men over tid. Spesielt siden jeg hadde tenkt å svare nei.

24 år, nylig ferdig som kulturredaktør i Studvest, jobbsøkende i en krisepreget mediebransje, uten å kvalifisere til hjelp fra Nav. Livet smilte. Kanskje litt som man smiler når man sklir på isen.

Jeg måtte endre kurs, i alle fall midlertidig, og konkluderte med at jeg kunne tjene noen enkle, raske penger på å jobbe i barnehage. En liten stund. Med en mor som er utdannet førskolelærer fikk jeg tilbringe utallige timer i barnehagen på 90-tallet, også etter at jeg selv var ferdig. Det blir lett. Da får jeg ta en enkel jobb som barnehagevikar. Den saken er grei.

Så kom oktober 2014, og meldingen fra TopTemp Bemanning tikket inn. En eller annen barnehage på Askøy trengte vikar hele uken. På Askøy. Glem det, sa jeg. Aldri i livet om jeg skal jobbe på Askøy. Det gidder ikke en kar fra Danmarks plass. Samtidig er det ikke spesielt kjekt å være blakk. Greit. Én uke klarer jeg.

Og den neste. Og de tre etter der. Måneden etter også. Et halvår, kanskje. Så et ringevikariat i barnehagen. Så et årsvikariat som varte én hel dag før jeg fikk tilbud om fast jobb i Gnist, nå Norlandia Skogstunet barnehage. Min første faste ansettelse. Som siden har blitt til en barnehagelærer-bachelor, ti års erfaring og nå jobben som pedagogisk leder for en avdeling med 49 (!) førskolebarn.

Og jeg holdt på å si nei. Fordi det var på Askøy. Enkle penger ble det aldri, bare alt annet. Et nytt verdensbilde ble dannet på det leverpostei- og snåttbelagte gulvet. Jeg fikk en dypere forståelse av meg selv, bedre tålmodighet, vant bedre fysisk og psykisk helse, fikk leke igjen, samt ta del i så uendelig mange fantastiske små menneskers liv. Og jeg ble satset på. Det betydde uendelig mye.

Jeg utvikler meg ennå hver dag. Enkelt har det aldri vært. Yrket er belastende både kroppslig og emosjonelt. Politikerne lyger og svikter, og rammene de setter, er elendige. Barna, derimot, de er alt. De er drivkraften. Kollegaene også. For en kraftfull gjeng.

Jeg vil fortsette å kjempe for yrket, og for at barna i dette landet får det de fortjener. Omsorg, lek, tidlig innsats, trygg tilknytning og varme voksne som tør å ta barn på alvor. Jeg elsker jobben min. Jeg brenner for dette, og denne flammen får ingen slukke. Ti år i barnehage unnagjort. Nå venter resten!