Plan om å bli lege
Allerede fra barndommen hadde Trine Klokseth Eide en plan om å bli lege. Hvor idéen kom fra, aner hun ikke.
- Jeg har ingen leger i familien, og at min mor ble sykepleier skjedde lenge etter at jeg var i gang med mine egne planer. Men planen om å bli lege har vært der så lenge jeg kan huske. Så jeg fulgte egentlig bare den.
Etter videregående hadde hun valget mellom å studere i utlandet eller bruke tid på å forbedre karakterer for å komme inn i Norge. Hun valgte det første.
- Jeg følte at jeg hadde dårlig tid, så da jeg fikk muligheten til å reise til Ungarn, grep jeg den.
Hun har ikke angret.
- Jeg fikk mye på kjøpet ved å dra utenlands. Også traff jeg mannen min der. Jeg måtte til Ungarn for å treffe en Bodøværing.
Hovedoppgaven skrev hun om cochleaimplantater, og den videre planen var å bli øre-nese-halslege.
Veien blir til mens man går
Det siste året på medisinstudiet i Pécs, inneholder for det meste praksis. Praksis fikk hun blant annet på nevrologisk avdeling, gynekologisk avdeling og i psykiatrien.
- Jeg ble akkurat ferdig med turnus før det første barnet vårt ble født, så jeg gikk rett fra turnus i Vardø over i mammapermisjon. Da permisjonen var over, var det viktig for meg å finne en jobb som lot seg kombinere med å ha et lite barn.
Allmennmedisin ble løsningen. I noen år hadde hun vikariater i ulike fastlegepraksiser.
- Jeg hadde ingen egen liste, og tenkte derfor det var greit å ta det ene året med sideutdanning ganske tidlig. Målet på det tidspunktet var spesialisering i allmennmedisin.
Hun fikk jobb på en avdeling i barne- og ungdomspsykiatrien.
- Jeg trivdes veldig godt, og begynte å tenke på om det kanskje var der jeg skulle bli.
For å bli spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, må man ha ett år i voksenpsykiatrien.
- Da jeg begynte å jobbe i voksenpsykiatrien, kjente jeg meg enda mer hjemme. Jeg tror jeg følte at jeg kom litt til kort i møtet med barn og unge. Jeg så generasjonsoverføringene, og syntes det var vanskelig når jeg ikke syntes jeg fikk til å hjelpe godt nok. Å jobbe med barn er givende når det går bra, men forferdelig trist når det ikke gjør det. I voksenpsykiatrien opplevde jeg i større grad å gjøre en forskjell.
Siden 2014 har Eide jobbet med voksne.
- Jeg har fulgt utdanningsløpet og inngått i rotasjonsordning. Ett år var jeg også på alderspsykiatrisk avdeling. Det er fint å ha møtt mennesker gjennom hele livsløpet.
Det meste av tiden har hun jobbet i akuttpsykiatrien.
- Jeg har alltid trivdes, men sluttet i 2022 for å begynne i Forsvaret.
Livsvalg
Eide syntes det var trist å forlate gode kolleger på akuttavdelingen.
- Jeg tror likevel det var lurt for min egen psykisk helse å bytte jobb. Det er et hardkjør på akuttpsykiatrisk avdeling, og selv om jeg trivdes, ble det vel slitsomt etter hvert. Det har nok dessverre ikke blitt bedre der etter at jeg sluttet.
Stillingen i Forsvaret hadde hun snust på to år tidligere.
- I 2020 var det yngste barnet mitt åtte år. Jeg så utlysningen om psykiaterstillingen ved Haakonsvern, men kjente at det var for tidlig for pendlertilværelse. Jeg ringte likevel og forhørte meg om jobben, og kollegaen jeg snakket med skrøt veldig av stillingen. Selv om den på mange måter var drømmejobben, måtte jeg la jobben gå fra meg av familiære hensyn.
Det viste seg at stillingen ble trukket tilbake uten at noen ble ansatt. Da den dukket opp igjen etter to år, var Eide klar.
- Ja, da søkte jeg. Intervjuet foregikk digitalt. Jeg satt på et bibliotek i Edinburgh og gjennomførte det. Mannen min var på en akuttmedisinkonferanse der, og jeg var med. Men det gikk fint. Jeg fikk jobben.
Ikke førstegangstjeneste
Innkalling av kvinner til sesjon og førstegangstjeneste er såpass nytt at det kom etter Eides tid. Hun har ikke vært inne til førstegangstjeneste.
- Nei, for min del blir det et åtteukers kurs for vernepliktige akademikere og grunnleggende soldatutdanning. Jeg har ikke tatt det ennå, men det kommer.
Som spesialist i psykiatri har hun fått graden orlogskaptein.
- Det tok litt tid å bli vant til gradssystemet. Jeg har nok ikke hatt samme respekt for hierarkiet som dem som har gått gradene, men jeg prøver å innrette meg.
Før hun begynte i jobben, kjente hun lite til Forsvaret.
- Det er viktig å ha Forsvaret. Nå mer enn noensinne. Mannen min er i Heimevernssystemet, så jeg kjenner litt til det militæret gjennom den kontakten.
Stillingen Eide innehar, skal snart gjøres om til en såkalt RBA-stilling, Det vil si at full stilling er 18 timer i uka. Organiseringen skyldes at det er ønskelig at leger og annet akademisk utdannet personell skal opprettholde kliniske ferdigheter ved siden av forsvarsjobben.
- En kirurg i Forvaret får ikke gjort operasjoner på jobb i fredstid. Selvsagt må vedkommende holde ferdighetene ved like skal han eller hun være til nytte i krig. Det blir litt det samme med psykiatri. Det er viktig å vedlikeholde klinisk kompetanse og sørge for å få erfaring.
Eide er daglig leder i Klinikk Psykiatri og Helse AS, som tilbyr legetjenester innen psykisk helsevern i Tønsberg i Vestfold. Hun tar også oppdrag som rettsoppnevnt sakkyndig, og har i løpet av de to årene hun har holdt på hatt mellom 20 og 30 oppdrag.
Arbeidsoppgaver
I Bergen går arbeidsdagene stort sett med til poliklinikk.
- Vi har poliklinikk hver mandag og tirsdag. «Pasientene» er alt fra vernepliktige soldater til folk som har jobbet lenge i Forsvaret. Ofte dreier problemene seg om det vi må kunne kalle normalpsykologi, men alle vet at for eksempel kjærlighetssorg eller vanlige livskriser kan påvirke folk. I Forsvaret er jobben vår å bidra til at folk skal kunne stå i jobb. Mottoet er «Helse for stridsevne». Å jobbe i Forsvaret er kanskje en litt rar legejobb, vi skal lappe folk sammen så de kan fortsette å krige.
Poliklinikktilbudet er en lavterskeltjeneste, og Eide opplever det meningsfullt og givende å kunne støtte folk i krise, og jobber også endel med utbrenthet.
Veteraners psykiske helse
I Norge følger Forsvaret opp veteraner i ett år etter endt tjeneste. Det er vanlig å inkludere familien.
- Før Intops har man en brief med de som skal ut på utenlandsoppdrag og familiene deres. Vi oppsøker dem i misjonsområdet, og har individuelle samtaler, såkalt midtveisevaluering. Det samme gjør vi rett etter tilbakekomst, det vi kaller mellomlanding, så treffer vi dem igjen ett år etterpå. Er det noen som er i fare for å utvikle alvorlige problemer, er håpet å kunne fange det opp tidlig. Er det noen som har problemer, prøver vi å følge opp en liten stund. Ellers er det slik i Norge at det er det sivile helsevesenet som har ansvaret for å følge opp over tid.
Intops står for Internasjonale operasjoner.
I Danmark er det egne veteransentra som har ansvaret, men slik er det ikke i Norge.
- Det er en pågående diskusjon om det sivile helsevesenet har kompetanse til å forstå psykiske problemer som oppstår under militære operasjoner. Noen mener nei og andre mener ja. Ellers i helsevesenet mener man ikke at en terapeut må ha opplevd alle lidelser for å kunne være til hjelp for pasienten, men det er sterke meninger om tematikken knyttet til veteraner. Per i dag er det uansett slik at det er et sivilt ansvar etter ett år.
Eide innrømmer at hun nok har strukket seg litt lengre enn det som er meningen enkelte ganger for å følge opp personer.
Resiliensprogrammet
I Forsvaret satses det på å lære soldater å ta vare på sin egen og hverandres psykiske helse.
- Jeg har også fått opplæring. Forsvaret tilbyr for tiden operativ resilienstrening til ukrainske soldater.
Operativ Resilienstrening (ORT), et samarbeidsinitiativ mellom USA og Norge, er utviklet for å styrke soldaters mentale robusthet i møte med utfordringene ved moderne krigføring. ORT-programmet er skreddersydd for å adressere de unike psykiske og fysiske belastningene dagens soldater opplever. (Kilde: FSAN)
Selv er Eide med på å følge opp de norske instruktørene. Hun har vært ute i felt og sett hvordan opplæringen foregår.
- De nordmennene som har vervet seg til å lære opp ukrainerne opplever jobben som veldig engasjerende. Noen forteller at det er det mest meningsfulle de noen gang har gjort. Det hender de foretar livsendringer etter sånne oppdrag. De får rett og slett et annet perspektiv på livet. Men det er også en veldig krevende jobb. De vet jo at ukrainerne de lærer opp skal tilbake i krigen. Mange av dem mister livet. Det er tøft å vite det, og vondt få dødsbudskap.
Det er fullt mulig å utvikle posttraumatisk stresslidelse ved å bevitne grusomheter fra utsiden.
- Risikoen er faktisk større når du ikke har noen mulighet til å påvirke det som skjer.
Utenlandstjeneste
Eide og kollegene i Imps er utenlands stadig vekk.
- Da er vi som regel ute en uke eller to. De norske soldatene i NATO-styrken i Litauen får for eksempel besøk av oss hvert halvår. Vi reiser ut og besøker alle som er deployert midtveis i oppholdet for å sjekke hvordan det går med dem. Også soldater som er på «mellomlanding» et sted i Europa får samtaler med oss på veien hjem. Vi har individuelle samtaler med alle. Det er viktig at soldatene opplever at de blir sett og møtt, og vi forteller også om hvordan de skal gå fram hvis de har behov for å snakke med noen.
I tillegg til poliklinisk virksomhet og utenlandsbesøk, har hun også undervisningsoppdrag.
- Jeg har vært med noen kolleger og hatt undervisning på Sjøkrigsskolen, og også andre foredrag forskjellige steder. Det er arbeid jeg trives med og ønsker å gjøre mer av.
Da Eide jobbet i akuttpsykiatrien, jobbet hun endel med unge mennesker med spiseforstyrrelser. Erfaringen kommer godt med i Forsvaret.
- Heldigvis er det ikke så mange i Forsvaret som har en spiseforstyrrelse, men noen har problemer med mat og spising. Jeg får brukt erfaringen min.
Hun kan fortelle at det er mye å gjøre for tiden.
- Når det er krig så tett på, medfører det økt aktivitet. Det er mange som trenger våre tjenester.
Hun trives med travle dager og varierte arbeidsoppgaver. Som psykiater synes hun likevel det er litt trist at «psykiatri» blir borte i navnet når Forsvarets sanitet omorganiserer.
- Isteden for Institutt for militær psykiatri blir det trolig Institutt for militær psykisk helse.
Eide kan fortelle at det i dag er to psykiatere i Forsvaret, henne og én til. Totalt er det 32 ansatt i Imps. Av de resterende er det flest psykologer, men det er også sykepleiere ansatt. Samarbeidet fungerer utmerket.
- Jeg får ofte telefoner fra psykologkollegene mine i Bergen, og jeg opplever at vi utfyller hverandre på en fin måte. Jeg skjønner ikke helt hvordan de klarer seg uten psykiater i de andre teamene? Vi kan forskjellige ting, ser ulikt på problemstillinger, og er veldig viktige samarbeidspartnere for hverandre. Jeg har ikke opplevd noen form for profesjonskamp. Jeg rådgir også ofte psykologen og fastlegen i bedriftshelsetjenesten.
På spørsmål om hun vil anbefale kolleger å jobbe som psykiater i Forsvaret, svarer hun ja, og fortsetter med å fortelle om en øvelse hun var på sist uke.
- Vi hadde opplæring av pårørendekontakter. Hvis det skjer noe med en soldat, skal de være i kontakt med soldatens familie. Under øvelsen hadde vi markører som spilte pårørende. De var frivillige og amatørskuespillere. De ble instruert i å gjøre det litt vanskelig for pårørendekontaktene, som måtte følge opp de pårørende i 24 timer. Min jobb var å veilede markørene. Det var veldig spennende og veldig slitsomt. Vi hadde to runder, så vi holdt på i to ganger 24 timer, med påfølgende evalueringer mellom og etter rundene. En veldig nyttig øvelse.
Egen psykiske helse
En av grunnene til at Eide trives så godt i Forsvaret, er at fysisk aktivitet et høyt prioritert.
- Jobber man i Forsvaret, må man holde seg i form. Kollegene rundt meg er aktive, og det er jeg også. Vi har anledning til å trene i arbeidstiden. Fysisk aktivitet er bra også for den psykiske helsa.
Hun tror at passe doser trening og passe mengder sosialt liv er avgjørende for å ta vare på seg selv.
- For min del hjelper det godt med en løpetur hvis jeg har noe vanskelig å tenke på.
Eide og fastlegemannen har også laget rutiner med å ha familiemøter hvor de går gjennom kalenderen sammen med barna og planlegger uka. Det gir nødvendig oversikt i en hverdag for en aktiv familie.
Storviltjakt gir også avkobling.
- Jeg driver med elgjakt. Ofte handler det mest om å sitte ute i skogen i flere timer. I skogen er det lett å puste og tenke, men i høst fikk jeg faktisk skutt en elg også.