Vi er vitne til et underlig paradoks i Norge. Naturen utnyttes og bygges ned i hurtigtogsfart, etter sigende for å sikre velferden. Samtidig går det stadig dårligere med befolkningens fysiske og psykiske helse. Et sunt livsmiljø er fundamentalt for god helse og livskvalitet, i samspill med arbeidsliv, sosiale relasjoner, økonomi, velfungerende institusjoner og personlig livsstil. God helse er selve grunnlaget i samfunnsmessig velferd, og politikere og markedskrefter vifter med velferdsflagget når naturen valses over med vindmøller, hyttebyer, motorveier, kraftlinjer og andre arealkrevende inngrep.

Man skulle kanskje tro at all denne utviklingen gjorde at vi alle fikk bedre helse og livskvalitet. I global sammenheng er helsevesenet og velferdsordningene i Norge enestående, men dette er et tveegget sverd. På mange måter har vi det riktignok bedre enn før, eller rettere sagt enklere, behageligere og mindre farlig. Men bedre? Problemet er at mye av velferdstenkningen rettes mot forhold som ikke er helsefremmende, men snarere passiviserende og sykdomsfremmende.

Norge bruker rundt 450 milliarder kroner årlig på helsetjenester i Norge, men bare tre prosent av helsebudsjettet går til forebyggende arbeid. Vi forebygger ikke, vi reparerer, i møte med en jevn økning i de mest utbredte somatiske livsstilssykdommene som fedme, kreft, hjerte-kart problemer, høyt blodtrykk, diabetes og en rekke andre lidelser. Mental helse følger samme mønsteret. Lidelser som angst, depresjoner, ensomhet og stress øker også i befolkningen. Antall unge som sliter med mental helse er fordoblet i løpet av ti år og de rapporterer lavere livskvalitet og lykkefølelse. Norge er blant de land i verden som har høyest antall uføre i forhold til befolkningsstørrelse, ca. ti prosent og andelen unge uføre vokser.

Årsakene til uhelse er sammensatte, men det er hevet over tvil at livsstil har mye å si. Når folk tilbringer store deler av døgnet i den digitale verden på bekostning av ekte sosiale relasjoner og fysisk aktivitet, beveger seg lite og betrakter naturen som en lett tilgjengelig og sterkt tilrettelagt arena for underholdning og rekreasjon, så går det utover fysisk og psykisk helse.

Det er lite urørt natur igjen i Norge, bare rundt elleve prosent av landarealet. Globalt har halvparten av jordas økosystemer forsvunnet de siste femti årene. Her til lands er det full gass på utnyttelse av urørt natur til ulike former for menneskelig infrastruktur. NRK og Norsk institutt for naturforskning kartla 44 000 inngrep landet over i løpet av de siste fem årene. Samlet sett er for eksempel det planlagte videre arealet for utbygging på om lag 4000 kvadrat kilometer til boliger, veier, landbruk, energiutvikling og annen infrastruktur. Ett tusen kvadratkilometer er satt av i kommuneplaner til nye hyttebyer, et areal som tilsvarer det som allerede dekkes av dagens fritidsboliger. Dette er estimater for utviklingen på relativt kort sikt i form av eksisterende planer. Og lista er lang over akselererende miljøproblemer; tap av arter og biologisk mangfold, støy, forurensning, irreversible klimaendringer, miljøgifter og mye annet som kan få noen og enhver til å bli deprimert.

Men naturen kan spille en annen og mer oppbyggelig samfunnsrolle. De negative effektene av det konkurranseorienterte, stressende og oppjagede livet i det moderne samfunnet kan motvirkes av aktiv, men ikke-ødeleggende bruk av naturen. Folkehelse og livskvalitet utvikles når folk investerer fysisk og psykisk i nærkontakt med naturlige omgivelser. Naturkontakt har rehabiliterende effekt etter sykdomsforløp, forbedrer helse på mange områder i alle aldersgrupper, skaper bedre relasjoner mellom mennesker, øker mestringsfølelse og styrker opplevelsen av mening i livet. Dagens velferdsmodell skaper dessverre mye uhelse. En velferdspolitikk som setter livskvalitet, og ikke forbruk i sentrum vil være helsefremmende. Men da må det også i fremtiden finnes natur som kan romme sunne menneske-miljø relasjoner.

Bjørn P. Kaltenborn, seniorforsker Norsk institutt for naturforskning (NINA)