I 2015 så prosjektet "Vær i skole" sin oppstart. "Vær i skole" var et samarbeidsprosjekt mellom Bodø kommune og Nordlandssykehuset, der forebygging av psykiske helseproblemer og tidlig innsats mot ungdommer i grunnskolen og systemet rundt, var hovedmålsettingene. Prosjektet skulle fylle mellomrommet mellom primærhelsetjenesten(primært helsesøster og fastlege) og spesialisthelsetjenesten.

Pilotskolene Bankgata skole og Løpsmark skole høstet udelt positiv erfaring. Bodin videregående skole fulgte opp med liknende prosjekt, og også her var suksessen umiddelbar. Prosjektet gikk videre over i permanent tiltak der det etter hvert ble 8 psykisk helserådgivere inkludert i skolehelsetjenestens arbeid med ungdom i ungdomsskolen og i den videregående skole.

En av hovedfaktorene til suksessen, var helserådgivernes nærhet til ungdommen. De var lokalisert på skolene og organisert sammen med skolehelsetjenesten. De var i miljøet sammen med lærere, miljøarbeidere, PPT og elever og foresatte, og var en naturlig og integrert del av skolehverdagen.

Det gjorde distansen fra den enkelte ungdom til kompetanse innenfor psykisk helse svært kort. Elever fikk hjelp og oppfølging, skolen fikk veiledning og avlastning for krevende saker litt utenfor en skoles kompetanse (læreren fikk være lærer), foresatte fikk hjelp, gode tips og råd, og veien inn til spesialisthelsetjenesten der det var behov for det ble forberedt.

Kommunal økonomi har ført til at alle steiner må snus. At også skolehelsetjenesten og de psykiske helserådgiverne ikke unnslapp dette, var kanskje uunngåelig. Det som er vanskeligere å forstå, er at prinsippet om organisering har trumfet forståelsen og fortellingene om hva nærhet til ungdom har hatt slags betydning.

Fra 1. januar 2025 er de gjenværende 4 helserådgiverne omorganisert fra skolehelsetjenesten til en felles psykisk helsetjeneste. Det medfører blant annet at helserådgiverne ikke lengre skal være lokaliserte på skolene. Fokusområdet og målgruppen i den nye organiseringen, knyttes til forebygging for de yngste elevene i skolen noe som er vel og bra. Men det vil da medføre at ungdommene våre ikke lengre vil ha dette tilbudet som en mulighet.

En annen konsekvens, er at kompetansen og erfaringer bygd opp gjennom disse årene forsvinner. Av de 4 gjenværende helserådgiverne, så har flere allerede gått over i andre jobber med begrunnelse i at ny organisering ikke legger til rette for å ta vare på og utnytte den opparbeidede kompetansen.

Som rektor i videregående skole, opplever jeg flere unge mennesker med behov for spesialisert hjelp. De psykiske helserådgiverne har i så måte vært uvurderlige medspillere for oss i skolen og for ungdommene. Alvorlige psykiske lidelser har blitt avdekket, hjelp har blitt satt i system og liv har blitt berget.

Det er mange suksesshistorier i kjølvannet av den felles innsats som skole, skolehelsetjeneste inkludert helserådgivere, ungdommen selv og foresatte i fellesskap har lagt ned. For flere har helserådgiverne være uvurderlige. Jeg er forundret over at en slik suksess nå blir organisert bort, og er urolig for hva dette vil føre til. Vi har fått et dårligere utgangspunkt for å gjøre hverdagen litt bedre for litt flere med det som nå har skjedd.