Jeg ga for noen år siden ut en bok som handlet om kriser i menneskelivet «Det handler om å reise seg.» Det var et behov for den da og det har ikke blitt noe mindre. En del av den var viet psykiatriens utvikling generelt og for Larviks del spesielt.

Den gang var Larvik mye av en foregangskommune å regne. Her fant vi det relativt nyetablerte Huset i Greveveien. Der hadde brukerne et lavterskeltilbud hvor man kunne komme inn og få en kaffekopp og en prat. Det ble også laget noen hybler som folk kunne bruke i kortere eller lengre perioder. Huset ble drevet i samarbeid mellom brukerne og kommunen. Så vidt vellykket var denne ordning at andre kommuner kom på besøk for å lære. I henhold til trangere økonomiske rammer i kommunen sto dette tilbudet i fare for å bli nedlagt i år. Noe som skapte sterke reaksjoner hos brukerne. Nå blir driften likevel opprettholdt ettersom det er søkt midler fra helsedirektoratet om et tilskudd til det såkalte fontenehus prosjektet.

Det innebærer et tilskudd på 1,8 millioner. Det er basert på et dugnadsfellesskap for folk som har eller har slitt med psykiske utfordringer. Her blir man sett og hørt, kan være til nytte, og tilhøre et fellesskap. Driften av huset i sin nåværende form vil bli avviklet og så vil fontenehuset overta med de tidligere brukere av huset som en viktig gruppe. Politikerne i Larvik har vært positive til denne omlegging og nytt med fontenehusprosjektet er at man også får et tilbud med jobb og utdanningsrelatert aktivitet. Det vil også bli mulighet for aktivitet på kveldstid i regi av Mental Helse. I den andre ende av byen har man Verket. Der blir mennesker tilbudt alternative kurs som kunne pense dem inn på kunstneriske retninger av ymse slag. Her vier man menneskets potensial oppmerksomhet snarere enn å dvele ved diagnoser.

Dette er vel og bra for mennesker med stor nok egenomsorg til å håndtere det daglige liv. Men det er ikke alle som er i stand til det. Det kom et skifte som var politikerstyrt og det gikk ut på at men skulle over fra heltidsbaserte omsorgsplasser til poliklinisk behandling i kommunene. Jeg mener å ha hørt at vi her snakker om en halvering av tilbudet på omsorgsplassene i løpet av vårt årtusen. Denne ordning er det langt fra alle pasienter som kan makte De er avhengig av med mellomrom å komme inn på et heldøgnstilbud. Det kan vare fra en til flere uker. Hvordan er så muligheten for det i Larvik? Der er det en avdeling som hører til Byskogen sykehjem. Der er det 6 til 7 korttidsplasser pluss en del flere heltidsplasser. Slik skal det i praksis være, men nå i en tid har flere av sengene vært belagt av pasienter fra en annen institusjon som har måttet stenge pga. vannskader. Men selv uten disse begrensninger er det ikke nødvendigvis fritt leide. Ofte er presset på disse plasser så store at det ikke er noen ledige. Det sier jo også sitt at det bare finnes så få plasser for en befolkning på omkring 50.000 som vår kommune rommer.

Som et minimumstilbud har man hatt en tjeneste hvor en har kunnet ha en daglig kontakt pr. telefon der man kan sortere ut tanker og finne ut av fremtidige prosedyrer. Denne daglige livlinen er nå lagt ned, men man har etablert et nytt tilbud som gir mulighet for kontakt på dagtid fra 10 til 14. Larvik har en meget kompetent miljøterapeut. Hun ambulerer til forskjellige kanter av kommunen, men har hatt et kjedelig uhell og har vært sykemeldt i 2 måneder. Noen vikar er ikke satt inn i hennes jobb.

Hva sitter man så igjen med av tilbud på den psykiatriske fronten? Man har vakttelefonen fra Mental Helse eller Kirkens Bymisjon. I beste fall har man en god fastlege som kjenner pasienten og som vet litt om hvilke knapper som kan trykkes på. I alvorligste fall har man også et ambulant kriseteam som kan rykke ut og vurdere om pasienten bør innlegges akutt på sykehuset.

Jeg har tidligere hatt et innlegg om dette tema og da var det på tale å lage et helsehus som skulle omfatte atskillige heldøgnsplasser. Mange av dem skal visst gå til mennesker r i en rehabiliteringsfase. Slike som er for friske til å ligge på sykehus, men for dårlige til å være hjemme. Det var mitt fromme håp den gang at noen plasser måtte settes av til psykiatri. Da vil et stort behov kunne bli avhjulpet og forhåpentlig vil vi slippe å få en økning i den dystre statistikken som i fjor krevde mer enn 700 menneskeliv, slike som uten tilstrekkelig hjelp ikke så noen mulighet for en videre vei i livet.