Berøringsangst hjelper ingen – selv når det gjør som vondest

Det skjer hele tiden, midt blant oss. Noen tar sitt eget liv. Langt flere forsøker.

• Tett på 700 årlige selvmord i Norge.
• Mange flere forsøker det samme. Vi snakker om mellom 4.000 og 6.000 personer, viser statistikken.

Vi snakker om et stort og alvorlig samfunnsproblem. Det har samtidig vært utfordrende å håndtere dette på riktig måte for norske redaktører og journalister.

Det krever mot og ønske om mer åpenhet i samfunnet rundt selvmord for å stille opp i lokalavisa om slikt

For hva har egentlig vært riktig tilnærming til omtale av selvmord? Svaret har på ingen måte vært opplagt, og det av flere grunner.

Hensynet til de etterlatte, myter, frykt for smitteeffekt, mangel på kunnskap.

I dette uoversiktlige terrenget har det oppstått usikkerhet og frykt i norske redaksjoner for å trå feil. Denne usikkerheten har ført til en underdekning, et vakuum, i journalistikken.

Det gjelder også her i Fredriksstad Blad. Det må bli en ærlig erkjennelse.

Derfor er det noe så uvanlig som en bredt anlagt reportasjeserie om selvmord vi vil presentere for deg som leser de neste dagene.

Vi har snakket med noen av dem som plutselig sitter der med et barn mindre eller uten en far – men også de som har overlevd og kommet seg videre etter selvmordsforsøk.

Det krever mot og ønske om mer åpenhet i samfunnet rundt selvmord for å stille opp i lokalavisa om slikt. Derfor er en stor takk til den enkelte på sin plass!

Artikkelserien vier også plass til representanter for noen av de ulike fagmiljøene som daglig må håndtere disse svært vanskelige sakene.

For Fredriksstad Blad har utgangspunktet vært som følger: Det har kommet nye presseetiske anbefalinger til norske redaktører.

Vær varsom-plakaten, som skal være en , har i mange år hatt svært restriktive anbefalinger for omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Ja, mange har tolket det slik at selvmord helst ikke burde omtales.

Helt frem til 2006 var hovedregelen at media ikke skulle omtale selvmord. Dette ble begrunnet med faren for smitteeffekt, en hypotese om at medieomtale vil føre til flere tilsvarende hendelser.

Statistikken som rommer 700 årlige dødsfall i Norge – og representerer et stort samfunnsproblem – har ikke på langt nær fått samme oppmerksomhet

Dette har trolig ført til en unnlatelsessynd i mange norske redaksjoner.

– Frykten for å skrive om selvmord varte mye lenger enn det vi skulle tro. Veldig mange voksne i Norge har vokst opp med et kjempetabu rundt selvmord. Som en ting man ikke skulle snakke om i det hele tatt, sier Solveig Husøy i Norsk Redaktørforening.

Nå er dette punktet vesentlig endret til mer å handle om hvordan slike saker bør omtales.

De nye anbefalingene vektlegger:

1. Nøktern fremstilling.
2. Hensyn til direkte berørte.
3. Varsomhet ved tidlig omtale.
4. Høy aktsomhet ved beskrivelse av metode og sted.

Disse endringene skal reflektere en utvikling i samfunnet mot mer åpenhet rundt selvmord. Samtidig anerkjennes behovet for forsiktighet og respekt i omtalen.

Altså: Mindre berøringsangst rundt et stort samfunnsproblem.

Det er på alle måter fornuftig. Landsforeningen for etterlatte ved selvmord () er også fornøyde med endringene, som den mener gjenspeiler at det ikke er omtale av selvmord i seg selv som er problematisk, men måten det gjøres på.

Den nye versjonen gir journalister og redaktører tydeligere retningslinjer for hvordan de kan behandle temaet, i stedet for å fraråde omtale generelt.

Leve skriver det slik på sine nettsider: Å snakke om selvmordstanker kan redde liv!

«Vi vet at det å spørre om noen har selvmordstanker kan beskytte. De føler seg lyttet til og de vet at noen bryr seg om dem. Slike direkte spørsmål hjelper oss å identifisere de som trenger hjelp».

Det synes jeg er viktige nøkkelsetninger – for media og for den enkelte av oss som medmenneske.

I årevis har vi systematisk rapportert om trafikkdøde, og viet mye plass til de som ikke overlever kreft. Slik skal det være, fordi det er medias jobb.

Men den statistikken som rommer 700 årlige dødsfall i Norge – og representerer et stort samfunnsproblem – har ikke på langt nær fått samme oppmerksomhet.

Det norske samfunnet fortjener noe bedre.