Christiansen vil bruke bydelsmor-rollen til å spre kunnskap om helse og velvære. Ofte kan problemer eller sykdom med mental helse være et tabu fordi man er redd for å bli sett på som svak.

Det kan igjen føre til at mange lider i stillhet og unngår å skaffe hjelp. Christiansen har jobbet flere år innen helse og tar utdanning som helsefagarbeider. Hun har også planer om videre utdannelse og spesialisering mot psykisk helse.

– Etter å ha jobbet en del år i helse, ser jeg jo hvor lite psykisk helse blir snakket om i min kultur. Man skal ikke være psykisk syk eller deprimert for da blir man sett som svak, eller som om det noe galt med deg. ADHD og lignende diagnoser blir sett på tabu og blir ikke snakket om blant oss, sier hun.

Foreldrene stoppet

Som ung kjente Christiansen at hun ikke var helt som andre. Hun slet med konsentrasjonen, var impulsiv og mer hyperaktiv enn de andre barna. Skolen mistenkte at hun kunne ha ADHD, men nådde ikke fram hos foreldrene.

– Da skolen prøvde å ta tak i dette var det et tema som ble slått ned på av mine foreldre fordi «det er jo ikke noe galt med meg, jeg er bare et hyperaktivt barn som var for lat til skolen og som trengte grensetting».

Løsningen ble å bruke opp all den ekstra energien på fotballbanen. Det ble på en måte redningen for Christiansen. Samtidig gjorde den ikke noe med årsaken til problemene.

– Dette gjorde at jeg ble flink til å maskere mine symptomer for å tilpasse meg sosiale forventninger og unngå å bli stigmatisert. Jeg reagerte slik jeg trodde var forventet istedenfor å uttrykke mine meninger og følelser for å være «normal», sier hun.

Da hun ble eldre merket hun problemene på nye måter. Christiansen ble mor tidlig og slet med å holde styr på mammarollen, å være en kone og studiene.

Fikk diagnose

Etter å ha slitt lenge fulgte Christiansen rådet fra venner og kolleger. På dette tidspunktet var hun lærling og skulle bli helsefagarbeider. Christiansen tok kontakt med fastlegen sin for å be om en henvisning og utredning.

Da distriktspsykiatrisk senter (DPS) tok imot henne, ble Christiansen informert om at de ønsket å snakke med moren hennes. DPS ville ha et helhetlig bilde av symptomer og hvordan foreldrene hadde merket disse.

– Jeg husker jeg måtte informerer min mor at DPS ville kontakte hun om meg som barn for å få et helhetlig bilde så sa min mor » men det er jo ikke noe galt med deg, du var bare et veldig aktiv med mye energi, pratsom og bare interessert i det du likte og ikke annet» måtte forklare hun at selv jeg får diagnosen ADHD så er det jo ikke noe galt med meg, sier Christiansen.

Hun poengterer at moren var støttende under og etter utredningen, selv om hun syntes det var vanskelig å forstå. I dag har hun fått god hjelp og klarer seg mye bedre med hjelp av medisiner og strategier fra helsevesenet.

– Derfor vil jeg fortelle folk med innvandrer bakgrunn at det er ikke tabu, men en viktig måte å forstå barn på og hjelpe dem i tidlig alder. Og for lesere å forstå årsaken til at mange barn med innvandrerbakgrunn kan slite eller henge etter selv om de egentlig er veldig flinke på mange andre områder, sier hun.

Kan hjelpe

Å bryte ned tabuer er ikke noe som skjer raskt. Christiansen håper hennes historie og åpenhet gjør at flere tør å snakke sammen, og kanskje be om hjelpen de har krav på.

I tillegg ønsker bydelsmoren å jobbe for å styrke kvinners selvtillit og selvstendighet. Hun ønsker at flere skal kunne utvikle seg selv og delta aktivt i samfunnet.

– Jeg ønsker at kvinner ikke skal være redde for systemet som kan hjelpe med å skulle stå opp for selv eller for sine barn. Om det skulle være å ta kontakt med helsestasjon, familiekontor, krisesenteret eller be barnevernet om hjelp uten å være redd for at disse instansene er ute etter å ta de.

En siste ting som kanskje kan hjelpe med både deltakelse og å bryte ned tabuer er at foreldre deltar mer. Når foreldrene engasjerer seg mer i barnas skole og fritid, kan de kanskje få mer støtte og forståelse hjemme.

– Jeg har et håp om at innvandrerforeldre blir mer engasjerte og aktive i barnas hverdag. Det kan være at foreldre møter opp til foreldremøter, elevsamtaler, dugnader på skole og fritidsaktiviteter. De bør være med på å former barnas framtid og viser barna at mamma og pappa er der og heier på deg uansett hva, avslutter Christiansen.

Foreldre forstår ikke alt

Safina Majothi ønsker også mer oppfølging fra foreldre og større åpenhet om utfordringene som møter unge i dag. Å leve i et multikulturelt samfunn kan være tøft, og mange foreldre forstår ikke hva barna står i.

– Du skal ta vare på kulturen din og bakgrunnen du har. Du må ikke bli for norsk og samtidig så må du være norsk nok når du skal på skolen, studere eller jobbe, sier Majothi.

Hun forstår godt at unge blir frustrerte og får det vanskelig når forventningene fra familien ikke er forenelige med den framtiden de ønsker seg. Å finne sin identitet og rollene man skal ha i samfunnet er vanskelig, og mange forstår ikke godt nok hvor tøft det er for den oppvoksende generasjonen.

– Vi må ha mer åpenhet sånn at vi kan forebygge og hjelpe hverandre, sier hun.

Bygger bru for framtiden

Åpenheten kan også føre til at flere forstår den vanskelige situasjonen mange møter når de skal finne en balanse mellom sin egen bakgrunn, samfunnet og forventningene fra alle rundt deg.

– Særlig med sosiale medier er det enda vanskeligere. Vi forstår ikke alltid hvordan hverdagen er for barna, fordi den er veldig annerledes enn vår hverdag da vi vokste opp, sier Majothi.

Å vokse opp i en liten landsby uten rennende vann gir helt andre utfordringer og erfaringer enn de som norske barn møter her. Det kan også skape problemer i relasjonen mellom ulike generasjoner blant innvandrerne. Plutselig er kompetansen fra oppveksten på landsbygda utilstrekkelig.

Majothi tror at foreldre ikke vet hvordan å veilede unge som opplever nettmobbing eller kulturkrasj. Hun er redd det legger et enormt press på barn og unge.

– Som bydelsmor i østre bydel vil jeg gjøre en forskjell og være en brobygger. Alle som jobber med barna kan forstå hverandre bedre for å gi barna den veiledningen de trenger. Da kan vi se framover og gi dem en bedre framtid, sier hun.