19 år gamle Helene Myhre hadde i mange år taklet sine psykiske utfordringer på egen hånd. Men for litt over et år siden merket hun at det ikke lenger gikk. Hun bestemte seg for å søke hjelp.

– Jeg trengte en psykolog å snakke med, sortere og få metoder som kan hjelpe meg, forteller hun til Nettavisen.

I mars 2024 gikk hun til fastlegen og ba om en henvisning. Legen lovet å sende den videre, men etter det hørte hun aldri mer. Hun dro til legen igjen i oktober samme år og gjentok forespørselen sin.

Denne gangen ble hun henvist til på Nøtterøy like ved der hun bor.

Les også: Eirik Jensen hyret egne legeeksperter – fikk avslag på løslatelse av fengsel

Og her: Lisa (21) var tvangsinnlagt i ett år: – Hadde det helt forferdelig

Trodde hun hadde fått hjelp

Etter en måneds ventetid fikk Helene innkalling til en vurderingstime. Der snakket hun med en behandler om sin situasjon.

Kort tid etter fikk hun et brev i posten hvor det sto at hun hadde blitt tildelt en behandler ved DPS i Sandefjord.

– Da tenkte jeg naturligvis: «Ja, jeg er inne! Nå har jeg fått behandling.» Jeg tolket det som at jeg hadde fått en fast psykolog jeg kunne bli kjent med og betro meg til, forteller Myhre.

Men realiteten ble en annen. I sitt første møte med behandleren fikk hun svare på generelle spørsmål. Da hun kom tilbake til oppfølgingssamtalen en uke senere, bestemte hun seg for å være mer åpen og fortelle om hvor vanskelig hun hadde hatt det.

– Jeg har vært veldig åpen om at jeg vil ha hjelp, for det er lettere å hjelpe noen som vil ha hjelp, enn noen som ikke vil ha det, sier Myhre.

– Jeg følte meg overkjørt

– Da raste det for meg, for det har virkelig tatt tid for meg å strekke ut en hånd. Og føle at jeg betyr noe, å innse at jeg fortjener hjelp. Man tror det skal finnes et system som skal hjelpe deg, men så er det ikke det, sier hun fortvilet.

Da hun spurte DPS om hvem de faktisk hjelper, fikk hun til svar at de prioriterer pasienter med moderat til alvorlig depresjon.

– Da følte jeg rett og slett at jeg ble overkjørt. Jeg har slitt mye med å godta at jeg ikke har det bra, men her fikk jeg nesten bekreftet at det ikke var «ille nok», forteller Myhre.

Hun brøt sammen foran behandleren. Hun begynte å gråte og riste, men skal ha blitt møtt med en kommentar som gjorde vondt verre:

– Da fikk jeg høre at «det er veldig fint å se at du er i kontakt med følelsene dine». Som om det betydde at jeg hadde det fint, sier frustrert Myhre til Nettavisen.

Les lenger nede hva DPS sier.

Et system som svikter

Behandleren anbefalte henne i etterkant å ta kontakt med kommunen for hjelp. Men det hadde Helene allerede prøvd, uten hell.

– Vi har så lite system på forebyggende psykisk helse. DPS slipper inn folk når det har gått så langt at de er en fare for seg selv eller andre. Det hadde vært mye mer gunstig om det fantes et system som tok inn folk som meg, sier Myhre.

Hun understreker at hun vil ha hjelp, men frykter for fremtiden.

– Jeg har lyst til å få hjelp, og jeg er ikke der at jeg vil ta livet mitt ennå. Men jeg sa til henne «Hvis jeg henger i et tau, da kan du lese mellom linjene», sier Myhre.

Etter å ha delt sin historie på TikTok, har hun mottatt utallige meldinger fra folk som har opplevd det samme.

– Folk forteller at de har ventet i fire år på hjelp. Hva er det her for noe? Jeg kjenner jeg blir forbanna. Det er mange som sliter og trenger hjelp, men som bare blir oversett, forteller hun.

Helene mener det må gjøres en endring i systemet.

– Jeg blir drittlei av å høre «Hvis du sliter psykisk, må du snakke med noen og rekke ut en hånd.» Men hva når du prøver, og det ikke finnes noe system som tar deg imot?, sier hun og fortsetter:

– Jeg synes det skal være en menneskerett å få hjelp. Jeg vet at dette handler om kapasitet, men da må det gjøres noe. For jeg skjønner ikke hvordan dette skal ende, hvis det fortsetter slik som nå, avslutter Myhre.

Pasient- og brukerombudet svarer

– Dette er dessverre et velkjent problem.

Det sier Jannicke Bruvik, nasjonalt koordinerende pasient- og brukerombud.

Hun forteller videre at kommunal helse- og omsorgstjeneste gir ikke behandling, og dersom man trenger behandling innen psykisk helsetjeneste må man enten til DPS eller psykolog.

– Pasienter som henvises til psykologer med offentlig avtale får henvisningen vurdert av DPS. Dette gjør at om man ikke får behandling via DPS, så er privat helsetjeneste eneste mulighet, sier Bruvik til Nettavisen.

Kommunale tilbud gjelder gjerne gruppesamtaler, gruppeaktiviteter, samtaler med psykiatrisk sykepleier, men ikke behandling.

Svært mange blir avvist

– Vi har mange som kontakter oss fordi de har blitt avvist på DPS, og som opplever at tilbudet som er tilgjengelig i kommunen ikke hjelper, sier Bruvik og fortsetter:

– Fastleger og kommunale tjenester henviser til DPS ofte fordi de selv ikke kommer i mål med pasienten og ikke har tilstrekkelig kompetanse.

Hun legger til at det er en stor gruppe pasienter som per i dag opplever at de ikke får tilstrekkelig hjelp for sine plager.

– Det medfører fravær på arbeid og skole og redusert livskvalitet for pasient og dens pårørende, avslutter Bruvik

DPS forklarer avslaget

Mette Camilla Moen, avdelingssjef ved DPS Vestfold, Klinikk for psykisk helse og avhengighet, forklarer hvordan henvisninger til spesialisthelsetjenesten vurderes:

– Når man trenger psykisk helsehjelp i Norge, er det to nivåer som kan gi hjelp: kommunal helsehjelp (førstelinjetjenesten) og spesialisthelsetjenesten. For at du skal få hjelp i spesialisthelsetjenesten (DPS er del av spesialisthelsetjenesten), må det være alvorlig nok, sier Moen til Nettavisen.

Hun forklarer videre at det handler om alvorligheten av symptomene, hvordan de påvirker funksjonen din, og om vi har en behandling som kan gis med et rimelig forhold mellom kost og nytte.

– Når det gjelder unge pasienter, blir de ofte vurdert gjennom en samtale, fremfor bare en vurdering basert på innholdet i henvisningen, sier Moen.

Vurderingen

– Denne pasienten ble vurdert til å ha behov for en vurdering hos oss, og møtte en overlege som konkluderte med at hun skulle få et tilbud.

Det ble gjort avtale om at hun skulle til en kvinnelig psykolog, slik hun ønsket. Grunnet kapasitet ble hun gitt tilbud i en annen poliklinikk.

– Da hun møtte til time, gikk hun gjennom en vurdering. Psykologen konkluderte med at det var symptomer til stede, men at det ikke var noe funksjonsfall stort nok til at hun kunne prioriteres videre i DPS, sier Moen og fortsetter:

– Dette er vurderinger vi må gjøre hver dag. Jeg forstår at dette kan være vanskelig å akseptere for pasienter som opplever at de har et stort behov for hjelp, sier hun og legger til:

– Jeg skjønner at hun hadde en opplevelse der hun føler: «Jeg trenger hjelp, hvorfor kan jeg ikke få den her?» Men det er ikke et spørsmål om hun skal få hjelp eller ikke, det er et spørsmål om hvilket nivå av helsehjelp som er riktig. Vi vurderte at det var behov for hjelp, men ikke i DPS og anbefalte henne å søke hjelp i kommunen, sier Moen.

Rett til å klage

Moen presiserer at dersom en pasient er uenig i en vurdering, har de rett til å klage.

– Dette er en viktig pasientrettighet. Hvis man er uenig i vurderingen som er gjort, kan man klage på den. Enten gjør vi en ny vurdering basert på klagen og det som er dokumentert i journal, eller vi setter opp en ny vurdering hos annen psykolog eller lege, sier Moen.

Dersom de opprettholder deres vurdering og pasienten ikke får medhold i klagen sin, oversender de saken til Statsforvalteren, som så kan gi pasienten medhold eller vurdere at DPS har vurdert riktig.

– Vi har ikke fått en direkte klage fra henne, sier Moen.

Videre påpeker Moen at det norske helsevesenet er organisert slik at noen må ta avgjørelsen om hvem som får tilgang til spesialisthelsetjenesten, og hvem som skal få hjelp i kommunen.

Moen mener at det er viktig at pasienter som er misfornøyde med systemet klager, da det kan bidra til å gjøre helsevesenet mer oversiktlig.

– Jeg er veldig glad for at de som er misfornøyde klager, fordi det er et uoversiktlig helsevesen for mange. Hvis vi kan bidra til å gjøre det mer oversiktlig, vil jeg gjerne gjøre det. Hvordan man kan få psykisk helsehjelp enkelt og ubyråkratisk er noe jeg er veldig opptatt av.