Fengselslederen om alvorlig psykisk syke: – Har behov for noe annet og mer enn vi kan tilby

– Vi ser dessverre en rekke eksempler på at innsatte som vi mener ikke burde vært i fengsel, likevel blir plassert hos oss i mangel på alternativer.

Det sier nytiltrådt fengselsleder i Bredtveit kvinnefengsel, Gro Solbakken.

– Om vi lykkes i å få dem overført til psykisk helsevern – hvilket er utfordrende i seg selv – kommer de ofte svært raskt i retur.

1. mars kunne Drammens Tidende og Laagendalsposten fortelle om Sara Hermine Bay Grøterud, som falt mellom alle stoler, ble en kasteball i systemet og en svingdørspasient i psykiatrien.

I sommer ble Sara funnet død i en blokkleilighet på Fjell, 25 år gammel.

– Det er utvilsomt en svært trist sak, og jeg har stor omtanke for alle involverte, sier Solbakken, etter å ha lest historien om Sara.

Kasteballer: – Absolutt ikke en god situasjon

Solbakken er utdannet vernepleier. Tidligere har hun vært spesialrådgiver for kvalitet og helsefag i Vestre Viken HF, samt prosjektleder og rådgiver for fengselslederen i Drammen fengsel.

I februar i år tok hun fatt på stillingen som fengselsleder for Bredtveit kvinnefengsel, som i dag er lokalisert på Ullersmo på Romerike.

Da Sara døde i sommer, la hun bak seg seg to perioder som varetektsfange i kvinnefengselet, som da lå plassert i Oslo.

Årsaken til at Sara ble fengslet, var i all hovedsak at hun hadde gått til angrep på flere politibetjenter.

Politiet mente både de og samfunnet for øvrig måtte vernes mot 22-åringen.

Saras første opphold som varetektsfange i fengsel varte i fem uker. Hennes andre opphold i fem måneder.

I fengsel ble hun så syk at ansatte og ledelse mente hun ikke burde være der. Legene på Blakstad mente derimot at Sara var å regne som samtykkekompetent, og således for frisk til å være hos dem.

Under begge varetektsoppholdene ble hun flere ganger kjørt fram og tilbake mellom fengsel og Blakstad psykiatriske sykehus.

Les også

– Jeg sa at nå må hun ha hjelp, hvis ikke går det veldig galt

Kommer ofte svært raskt i retur: – Svært vanskelig

Av hensyn til lovpålagt taushetsplikt, har ikke Solbakken mulighet til å kommentere Saras opphold i fengsel, og uttaler seg derfor på generelt grunnlag.

For Sara er langt ifra den eneste med store psykiske problemer som kriminalomsorgen må hanskes med.

– De ender opp som kasteballer fordi de er for syke for fengsel, men for friske for å behandles i psykisk helsevern. Det er absolutt ikke en god situasjon for noen, aller minst for de personene det gjelder.

Det påvirker også de ansatte, tilføyer hun:

– De opplever å ikke kunne hjelpe dem, og dessuten bli gjenstand for økt grad av vold og trusler.

Sara i isolasjon

I fengselet hadde Sara flere ganger forsøkt å begå selvmord. Hun hadde også gått til angrep på minst 16 fengselsbetjenter, fremkommer det i tiltalen mot henne.

Under store deler av varetektsoppholdene satt hun i praksis i isolasjon.

Les også

Saras forsvarer: – Vondt å se at ingen kunne hjelpe

Solbakken sier de generelt forsøker å unngå isolasjon, så langt det er mulig.

– Sosialisering, samvær med andre og aktivisering er hovedregelen. Vi jobber kontinuerlig med å redusere omfanget av isolasjon og utelukkelse, samt øke innsattes muligheter for aktivisering og fellesskap. Dette er naturligvis noe vi er spesielt oppmerksomme på hos innsatte med psykiske lidelser. Så finnes det flere årsaker bak at innsatte blir utelukket fra fellesskapet, for eksempel av sikkerhetsmessige hensyn.

Ingen behandling i fengsel

Solbakken forteller at innsatte i norske fengsler har mer omfattende psykiske lidelser nå enn for 10–15 år siden.

– Ni av ti innsatte har en psykisk lidelse. Samtidig har antall døgnplasser i voksenpsykiatrien blitt mer enn halvert i løpet av de siste 20-årene. Kriminalomsorgen har ingen kompetanse til å ivareta innsatte som har så store psykiske lidelser som det vi ser i dag, og de ansatte kjenner på en maktesløshet.

De ansatte er ikke helsepersonell, derfor bygger norske fengsler på «importmodellen», hvilket betyr at eksterne tjenester som f.eks helse og skole leveres til innsatte av andre offentlige aktører.

– Når det gjelder de sykeste pasientene ser vi at mange av dem dessverre blir dårligere av å sitte i fengsel, og derfor har behov for noe annet og mer enn det vi kan tilby dem.

– Lidelsestrykket de har gir seg også utslag i utagering mot seg selv, altså selvskading, selvmordsforsøk og i ytterste konsekvens selvmord, tilføyer hun.

Kan begjære innleggelse – ikke overprøve avgjørelse

Solbakken sier de hovedsakelig ikke har forutsetning for å gi pasientgrupper med store psykiske utfordringer nødvendig hjelp.

Når en person likevel er besluttet varetektsfengslet, har kriminalomsorgen mulighet til å begjære innsatte innlagt på psykiatrisk sykehus.

– Dessverre opplever vi at dette nåløyet stadig blir trangere, sier Solbakken.

I de over seks månedene Sara satt i varetekt, var hun innlagt på Blakstad til sammen fire ganger, viser dokumenter Drammens Tidende og Laagendalsposten har fått tilgang til.

Løslatt etter varsler

Drammens Tidende og Laagendalsposten vet at både fengselet og regiondirektøren varslet om Saras situasjon.

Første gang Sara ble løslatt, var det fordi dommeren mente varetektsoppholdet i fengsel hadde en klar negativ innvirkning på helsetilstanden hennes, med en økt reell selvmordsrisiko.

Den andre gangen Sara ble løslatt, var det også fordi en rettsoppnevnt sakkyndig beskrev henne som «dyr i bur».

Retten mente at Sara «hadde et akutt behov for behandling som fengselet ikke kunne tilby henne». Løsningen ble et såkalt «», noe Blakstad først sa nei til, men sa ja til etter at sykehusdirektøren på Blakstad ble koblet inn.

Løsningen på situasjonen har kriminalomsorgen ingen forutsetning for å finne på egen hånd, sier den nytiltrådte fengselslederen:

– Den vil også i stor grad være politisk fundert. En økning i antall døgnbehandlingsplasser i psykisk helsevern vil likevel være et viktig bidrag. Det samme gjelder den videre etableringen av for de sykeste innsatte.

Vestre Viken skriver i en e-post at det aller meste er prøvd, og at mange har forsøkt å hjelpe, men at de ikke har klart å få det til:

– For mange av våre medarbeidere er det også vondt, og vi ber om forståelse for at ingen ønsker å stille til intervju.

LES OGSÅ: Slik har vi jobbet

Trenger du noen å snakke med?

• Kirkens SOS: 22 40 00 40
• Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111
• Rusinfo: 915 08 588
• Mental Helse: 116 123
• Ivaretas pårørendetelefon: 800 40 567