Likevel er det nettopp det vi ofte gjør med mennesker som sliter psykisk. Forskjellen er at et brukket bein synes. Psykiske lidelser er usynlige, men de kan være like lammende som en fysisk skade.

Spørsmålet er: Har vi et system som klarer å fange opp alle som trenger hjelp, eller faller for mange mellom to stoler?

Når sterke mennesker blir svake

Psykisk helsevern handler ikke bare om dem som alltid har vært sårbare. Ressurssterke mennesker med stabile jobber, gode familieliv og høy mestringsfølelse kan også oppleve å knekke sammen når angsten herjer og river eller depresjonen tar over og senker sitt slør over dem.

Når du står midt i det, spiller det ingen rolle hvor sterk du var før – du trenger hjelp, og du trenger den på riktig nivå.

For hva skjer når du alltid har vært den som klarer deg selv, men plutselig ikke klarer noe som helst? Når du møter et helsevesen som er "rigget" for at du må kjempe for hjelpen du trenger – men du ikke lenger har kreftene til å kjempe?

For mange som tidligere har hatt høy funksjonsevne, blir det en dobbel belastning: Det er ikke bare sykdommen som tynger, men også skammen over å ikke lenger mestre. Og hva skjer når disse menneskene møter et system som er overbelastet? Når de opplever å bli sendt fra kommune til spesialisthelsetjeneste og tilbake igjen, uten at noen tar ansvar?

To nivåer – men et felles ansvar

I Norge er psykisk helsevern delt mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Kommunene har ansvar for lavterskeltilbud, helsesykepleiere, psykisk helsearbeidere og fastleger – de som skal være førstelinjen og tilby rask hjelp til de som trenger det. Spesialisthelsetjenesten, med Distriktspsykiatriske sentre (DPS), psykiatere og psykologspesialister, tar seg av de som har alvorligere psykiske lidelser som krever spesialisert behandling.

I teorien skal disse to nivåene spille på lag. Kommunen skal fange opp tidlige tegn, gi støtte og forebygging, mens DPS og sykehusene skal ta seg av de som trenger mer omfattende hjelp.

Men i praksis fungerer ikke alltid denne samhandlingen som den skal.

Spesialisthelsetjenesten har ikke bare ansvar for behandling – de har også et ansvar for utredning av pasienter med psykiske lidelser. Når fastleger og kommunale tjenester står fast i vurderingen av en pasient, skal spesialisthelsetjenesten kunne gi veiledning og råd. I teorien skal dette sikre at primærhelsetjenesten får nødvendig støtte, men fungerer det slik i praksis? Mange opplever dessverre at denne veiledningen er vanskelig å få tak i, eller at ansvaret skyves tilbake til fastlegen og kommunen uten en klar retning videre.

Hva skjer når du ikke blir forstått?

Forestill deg en person som opplever alvorlig angst eller depresjon. Kanskje vedkommende oppsøker fastlegen og får beskjed om å prøve samtaler i kommunen. Der møter de en hyggelig helsesykepleier eller en miljøarbeider, men hjelpen føles ikke tilstrekkelig. De henvises videre til DPS, men der vurderes de ikke som "syke nok" for spesialisthelsetjenesten.

Resultatet? De blir sendt tilbake til kommunen, som allerede har gjort det de kan.

Personen står nå i et vakuum – syk nok til å trenge mer hjelp, men ikke syk nok til å få den. Dette skjer oftere enn vi liker å tro. DPS har strenge inntakskriterier fordi de er overbelastet, og kommunene har begrensede ressurser. Når ingen av instansene tar ansvar, er det pasienten og dens nærmeste som betaler prisen.

De risikerer å bli dårligere, kanskje så mye at de til slutt kvalifiserer for spesialisthelsetjenesten – men da har situasjonen forverret seg unødvendig mye.

Vi lar ikke mennesker med brukket bein, hjertesykdommer eller kreft bli behandlet slik. Vi setter vår tiltro til at vi får adekvat helsehjelp uansett nivå, enten det gjelder fysiske eller psykiske helseplager.

"Eidsvoll-trappa" – en modell som må balanseres riktig

Eidsvoll har valgt en trappemodell for psykisk helse, hvor lavterskeltilbud spiller en sentral rolle. Dette er et viktig og riktig grep, fordi det senker terskelen for å be om hjelp.

Men vi må også tørre å spørre oss selv: Bruker vi våre ressurser riktig?

Psykologer og psykiatere er viktige, men de er ikke alltid første nødvendige steg. Når vi setter de mest spesialiserte fagfolkene "øverst i trappa", kan det bety at de som er alvorlig syke ikke får hjelpen de trenger i tide.

Lavterskeltilbudene må være nettopp det: lett tilgjengelige og tilpasset behovene til dem som sliter med lettere psykiske plager. Her må vi satse på gode helsesykepleiere, miljøarbeidere og erfarne veiledere. Psykologene og psykiaterne må være der for dem som virkelig trenger spesialisert hjelp.

Men vi må også sikre at det er en reell bro mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten – at fastleger og kommunale tjenester faktisk får den veiledningen de trenger når de står fast.

Hvem betaler prisen for feil prioriteringer?

Når vi ikke prioriterer riktig, rammer det oss alle. Når fastlegen ikke har tid, når ventelistene hos psykologen er for lange, når den som trenger spesialisert hjelp ikke får det – da svikter systemet.

En ungdom med begynnende angst kan utvikle en alvorlig lidelse fordi hjelpen ikke kommer i tide. En stresset arbeidstaker kan bli langtidssykemeldt fordi ingen fanget opp tegnene tidlig nok. En pårørende kan stå alene med en tung byrde fordi systemet ikke har kapasitet til å hjelpe.

Jeg har selv opplevd å ikke bli lyttet til og ignorert av de som var ment å hjelpe som pårørende til min egen mor. Hun ble bare 48 år. Var det mitt ansvar? Skal vi ansvarliggjøre den syke som ikke har ressursene selv lenger? Jeg mener det er fellesskapets ansvar, det er kommunen og spesialisthelsetjenesten.

Dette er ikke bare en sak for de få – det er en sak for oss alle.

Vi må sørge for at vi har et psykisk helsevern som fungerer i praksis, ikke bare i teorien. Et helsevesen som møter mennesker der de er, og som har kapasitet til å hjelpe når hjelpen trengs.

Vi må skape et system som ikke lar folk falle.

For du kan ikke be en som har brukket begge beina om å løpe maraton – og du kan ikke forvente at en person med angst eller depresjon skal navigere i et helsevesen som ikke er bygget for dem.

Arbeiderpartiet er klare på at ventetider i psykisk helsevern må ned. Nedbyggingen av døgnkapasiteten i psykisk helsevern må hindres, i stedet skal kapasiteten være på et nivå som møter behovet.

Hva mener du? La oss ta debatten. Psykisk helse angår oss alle, fordi vi alle har en psykisk helse.